Skrevet av Karl Erik Sylthe, den 12.03.06

Siden prislappen med sine veil. Tjuefem blank antyder noe midt i mellom, kan det i utgangspunktet være sånn hipp som happ, og når alt kommer til alt er jo egentlig svaret enkelt – dette er en 7100ES.  

I markedsføringen legger Sony likevel ganske stor vekt på sammenligningen opp mot Flaggskipet 9000ES, og hevder at vår testmodell STR-DA7100ES faktisk på enkelte punkt tilbyr forbedringer sammenlignet med flaggskipet. Og apropos flaggskip – det er et nytt fenomen dette at det nå faktisk er to produsenter som har nestkommanderende modeller til rundt 25 tusen, altså i det prisområdet der de rene flaggskipmodellene lå for noen år siden, for eksempel da Yamaha sin DSP-A1 regjerte. Nuvel, nå må vi ikke bli nostalgiske her. Denon var først ute med å tilby en nr. 2 til 25 lapper med modellen AVC A11XV, og denne vil dermed også være en veldig direkte konkurrent til vår STR-DA7100ES. Og ikke vet jeg om det er tilfeldig, men en annen ting disse to har til felles, er at de er nestkommanderende under et flaggskip som ser ut som om det er ulik X- og Y-skalering på bildet når man ser det for første gang. Eller i klartekst -  ”sabla høye forsterkere”. Og det gjelder spesielt for AVC-A1XV, den ser rett og slett ut som om den kan velte hvis den ikke hensettes skikkelig i vater og blir utsatt for en del sidevind…      

På utstyrssiden er det faktisk klart at 7100ES innebærer et framskritt i forhold til flaggskipet TA-DA9000ES, siden 7100ES tilbyr HDMI-svitsjing, ved at den er utstyrt med HDMI 1.1-kompatible Inn- og utganger. Det at det er versjon 1.1 innebærer også at inngangene også kan bære lyd, ikke bare bilde. Det kan vise seg å være nyttig dersom det blir fart på lydutgivelser på de nye HD-formatene vi alle hungrer etter (eller gjør vi egentlig det…?) En annen detalj jeg også satte pris på, er at Sony også på 7100ES har tatt bryet med å utstyre receiveren med pre-out. Man kan kanskje si at dette er en selvfølge på en receiver til 25 laken, men faktisk ikke helt. På digitale forsterkere som denne er det ikke behov for konvensjonelle DA-konvertere, siden alle signaler blir AD-konvertert, og beholdes digitale til langt inne i effektforsterkeren. Det at man på 7100ES, i likhet med flaggskipet 9000ES, tilbyr pre-out, har den konsekvensen at de må inn med ordinære DACer likevel, bare for at skribentjyplinger som meg selv skal kunne få sammenlignet de innebyggde effektforsterkerne med sin egen Linn Chakra C6100. Men dette må for all del ikke mistolkes dit hen at det ikke fortsatt er S-Master Pro med digital forsterkning, DACing og pre-out er bare et parallelt sidespor.
Og mens vi først er inne på sammenligning med 9000ES kan det nevnes at Sony også på 7100ES har valgt en tradisjonell trafo i strømforsyningen, og ikke swichmode som de mindre modellene 3000ES og 5000ES er utstyrt med. Riktignok ikke ringkjernetrafo denne gangen, men en kvadratisk variant (er det noe som heter firkantkjernetrafo?).    

Finishen på denne receiveren er umiskjennelig Sony ES i toppform, og er en av de største fortrinnene med receiveren. For jeg syns faktisk at det er veldig viktig at man får denne Mercedes-følelsen når man åpner bildøren, hvis først bilen har en Mercedesprislapp. I Sony sitt ES-segment kan dette oversettes til at det faktisk er ganske tiltalende både å se på- og å ha fysisk kontakt med receiveren. Selv om høyttalerterminalene faktisk er enda bedre hos enkelte konkurrenter i samme prissjikt.  

Fjernkontrollen til Sony STR-DA7100ES er en gammel kjenning – eller i hvert fall virker det sånn fritt etter hukommelsen. For om det ikke er den samme som fulgte med TA-DA9000ES, har de svært mye til felles. Både på godt og vondt, kan man si, for selv om dette er en elegant fjernkontroll med høy gadget-faktor, er det en del egenskaper jeg ikke helt greier å like. Det blir litt vel tungvint med mye menyblaing. Og når det i tillegg er litt dårlig respons, og presisjon i noen av knappene blir det enkelte ganger litt kviasomt å manøvrere. Og apropos manøvrering – menysystemet til Sony tror jeg man må være trønder for å finne intuitivt å ferdes i. Men det som er litt ergerlig, er at det egentlig ikke er menystrukturen det er noe i veien med. For selv om det er en svært omfattende oppsettmeny, er den temmelig logisk og ryddig strukturert, særlig når man blir fortrolig med at en del funksjoner ligger ”skjult” under advanced. Nei, det som skaper problemet er at det er selve manøvreringen som er lite intuitiv. Enkelte ganger falt jeg faktisk for fristelsen å bare slå av hele apparatet, bare for å komme ut av en meny jeg hadde satt meg fast i – den såkalte kontrollaltdeliiiitmetoden, som vi kaller det rundt der jeg bor.  

Den virkelig gode nyheten er at det følger med en ekstra fjernkontroll, beregnet for zone 2 i et multiromsoppsett. Og selv om denne fjernkontrollen ikke ser ut som noe NASA-produkt, gir den meg faktisk veldig gode assosiasjoner. Den ser ut til en lettere ommøblerrt utgave av den jeg selv eier til en DSP-EP90ES fra forrige århundre, og det er faktisk en av de beste fjernkontrollene jeg har vært borti. Når det gjelder rekkevidde er den suveren både når det gjelder avstand og fysiske hindringer, omtrent som gjernkontrollen på min tidligere Yamaha DSP-AZ2. Jeg angrer nå i ettertid på at jeg ikke tok meg tid til å teste ut denne ekstra-fjernkontrollen grundig.  

Sony er en av mange produsenter som er litt makelig når det gjelder å tilby individuell delay for høyre og venstre side. Både frontkanalene og surroundkanalene er begrenset til parvise delayinnstillinger. Dette har jeg påpekt også i tester av tidligere modeller, og jeg syns vel egentlig at det er på tide at Sony tar fatt i dette. For det var liksom mer forståelig at man kanskje sparte på litt prosessorkraft for noen år siden, men i dag burde ikke dette være et tema. At de også har holdt igjen på romkorreksjonssiden, har jeg mye lettere for å bære over med. Men her er det bare å erkjenne at det er veldig forskjellige holdninger ute og går blant brukerne. Noen er opptatt av romkorreksjon, og opplever gode resultater med det, mens jeg selv ikke helt har blitt overbevist enda. Og så har jeg vel egentlig litt den holdningen at romkorreksjon er et snekkerarbeid, ikke elektronikkarbeid.  

Nevnte jeg forresten at den har platespillerinngang? Litt pussig fenomen, det der – mens det nesten er umulig å oppdrive integrerte stereoforsterkere med RIAA-trinn innebygget som standard, er det faktisk mange produsenter av surroundreceivere som fortsatt tilbyr dette.   

Lyden av STR-DA7100ES
Når alt kommer til alt er det jo dette det handler om. For selv om det ikke er til å komme fra at en surroundreceiver har veldig mange praktiske oppgaver som skal utføres på en god måte, hjelper det veldig lite om den ikke leverer godlyd™. Og før vi setter i gang med å snurre skiver, har jeg lyst til å ta et lite tilbakeblikk på mine erfaringer med andre modeller med S-Master Pro. Mens jeg opplevde at STR-DA3000ES leverte en veldig ujevn forestilling i mitt oppsett, var jeg veldig imponert over ytelsene til flaggskipet TA-DA9000ES. Jeg var derfor veldig spent på hvor 7100ES ville plassere seg lydmessig.  

Under testingen ble det benyttet et oppsett der lydkilden for en stor del av perioden var Sony sin nye DVD-spiller DVP-NS9100ES, i tillegg til at min egen Sony CDP-XA5ES fikk tjenestegjøre som CD-drivverk. Av høyttalere ble benyttet et oppsett fra Linn, bestående av Ninka, Katan, Trikan og Sizmik 10.25 subwoofer.  

Spenningen knyttet til de lydmessige egenskapene varte ikke særlig lenge. For allerede fra første skive var det helt klart at dette er lydgjengivelse på meget høyt nivå. Siden 7100ES ankom testbenken en del tidligere enn DVP-NS9100ES, ble XA5ES benyttet som kilde. Og her ble det ganske tydelig at 7100ES foretrakk å få servert signalene i digitalt format. Ikke til å undres over forresten, siden den konverter de analoge til digitalt uansett. Men det er samtidig veldig åpenbart at det er høy kvalitet over det som skjer med signalene i sin vandring gjennom denne receiveren mens de ender opp som analoge høyttalernivåsignaler på terminalene, for dette har etter hukommelsen svært mye til felles med den imponerende kvaliteten som ble servert fra storebror 9000ES.

Og for den del ble det også tydelig at det er god kvalitet på de DACene som er knyttet til pre-out, for i en periode forsøkte jeg også å kjøre DA7100ES som ren forforsterker/prosessor, med Linn Chakra C6100 som effektforsterker. Og som forventet har Sonyen ikke et øyeblikk problem med å holde følge med Linn i motbakkene, selv om den særegne musikalske magien fra Chakraen ikke er tilstede på samme måten i Sonyen. Men må vi huske at Chakraen som ren effektforterker koster mer alene enn denne komplette Sonyreceiveren.
For sammenlignet med det som kan forventes i forhold til prisen, er det en glimrende prestasjon fra Sony-receiveren. Og jeg vil si at det er en ganske nøytral allroundartist vi har med å gjøre. På den tradisjonelle analytisk / musikalsk aksen havner den vel egentlig midt på, med en god miks av analytiske egenskaper, men uten at det hele blir for klinisk. Samtidig har jeg absolutt hørt forsterkere som har klart å fokusere enda skarpere på tuppen av trommestikkene til Jack DeJohnette, og alle har de enten kostet til dels langt mer, eller så har de hatt færre kanaler.  

Etter at DVD-spilleren DVP-NS9100ES kom med i testriggen, skjedde det faktisk noe som gjør at jeg grubler litt enda. For jeg har liksom hatt som en slags fanesak dette at når signalet likevel skal AD-konverteres, har det best av å holdes i digital form hele veien. Og likevel skjedde det som ikke skulle kunne skje – jeg syns NS9100ES lød mye mer dynamisk når den ble gjengitt via de analoge 5.1-utgangene. Dette kommer jeg til å utdype i min omtale av DVP-NS9100 som blir lagt ut om kort tid, men det var faktisk noe nesten frekt dynamisk via de analoge utgangene på denne spilleren, som ikke helt ble gjengitt på samme måten via digiale utganger. Kankje Hifi ikke dreier seg om subtraktiv syntese likevel? At det ikke alltid nødvendigvis er korteste vei til mål som gjelder? Jeg svarer ei - mitt kall er kun at høre på musikk…  

På en annen side er det også med denne duoen en fryd å benytte iLink tilkoblingen, og vite at jitter er eliminert, og samtidig vite at det er to intelligente individer som kommuniserer, forstår hverandre og kjenner hverandres behov. For i så måte fungerer disse to Sony-produktene som et gammelt ektepar når de er oppkoblet via iLink – receiveren sørger for å ha de riktige innstillingene parat avhengig av hva slags skive som blir lagt i skuffen.     

Konklusjon
Ok, det ble noen mangellapper. Fjernkontroll og menynavigering i kombinasjon med latskap i delayinnstillinger, og så har vi det. Men la ikke disse manglelappene et øyeblikk lure deg til å tro at vi ikke har med en virkelig godbit å gjøre her. For denne receiveren er en fornøyelse å se og ta på, og en formidabel fryd å høre på. Sony har prestert å bevare essensen av de lydmessige egenskapene i flaggskipet TA-DA9000ES, og plassere de i DA7100ES til en langt hyggeligere pris. Og kanskje viktigere – til en pris jeg tror en langt større del av markedet er villig til å betale. Og i likhet med flaggskipet er jeg også for denne receiveren sin del av den oppfatning at dette ikke nødvendigvis er et produkt for de som i første rekke er ute etter den råeste gjengivelsen av dommedag eller helikoptre i hjemmekinorommet. Jeg tror den i like stor grad vil tiltale musikkelskere som vil ha et kombinertanlegg i stua, og som vet at god lyd i mange kanaler ikke vokser på trær. God lyd i mange kanaler kjøpes i butikker, og koster nå fra ca 25.000,- og oppover. God tur!    


Pris Sony STR-DA7100: ca 25.000,-

Link til importør: http://www.sony.no  



Sist oppdatert : 12.03.2006 17:13:41