La oss starte med et av de åpenbare gledene med denne filmen. For oss som beundrer AL Pacino som en av tidenes største skuespillere er denne serien et must. Om ikke annet så bare av den grunn, og det styrker Pacino sin betydning at dette er en av de beste rollene hans på lengre tid, i hvert fall hvis vi hopper bukk over The Irishman. Al Pacino er en av svært få skuespillere som endrer karakter for hver roll han spiller. Selv i Gudfaren-triologien hadde han endret personlighet i hver film. Det er det ikke mange skuespillere som kan gjøre etter han.

I Hunters har han en nøkkelrolle som en aldrende jødisk nazi-jeger, med tysk opprinnelse og fartstid i Auswitch under 2. verdenskrig. Nå er året 1977, og han leder en begrenset gruppe med undergrunns nazijegere delvis bestående av jøder. Al Pacino spiller svært troverdig i rollen som aldrende jøde med baskgrunn fra Auswitch, og det spisses av en gjennomført tysk aksent.

Et av hovedgrepene i den 10 episoder lange serien er at vi får mange parallelle historier som delvis flettes inn i hverandre. En ungutt med jødisk bakgrunn, en FBI-agent, et miljø bestående av gammelnazister i full vigør, og Pacino sitt time med Nazijegere. Dette grepet er på ingen som helt måte nyskapende, men det er gjennomført på en langt over middels vellykket måte i Hunters.

Nyskapende og litt kontroversielt

Mer nyskapende er det unektelig med den stilblandingen som foregår i serien. Og selv om stilblandingen åpenbart er gjennomtenkt, kan man de to første episodene være i tvil om hva produsent har ønsket at serien skal være. Her mikses en klassisk dramaatmosfære med mer actionfylte scener, fargerike musikalske tidskoloritter fra 70-tallet, og nesten elleville parodiske scener fra nazimiljøet. For ikke å snakke om de dypt dystre tilbakeblikkscenene fra Auswitch under krigen.

Og det er nettopp denne stilblandingen som er nyskapende – ikke hver enkelt stil i seg selv, men måten de blandes på i denne serien. Og det er også denne blandingen som gjør at man kan ha betenkeligheter omkring legitimiteten til serien. Da tenker jeg spesielt på kombinasjonen av de dystre tilbakeblikkene fra konsentrasjonsleiren i Auswich, og de farselignende beskrivelsene av gammelnazistene i New York og Alamaba. Sistnevnte atmosføre hører nærmest hjemme i en komiserie. Det er også en grad av surrealisme i enkelte scener. Også "filmplakaten" bidrar til å gi et merkelig image av serien, et bilde av useriøsitet som serien overhodet ikke fortjener.

Og så med tilføyes at betenkelighetene med denne miksen reduseres etter hvert ut over i serien. Både fordi skiftene er ganske strengt forutsigbare, og fordi man får en litt bedre innsikt i hva dette dreier seg om, ikke minst i seriens overraskende avslutningsscene. Og da er det fristende å mistenke at disse farseaktige karikaturene er såpass overdrevne nettopp for å distansere seerne fra iden om at dette er dokumentarbasert. Det er det ikke, selv om det dukker opp fysiske møter med et par «kjendiser» fra 70-tallets reelle nazijakter.

Gode skuespillerprestasjoner

Jeg har allerede nevnt at Al Pacino gjør en god jobb i serien, og han er ikke alene om å briljere. Den andre hovedrolleinnehaveren spilt av Logan Lerman gjør også en solid figur, selv om han ikke har den samme spennvidden som Pacino. Lena Olin spiller alltid bra, mens Saul Rabinek og Carol Kane er overbevisende i rolla som et aldrende jødisk par. Josh Radnor er ikke helt av samme kaliber, og det hjelper selvfølgelig at den figuren han spiller virker totalt malplassert, og bidrar til at det farseaktige preget noen ganger smitter over i scener som omhandler nazijegerne.

Det viktigste aspektet med serien er i mine øyne drama-elementet, og det er også i Meyer Offerman (Pacino) sine nærmøter med noen av de andre rollefigurene at serien er på sitt beste, enten de er av fortrolig eller mer konfronterende karakter. Men også som spenningsserie er den god. Det er en god utvikling gjennom serien, og de ti episodene på en drøy time hver blir aldri langtekkelig. Det kulminerer egentlig i 10. episode, der vi også får servert et par store overraskelser.

Serien er et av årets høydepunkt så langt, og god nok grunn til å koste på seg et abonnement på Amazon Prime for en periode. Selv om det kanskje ikke florerer med så veldig mange andre gode grunner i utvalget hos Prime. Men hvem vet, kanskje dukker det opp en sesong 2 av Hunters etter hvert. Alt ligger til rette for det, selv om serien da  ……….. oops, det kan jeg ikke fortelle, nei.

En solid femer, på kanten til å vippe over på en sekser!