Den spennende norske musikeren Martin Taxt har faktisk utforsket både mikrotuba og arkitektur, nærmere bestemt japansk arkitektur. Og det til og med på to forskjellige utgivelser - First Room og Second Room som jeg skrev om for henholdsvis ca. fem og tre år siden. Og selv om musikken på disse to utgivelsene er svært spennende, fant jeg aldri helt tråden til japansk arkitektur i disse to utgivelsene. Men det spiller ingen rolle, for det var en innholdsrik lytteopplevelse.

Og mens jeg er inne på å granske min sjel og min skrivehistorikk kan jeg også nevne den litt tematisk beslektede utgivelsen HUS, der bildekunstneren Hanne Borchgrevink inviterte 12 musikere til å lage musikk til tre ulike tresnitt, der hun ville undersøke om disse komposisjonene hadde noen fellestrekk. Mine inntrykk av utgivelsen kan du lese om her.

ARCHITECTURE AS INSTRUMENT / FEHN

Denne gangen handler det om to musikere som har en helt annen tilnærming til sine komposisjoner. Det er arkitekt og musiker Gisle Nataas som har alliert seg med kontrabassisten Håkon Thelin. Nataas har jobbet lengst med dette prosjektet, men fikk etter hvert med kontrabassisten Håkon Thelin. Og det fremstår som en særdeles velvalgt makker, siden Thelin har et prosjekt på gang med å utforske perkussiv tilnærming på kontrabassen.

Håkon Thelin er ellers en størrelse i moderne musikk, og har blant annet hatt gjesteopptredener i tyske Ensemble Modern i en femårsperiode, fra 2010 - 2015. Dette er et samtidsensemble som noen av oss vil gjenkjenne fra en av Frank Zappa sine aller seneste utgivelser - The Yellow Shark, som ble utgitt en måned før han døde av kreft, og et par små tiår før Thelin sitt engasjement i Ensemble Modern. Håkon Thelin er også fast medlem av Oslo Sinfonietta og POING, sistnevnte sammen med saksofonisten Rolf-Erik Nystrøm og Frode Haltli på accordion.

Utgivelsen Architecture as instrument / Fehn ble egentlig utgitt i slutten av april, men gikk under min radar helt til jeg fikk en henvendelse fra Gisle Nataas for et par uker siden. Konseptet med utgivelsen er å skape musikk av lyder tatt opp i noen arkitektonisk interessante bygg. Og de av dere som er arkitekter selv og sikkert en del andre også har selvfølgelig allerede ant at det er Sverre Fehn som skjuler seg bak albumtittelen. Han er uomtvistelig den største av norske arkitekter, og har en rekke fremstående bygg på samvittigheten i tillegg til at han fikk den høythengende Pritzkerprisen i 1997.

På denne utgivelsen har Nataas og Thelin valgt ut to bygg som de har samlet opptak av, og jeg vet ikke om det er fordi nettopp disse to er vurdert som de mest interessante arkitektonisk, eller om det er ut fra akustiske kriterier. Disse to prosjektene er Gyldendalhuset i Oslo sentrum, og Storhamarlåven på Domkirkeodden i utkanten av Hamar.

Denne utgivelsen har fått et program i Spillerom på NRK, og der forteller Gisle Nataas om hvordan disse lydene er tatt opp med ulike mikrofontyper og teknikker. En Geofon tar opp ristinger i materialer, mens det også benyttes kontaktmikrofoner og hydrofon som tar opp lyder i vann. Her forteller Gisle Nataas også at han er knyttet til Den kulturelle skolesekken, og at han har ambisjoner om at barn og unge får en oppmerksomhet rundt arkitektur, blant annet for å kunne oppleve en motvekt til den herskende debatten rundt stygt og pent i arkitekturen. Han uttaler at kvaliteten i arkitektur finner man ikke ut av før man befinner seg der.

Hans makker i prosjektet Håkon Thelin forteller i den samme podkasten at musikken basert på opptak fra Gyldendalhuset i stor grad er improvisasjonsbaserte, mens det er langt større grad av komposisjoner rundt musikken med lyder fra Storhamarlåven.

Fehn/Gyldendal

Dette er altså en av to komposisjoner på denne LPen, og dekker A_siden. Den bygger på ulike opptak av lyder fra Gyldendalhuset i Oslo sentrum. Det er i seg selv en ganske uvanlig øvelse å skape musikk av «huslyder», og enda mer bemerkelsesverdig at det blir spennende musikk av det. Og det er nok kombinasjonen av de opptakene jeg får inntrykk av primært er foretatt av Gisle Nataas og de musikalske bidragene fra kontrabassen til Håkon Thelin som skaper magien og dynamikken i komposisjonen. Denne komposisjonen har også tidvis en ganske perkussiv karakter.

Thelin sine bidrag i grenseland til det melodiøse utgjør en flott kontrast og supplement til Nataas sine opptak gjengitt i en improvisatorisk setting. Dette blir det rett og slett fascinerende musikk av. Også litt over halvveis i komposisjonen, når Nataas sin klingende bergensdialekt entrer som et av instrumentene i bakgrunnen, og jeg innbiller meg at jeg oppfatter bl.a. ordet «spæænende» som bare en ur-bergenser kan uttrykke det. Jeg vet det, for jeg har bodd der selv over halve livet, men uten å adoptere et snev av bergensdialekt.

Foto: Torleif Kvinnesland

Fehn/Storhamarlåven

En åpenbar forskjell på dette andre verket og Fehn/Gyldendalhuset er selvfølgelig at lydopptakene fra bygget er helt annerlede. Også klangen er veldig annerledes, og med mindre naturlig reverb enn på det første musikkstykket.

Men i tillegg er det også et ganske annet musikalsk uttrykk allerede fra start. Her er Håkon Thelin sin strykende kontrabass bokstavelig talt toneangivende, og det er mindre perkussiv karakter i helheten. Som nevnt tidligere har musikerne selv opplyst at Fehn/Storhamarlåven er mer basert på komposisjoner enn det mer improvisatoriske musikkstykket, men uten at jeg helt er i stand til å oppfatte det som en lytter.

Jeg vil vel likevel si at jeg setter Fehn/Storhamarlåven enda et hakk høyere enn Fehn/Gyldendahl, men de er begge veldig spennende og flotte musikkstykker, milevidt utenfor allfarvei.

Foto: Torleif Kvinnesland

KONSERT I DEN TIDLIGERE AMERIKANSKE AMBASSADE

Ved en ren tilfeldighet hadde jeg meldt meg på en omvisning og konsert i den gammel amerikanske ambassaden i det som før het Drammensveien. Dette arrangementet skjedde dagen etter min første kontakt med Gisle Nataas, og ingen av oss var da klar over at vi skulle ha dette treffpunktet i tidligere Drammensveien 2, nå Henrik Ibsens gate 48.

Dette bygget ble oppført i 1959 som USA sin ambassade, og tegnet av den finsk-amerikanske arkitekten Eero Saarinen. Etter at den amerikanske ambassaden flyttet til et nytt bygg ved Makrellbekken vest for Oslo sentrum, ble bygget rehabilitert over en femårsperiode i regi av Lund Hagem arkitekter as, med Svein Lund som primus motor for prosjektet.

Det som skjedde den 12. november var at OAF Senior, som onde tunger kanskje vil omtale som Gretne Gamle Arkitekter i Osloområdet, hadde et flott arrangement med både konsert og omvisning. Og dette flott arrangementet var fullsatt av aldrende arkitekter som på ingen måte var gretne. Det startet med denne spennende konserten, der Gisle Nataas sto for musikken, og Svein Lund sto for omvisningen sammen med representant for de nye eierne av bygget. Jeg skal likevel ikke dvele mer ved omvisningen i et veldig flott bygg, men konserten er selvfølgelig verd en omtale.

The sounds of architecture/Ambassaden – Eero Saarinen

Denne konserten må betraktes som en live-fremførelse med musikk litt i samme gate som de to komposisjonene på Architecture as Instrument / Fehn, men selvfølgelig med et annet bygg og andre arkitekter. Og denne forestillingen i atriet på ambassaden var en kanskje enda litt mer fascinerende opplevelse enn å lytte til utgivelsen, ganske enkelt fordi det skjedde Live. Her ble det benyttet ulike typer mikrofoner for å fange opp «huslydene», og det forholdet at enkelte ansatte i bygget kom og gikk gjennom atriet var ingen forstyrrelser, men ble en integrert del av konserten.

UTFORSKES ARKITEKTUREN I DENNE MUSIKKEN?

Et interessant spørsmål rundt denne musikken er om det er arkitekturen som utforskes, eller om det er byggenes lydunivers. Jeg er vel tilbøyelig til å hevde at det kanskje primært er det sistnevnte, og strengt tatt er et vel også det som er det uttrykte ambisjonsnivået for utforskingen.

Men for meg spiller dette egentlig veldig liten rolle, for her har Gisle Nataas og Håkon Thelin funnet en banebrytende ny innfallsvinkel for å skape svært spennende musikk som er utforskende på en helt ny måte.

UTGIVELSEN

I tillegg til at musikken finnes på strømme-plattformer, er det utgitt 100 LPer som er nummerert. Og det eksemplaret jeg har sikret meg har nummer 85. Og dette er en utgivelse som absolutt bør eies på en LP, ikke minst gjelder det arkitekter med et åpent musikalsk sinn som er nysgjerrig på utforskende musikk som har unik arkitektur som «location».

LPen er utgitt på Case Records, et plateselskap som har mange andre spennende utgivelser på samvittigheten. Vinylen er produsert på T-Time Vinyl Plant.

Foto: Torleif Kvinnesland

LYDEN

Det er viktig at lyden på denne type utgivelser er ekstra god og her oppfyller musikerne og Case Records i høyeste grad. Det er Nataas og Thelin som er kreditert miks, og Ernst van der Loo som står for Mastering.

TERNINGEN

  Nå befinner vi oss som så mange ganger før i det krevende grenselandet mellom de to øverste tallene på terningen. Og jeg må innrømme at terningen opptil flere ganger har vippet mellom en femmer og en sekser. De gangene det så ut som det var femeren som skulle få fornøyelsen av å bli eksponert, var vel litt av argumentene at dette er rimelig smal og unik musikk, veldig langt utenfor allfarvei. Helt til en indre stemme omhyggelig forklarte meg at nettopp det er gode argumenter for å gi denne flotte og unike utgivelsen en sekser. Den får også tittelen Ukens Plate, selv om den ble utgitt for over et halvår siden.

Les mer om Architecture as instrument / Fehn