Shaw selv er vel definert som rendyrket Jazzartist, og nevnes gjerne i samme åndedrag som Claire Martin. Vi snakker med andre ord om utøvelse av jazz som er relativt pen i tøyet. Og apropos Claire Martin – hun er gjesteartist på låten Night Ride Home, en låt hun og Ian Shaw har hatt fast på repertoaret på sine fellesturneer.
|
Musikk: |
****(*) |
|
Lyd: |
**** |
|
Plateselskap: |
Linn Records |
Men tilbake til Joni Mitchell. I et intervju forteller Shaw at denne utgivelsen er et prosjekt han har jobbet med i 10 år, og hans egen karakteristikk av intensjonene med dette albumet er ”I hope the die-hard Joni fans will only see my album as a body of work that reflects a complete devotion to composer and poet”.
I mine ører er det desiderte høydepunktet på denne utgivelsen Shaw sin tolking av A case of you, denne sangen som man kan få inntrykk av at alle kanadiske (og ikke-kanadiske) syngedamer med jazz-light-ambisjoner har laget en tolking av. Ian Shaw gjør denne til noe helt spesielt. Også stillferige Both Sides Now hører med til mine favoritter, sammen med Edith and the kingpin, hvor han demonstrerer en stemmemodulering som gir kraftige paralleller til Joni sine tilsvarende øvelser i denne og mange andre sanger.
Talk to me er kanskje den låten der ting ikke fungerer helt på høyden. Jeg er usikker på om det skyldes at jeg ikke helt greier å løsrive meg fra Joni Mitchell sin dansende letthet i originalversjonen, som er en av høydepunktene fra Don Juan`s Reckless daughter. Men her syns jeg at den langt mer rockete og punchy framførelsen på Shaw sin utgivelse virker litt malplassert. Ingen enkel oppgave å synge etter Joni på denne låten, og det er kanskje en av grunnene til at ingen har forsøkt det tidligere. Denne framførelsen kan for så vidt også fungere som en illustrasjon på at jeg trives aller best med Ian Shaw sine tolkinger når han opererer i myke vendinger, gjerne med begrenset orkestrering. Derimot syns jeg ikke det er en forutsetning at han opererer langt ute på jazz-skalaen for at resultatet skal bli utmerket, noe avslutningslåten Stay in Touch er et godt eksempel på.
Så hva skal man si om dette albumet som helhet. Holder det en kvalitet som rettferdiggjør å fortelle Joni sine musikalske fortellinger på nytt? Jeg syns det, og Ian Shaw har kombinert denne åpenbare ydmykheten for uttrykket i Joni Mitchell sine komposisjoner, og tilført sin egnen personlighet i moderat og veldig musikalsk dose. At så dette i noen tilfeller fører til tolkinger som er klart mer Jazz enn originalutførelsen, og andre ganger bare en litt annerledes tolking, blir dermed helt underordnet. Dette er en utgivelse som kan anbefales varmt til den som har sansen for Joni Mitchell, og har lyst til å høre en litt annen innfallsvinkel. Eller rett og slett en plate med god musikk.
Også lydkvaliteten er på velkjent kvalitetsnivå fra Linn Records. Dette plateselskapet har utøvd veldig ulike tilnærminger til en multikanals miks, og denne gangen er det høy moderasjon i bruk av surroundkanalene. Behersket men smakfullt.
Av Karl Erik Sylthe, den 21.05.06
