av Claus Thorsen, 21.november 2004

Undertegnede og rør
Classic One har blitt testet av en rekke velrenommerte magasiner som blant annet Stereophile og hi-fi choice, med svært godt resultat. Som mangeårig transistorridder var det derfor med en viss mengde spenning jeg byttet ut Cayin 252B med Pathos i mitt system.

Jeg innrømmer at jeg mang en gang har smilt litt av de middelaldrende gutta med grå hestehaler, skinnvester og brilleinnfatninger tilhørende det glade 70-tall, når de forfekter rørenes fortreffelighet fremfor de ”moderne” transistorene. Jeg har vel egentlig aldri helt skjønt greia, og vært av den innstilling at rørentusiasmen  har mer fotfeste i den nostalgiske og følelsesmessig sfæren fremfor den virkelige verden.

Jeg tilhører den ferskere generasjonen som aldri har hatt klipschhorn eller andre konstruksjoner med ultrahøy følsomhet. Høyttalerne jeg menget meg med, har stort sett nektet å villet spille høyere en 90DB med den ensomme watten. Store mengder watt og ampere har av disse årsaker stått på menyen.

Tiden hvor man kan unnskylde seg med rørkonstruksjonenes mangel på kraft er imidlertid passert. Skal man dog ha i pose og sekk bør man være god kompis med Cresco og Co. 100 rørwatt koster som oftest atskillig mer en 100 i transistor versjon, avhengig av kvaliteten selvsagt.

Designfilosofi

Pathos new classic one er vel det man kan kalle et forsøk på å finne den gylne middelvei. Ved å kombinere rør i inngangstrinnet og transistor i utgangstrinnet har italienerne forsøkt å frembringe synergieffekter. Dette er for så vidt ikke et ukjent fenomen. Mange produsenter benytter samme oppbygning, Copland , Kora, Vincent etc er eksempler. Ingen av dem kan imidlertid varte opp med en design så spesiell og retrospektiv som gutta hos Pathos.

Samtidig tror jeg på ingen måte de har latt form gå foran funksjon. De har bare bygget en nydelig forsterker og ”glemt” å sette på topplokket.


Følelsen av kvalitet
Jeg synes alltid det er interessant når jeg pakker opp komponenter, å undersøke hva produsenten har gjort for å imponere meg som hi-fi entusiast. Pathos har gjort mye. Dette er definitivt ikke et mainstream produkt, ei heller når det gjelder designmessige detaljer. Titter man på bildene ser man at kontakter og finish holder en meget høy standard. Høyttalerkontaktene er så seriøst kraftige at det er en fryd. Tilkoblingene, både XLR og RCA har den gode gamle osen av kvalitet. Det lukter fugl for å si det sånn. Også fjernkontrollen da -hva kan man si? For en som er vant til klumpete plastburker med én sillion knapper, er den slanke, lille treskulpturen med fire små gullpletterte knapper, en sann glede å ta i bruk. Den styrer volum og innganger. Alt du trenger mao. Inngangsvelgeren er samtidig veldig kjapp. Dette er morsomt når man har flere signalkilder og ønsker å sammenligne lydkvalitet. Alt i alt gir Pathos forsterkeren litt følelse av custom og eksklusivitet.

Pathos spiller musikk

Et hifikomponent er som vi alle vet ikke et instrument i tradisjonell forstand. Et instrument har ”liv” og egenart som elektronikken skal forsøke å gjenskape. Mislykkes dette blir mangel på engasjement fra lytteren ofte resultatet

Klangfarger er et litt kvasiord, som jeg benytter ytterst sjelden. Jeg må dog innrømme at det presset seg frem på tungen etter noen timer med Classic One koblet opp. Forsterkeren var spilt inn i forkant av min test, så jeg fikk anledning til å vurdere dens kvaliteter etter kort oppvarming.

Mine B&W 703 er relativt avslørende høyttalere,  de kan bli temmelig masete hvis de kobles opp mot utstyr som er for hissige i øvre mellomtone og diskant. Oppløsning og detaljeringsevne er viktig, men det er helt ubrukelig hvis klangen bidrar til lyttetretthet etter et kvarter. Jeg kunne beskrevet Pathos forsterkeren med vanlige termer som dynamikk, oppløsning, romfølelse, basskvalitet osv. Det synes jeg ikke er nødvendig i dette tilfellet. Ikke misforstå, Classic One er svært bra på alle de vanlige parameterne, men eksellerer ikke spesielt på noen av områdene. Den har imidlertid noe som de fleste forsterkere ikke har. Sjel, magi, x-faktor, feel, flow- kall det hva du vil.

Mange testere har beskrevet fenomenet før meg; de glemte å ta notater om produktet de testet fordi de ble for opptatt av å tråle gjennom platesamlingen sin . Dette skjedde ”dessverre” også meg. Til slutt lå det 50-60 CDer strødd på teppet foran høyttalerne. Det merkelige var at verken jeg eller ørene mine var lei. Lyttetretthet er noe som, på mange anlegg,  ofte sniker seg inn etter en tids lytting. Classic One utslettet nærmest denne faktoren i mitt anlegg. Lyden var så smooth, så sammenhengende og behagelig at ørene mine bare ba om mer.

Jeg følte at klangen av instrumenter hang lenger igjen i lufta med Pathos-forsterkeren en med andre jeg har testet i mitt system. Pling ble mer til pliiing, uten at det på noen som helst måte ble mer rotete av den grunn, bare mye mer organisk og engasjerende. Det er faktisk litt vanskelig å sett ord på eksakt hva som gjør denne forsterkeren så god å lytte til. Hvorfor den har en bedre evne til å bringe frem ”feel og flow” i musikken en de fleste andre forsterkerne jeg har hørt. Den gjør det simpelthen bare.

Kvinnestemmer låter fyldig, innsmigrende og naturlig. Gitarer og blåsere får mer liv. Mange gitarsoloer spilte jeg om og om igjen fordi de fremsto som nye og mer ekte gjennom Pathos' elektroniske kretser. Lyden er sublim men allikevel mektig. Mektig imponerende. Overtoner som jeg tidligere rett og slett ikke har hørt,  ga nytt liv til kjente kutt. Jeg vil faktisk karakterisere lyden som litt gyllen, hvis det gir noen mening.

Skjær i den azurblå sjøen?

Det er noen få skår i gleden. For så vidt ingen direkte negative egenskaper, mer funksjonsmessige begrensninger. I de fleste tilfeller vil Pathos kraftressurser være tilstrekkelige, men den kan ikke benyttes med suksess i alle systemer. 70 watt og +/- 35 ampere røsker ikke liv i alt som finnes av høyttalere der ute. Festen er også bedre tjent med en rocka transistor boks på 15+ kg. Jeg opplevde imidlertid aldri problemer med tungpust fra Pathos' side på B&W 703, selv på nabo-uvennlige nivåer. Så for de fleste av oss, spesielt de som liker å dykke inn i platesamlingen, er Pathos en svært kompetent veiviser til musikkens gleder og sorger.

Konklusjon

Superlativene sitter løst. Årsaken er at jeg ikke hadde skrevet denne omtalen hvis jeg ikke oppfattet Pathos som et produkt utover det vanlige. Det er selvfølgelig nyttig for forbrukere også å få input på hvilke produkter som ikke er så bra. Det kan de få  mange steder. Jeg vil imidlertid konsentrere meg om å spre det glade budskap om de produktene jeg synes er gode. Gode i forhold til pris eller bare jævlig gode. Pathos New Classic One tilhører i mine øyne sistnevnte kategori.

Testet på:

• Denon DCD S10
• Vincent CD S-6
• B&W 703
• Tara Labs Axiom RCA og Nordost Blue Heaven XLR
• Nordost Solar Wind høytt.kabler

Fakta:

• 2X70W 8 ohm
• 2X135W 4 ohm
• Innganger 4 RCA 1 XLR
• Utganger 1 par tape
• BxHxD  23x14x44
• Vekt 12kg
• Pris  ca 16.000
• Forhandler Norsk Hi-Fi Center AS