fredag, 01 februar 2019 22:46

Platesmaking Uke 5 – Jazz og rock

Skrevet av

Denne uken er det jazz og rock som har vært i søkelyset på platesmakingen. Og det var svært jevnt i toppen...

Mats Eilertsen – And Then Comes The Night
Nydelig og søkende

Mats Eilertsen er en dominerende bassist i norsk Jazzliv, og han har kanskje en særlig tendens til å dukke opp på ECM-utgivelser. Så er da også And Then Comes The Night en ECM-plate – rent faktisk, og av natur.

Det er kanskje nærliggende å få assosiasjoner til Tord Gustavsen sin kvartett, hvor Mats Eilertsen har vært innom. Men dette er egentlig et helt annet musikalsk landskap. Pianisten Harmen Fraanje kommer fra Rosendaal – nei, ikke i Hardanger, men i Nederland. Han har en rekke plateutgivelser bak seg, og har også tidligere spilt inn plate sammen med Mats Eilertsen – Sails Set på Hubro. Og så må vi selvfølgelig nevne Thomas Strønen på trommer – han bidrar til en ekstra spenst i denne utgivelsen.

Musikken på And Then Comes The Night er utpreget leken og fabulerende triojazz, der alle de tre musikerne bidrar til en luftig og litt søkende musikalsk reise. Spesielt flott blir det musikalske landskapet der Eilertsen velger å stryke på bassen, det beger musikken litt over i en annen retning.

 

Lyden på And Then Comes The Night

Platen er spilt inn i et auditorium i Lugano i Italia, og det hevdes at dette har en spesiell atmosfære som musikerne har dratt nytte av. Uansett er lydkvalitetne på et sedvanlig høyt ECM-nivå, med svært god dynamikk, og god og luftig lyd med et godt perspektiv. Det bidrar til utnevnelsen Ukens Plate!

 

 

Trio Tapstry – Joe Lovano, Marilyn Crispell og Carmen Caspaldi
Flott triojazz

Både Joe Lovano og Marilyn Crispell er durkdrevne ECM-artister, men dette er første gang Joe Lovano får en egen utgivelse som flaggbærer på ECM. Han er ellers sterkt profilert som medlem i en trio ledet av Paul Motian, men har også bidratt på innspillinger sammen med Steve Kuhn og John Abercrombie.

På denne utgivelsen er det altså en New York basert trio med den svært dyktige pianisten Marilyn Crispell, som jeg var så heldig å få oppleve sammen med den svenske bassisten Anders Jormin på Moldejazz for rundt ti år siden. Og på trommer har de med seg Carmen Caspaldi, som har en fartstid sammen med Joe Lovano.

Utgivelsen Trio Tapestry an sies å være utpreget ECM-jazz. Akustisk og luftig jazz, som mer heller mot det ettertenksomme og lavmælte enn å være foroverlent. Og det er ekstra lett å bli betatt av Marilyn Crispell sine særpregede-, men likevel lettfattelige musikalske formuleringer. Med andre ord – dette er vakker musikk.

 

Lyden av Trio Tapestry

Jeg kan ikke huske sist jeg var i kontakt med en ECM-utgivelse som ikke var over pari i øvelsen lydkvalitet. Og Trio Tapestry er intet unntak. Svært god dynamikk, og en luftig og klar gjengivelse med godt perspektiv, kombinert med en passe varme i klangen.

 

 

Sarah McCoy – Blood Siren
Rått og nakent

Det er ikke et fnugg av likhet mellom stemmen til Sarah McCoy og Janis Joplin. Eller musikken for den del. Og likevel er det et litt mystisk bånd mellom disse to. Kanskje det er derfor Sarah McCoy startet sin litt rustne karriere med å synge Me & Bobby McGee.

Sarah McCoy hadde en tøff oppvekst og mistete begge foreldrene i ung alder. Et levd liv er også det som preger hennes debutalbum. Her er det ikke mye glansbilder, verken i tekst eller i musikalsk uttrykk. Derimot et nakent og ærlig, og dermed sterkt budskap, som er den viktigste grunnen til at dette albumet blir valgt ut i dagens knippe album.

Det er vel nærliggende å karakterisere musikken som «blusey» selv om jeg ikke registrerer en eneste blues her. Og da ser jeg bort fra låten Pistol Whipped, som til tross for å ha et visst slektskap med St. James Infarmary heller ikke er noen 12-takter.

Sarah alene med sin særpregede dialekt sammen med gitar eller piano dominerer på Blood Siren. Som kontrast er den rent instrumentale The Death of a Blackbird, som handler om smerten I prosessen med å se faren bli stadig sykere, og dø.

 

Lyden av Sarah McCoy

Lyden på Blood Siren er som musikken – naken og ganske enkel. Det fremstår som en styrke, også når den eksponerer en temmelig dirty pianosound.

Ta en lytt til denne utgivelsen. Det fortjener den. Og du…

 

 

Siril Malmedal Hauge – Uncharted Territory
På jakt etter eget terreng

Det er bare et par uker siden jeg skrev om Siril Malmedal Hauge, riktignok i en utgivelse som kom i november. Den funky jazz-rock-LPen Urban Gardening med en klar fot innen jazzen er symptomatisk for det Siril driver mest på med – hun er definert inn i jazzverdenen.

Men på dagens utgivelse Uncharted Territory er vi i andre territorier, for å ta tittelen bokstavelig. Og selv om hovedingrediensen her er popmusikk, er det mange kryddertilsetninger som gir supplerende assosiasjoner. Både elementer av jazz, vise og rock er absolutt til stede, alt avhengig av hvilken låt man lytter til.

Og det er lett å få inntrykk at Sirlil formelig mesker seg i å utforske ulike elementer. I det ene øyeblikket gir det enorme tonale spekteret i stemmen et snev av Lisa Ekdal vibrasjoner, for så å sende meg tilbake til 70-tallets Joni Mitchell. Et snev av Country-rock kan neppe fornektes i Lark In The Sky, før Interlude gir et heller jazzy intrykk og Martin Myhre Olsen gir i et øyeblikk flashback til noe av det Wayne Shorter drev med på på 70-tallet med sopransaksofon.

 

Lyden på Uncharted Territory

Gjennomgående bra lyd, uten å være eksepsjonell på noen måte. Brubar dynamikk.

 

 

Santana – In search of Mona Lisa
Litt overflødig

Mange likte Santana aller best i starten, på de tre første albumene da de latin-inspirerte elementene satt i førersetet. Personlig var jeg enda mer begeistret et stykke ut på 70-tallet, da balansen mellom latin, rock og jazz tippet litt mer over i favør rocken, men før det hele ble for glatt da kalenderen tippet over i 80-tallet.

På EPen In search of Mona Lisa får du litt av alle tre fasene, men uten at det greier å mobilisere den helt store begeistringen. Og selv om den umiskjennelig sounden til Carlos Santanas i sin tid gnistrende gitar fremdeles gjenkjennes, er det noe som mangler. Den gnistrer inte mer, som salige Cornelus kanskje ville sagt det.

Men for all del, In search of Mona Lisa er bra musikk, og godt egnet til å gjenopplive minner om gammel fascinasjon over en av rockens desiderte fyrtårn.

 

Lyden av Santana.

Lyden på denne utgivelsen er hard og flat, og komprimert så det holder. Ikke bra.

 

 

Lest 4615 ganger Sist redigert søndag, 15 november 2020 12:32
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.