Saturday, 05 June 2021 06:57

TEST: Triangle AIO. Del 2 – Streameren AIO C Featured

Written by

I del to av denne testserien av AIO-produkter fra Triangle har vi kommet til det første enkeltstående produktet. Og det er et produkt som ruver betydelig mer enn sitt beskjedne fotavtrykk…

Foreløpig har vi snakket generelt om økosystemet Tringle AIO, men nå har vi kommet til den første enheten. Og for mange vil dette kanskje være den mest interessante enheten, til tross for at det er den desidert rimeligste. Eller kanskje nettopp derfor, for AIO C – eller AIO Connect blant venner er en av de desidert rimeligste streamerne på markedet. Med en prislapp på 1.695,- er den nesten like billig som de Raspberry selvbyggprosjektene mange entusiaster driver på med for tiden. Og da snakker vi om en komplett streamer med integrert DAC, men som også har en digital toslink-utgang for de som ønsker å benytte ekstern DAC. Det sistnevnte er flott, selv om det er en begrensning at Triangle har strupet kostnadene på toslink-utgangen og begrenset båndbredden til 16bit 44.1 kHz. Ikke minst i en situasjon der den audiofile delen av den norske befolkningen feirer at vi endelig har fått tilgang til Qobuz som leverer strømming i lossless highres. Toslink har vanligvis kapasitet helt opp til 24/192 i stereo, og det hadde vært ønskelig også her. Men noe måtte sikkert Triangle spare på for å holde prisen på et så lavt nivå.

I pakken

Det du får med hvis du kjøper en Triangle AIO Connect er en 5 watt lader med tilhørende USB-A til Micro-USB kabel. I tillegg følger det med en 3.5mm aux-kabel, og en 3.5mm til 2x RCA kabel.

Det er også en WiFi-antenne med i pakken.

Design og finish

For det er i hvert fall ikke den fysiske utførelsen de har skjært ned på. AIO C ser ut som a millon dollar, og har ingen grunn til å rødme der den troner på toppen av mitt Topping hodetelefonrack, over en D50s DAC og en A50 (1. generasjon) hodetelefonforsterker. For selv om de to Toppingproduktene også har et uvanlig gjennomført design og materialbruk, står ikke AIO noe tilbake i eleganse og sjarmfaktor. Bare størrelsen er enda mer kompakt enn Toppingkomponentene, med sine 80x80x20mm i nettoen, og med avrundede hjørner.

I fronten finnes det i tillegg til AIO-logoen bare en enkelt diode som viser at AIO C er påslått. Rett rundt hjørnet til den tilstøtende sideveggen er det derimot to små knapper, som henholdsvis betjener power on og Connect. Den sistnevnte er forresten en anelse irriterende plassert, for hvis du skal løfte opp enheten for å foreta en omkobling er det fort gjort å komme bort i den knappen, noe som gjør at den må installeres på nytt.

Materialbruken tatt på øyemål er rustfritt stål på sidekabinettet med avrundede hjørner med omtrent samme radius som D50s og A50, mens toppen kan tenkes å være i børstet aluminium? Lekkert er det uansett.

Tilkoblinger

På baksiden finner vi en mikro-USB for 5W strømforsyning like under WIFI-antennen. Toslink-utgangen sitter ved siden av en 3.5mm minijack-utgang for analog tilkobling til en hodetelefonforsterker. Dette er et signal som kan ha oppløsning opp til 24 bit / 192kHz, altså betydelig høyere enn digitalutgangen på AIO C. For min del kunne de heller ha begrenset oppløsningen på den interne DACen, til fordel for digitalutgangen, men man får vel knapt DACer med lavere oppløsning i 2021.

Signalet rett inn i hodetelefoner

Før vi går over til å omtale resultatet med avspilling via analogutgangen direkte inn i hodetelefonforsterkeren Topping A50 må vi en kjapp tur innom stuntet. For jeg kunne ikke dy meg fra å plugge et par hodetelefoner rett inn i den analoge 3.5mm utgangen, selv om den slett ikke er beregnet på det. Det vil si – det ble ikke med et par, men fire sett hodetelefoner.

Vi starter med de aller nyeste i kolleksjonen – et par Sennheiser HD560S som vi skrev om da de kom sist høst. Dette er et par riktig gode hodetelefoner som sloss side om side mot Hifiman HE 400i 2020 (som nå har blitt erstattet av Hifiman 400SE) om å være markedets beste audiofile hodetelefoner i budsjettklassen rundt et par tusenlapper. Sennheiser HD560 har en halvhøy impedans på 120 ohm, og regnes derfor litt i grenseland til å kreve en dedikert hodetelefonforsterker. Det som likevel redder dem er at de har relativt høy følsomhet på 110dB. Dette gjør at de spilte forbausende bra direkte tilkoblet analogutgangen på AIO C. Streameren spilte med «klampen i bonn» hele tiden, noe som ga et greit komfortabelt lyttenivå omtrent der jeg ville ha stilt volumkontrollen på A50 uansett, men jeg ville nok ha skrudd enda litt opp på enkelte spor. For det er ingen ting å gå på, og kommer vi til innspillinger med spesielt lavt nivå, vil mange kunne savne å gi enda litt mer gass.

Også kvaliteten er overraskende bra avspilt direkte fra analogutgangen, men det må ikke forveksles med at det ikke er mer å gå på ved å tilkoble hodetelefonforsterker. For ikke å snakke om at man også benytter ekstern DAC, som D50S.

En tilsvarende runde med den etter hvert småklassiske Beoplay H6 2. gen. Dette er vel de beste av B&O sine rene kablede hodetelefoner, og har gått ut av produksjon for en stund siden. Disse har lavere impedanse på 30 ohm, men også mye lavere følsomhet på 97 dB. Resultatet ble ganske likt med resultatet for HD560S.

Med Hifiman HE400i 2020 gikk det ikke like bra. Selv om impedansen bare er 35 ohm, ble en følsomhet på 93dB litt for lavt for analogutgangen, som altså er beregnet på helt andre oppgaver.

En hyggelig opplevelse er Sennheiser sine In Ear monitorer IE300, som er inne på test i avslutningsfasen for tiden. Her har vi en impedanse på 16 ohm, og en ukjent følsomhet. Men den er uansett tilstrekkelig høy til at volumet gir et visst headroom til å skru betydelig ned på de fleste innspillingene.

Avspilling med hodetelefonforsterker

Neste etappe i testen er en avspilling med de analoge utgangene fra AIO Connect tilkoblet hodetelefonforsterkeren Topping A50. Den har et sett balanserte utganger og to sett ubalanserte. Her ble de ubalanserte benyttet. Utgangsimpedansen på de ubalanserte utgangene er på 4,7 ohm, som ideelt sett er litt i høyeste laget for Beoplay H6, for ikke å snakke om IE300. Hvilken betydning dette har er avhengig av eventuell ulinearitet i impedansen på de respektive hodetelefonene. Hvis den er tilstrekkelig lineær har dette mindre betydning.

Lytterundene med hodetelefoner direkte tilkoblet AIO Connect hadde primært som hensikt å avdekke om dette var en mulighet som i det hele tatt kunne fungere, og det viste den testrunden at det kan gjøre på 3 av 4 hodetelefoner. Den viste også at dette langt fra er noen god løsning, og bruk av ekstern hodetelefonforsterker er absolutt å anbefale.

Og så må det selvfølgelig tilføyes at folk flest vil koble AIO Connect til en integrert forsterker eller forforsterker for bruk sammen med høyttalere, og da er dette uansett ikke en aktuell problemstilling. Jeg har også hatt en runde der AIO Connect ble tilkoblet analoge innganger på en Denon AVR-X3600H, med utmerket resultat. Det eneste jeg reagerte litt på var at utgangssignalet var en anelse lavt.

I denne forsøksvis mer seriøse testrunden skal jeg forsøke å avdekke egenskapene til den integrerte DACen med tilhørende analogdel i AIO C. Og i tillegg til hodetelefonforsterkeren Topping A50 er det primært hodetelefonen Sennheiser HD560S som blir benyttet, med litt stikkprøver også med HE 400i 2020. Og så benytter jeg min sedvanlige testspilleliste for å sikre at jeg har rikelig med kjent materiale med vekslende utfordrende terreng.

Denne runden avdekker to hovedpoeng. Det ene er at selv om det fungerer greit nok å sende signalet rett inn i mange hodetelefoner direkte fra 3.5mm-utgangen er det svært mye å hente på en dedikert hodetelefonforsterker til HD560S. I tillegg til at du får mye mer headroom, er det både bedre dynamikk og bedre detaljgjengivelse.

Det andre hovedpoenget er at de analoge utgangene på AIO Connect er langt bedre enn jeg hadde forventet på forhånd. I mine notater på den sedvanlige testløypa er det mange positive notater til mange av sporene. Gjennomgående er det en klangbalanse som heller en anelse mot det varme, men likevel er det overraskende god luft rundt diskanten på mange spor.

Avspilling via digitalutgangen

I denne øvelsen ble AIO Connect tilkoblet en Topping D50S DAC, som så sendte signalet videre til hodetelefonforsterkeren A50.

Hovedinntrykket er at du får mer luft og presisjon på en del av sporene i testlisten ved å koble til DACen Topping D50S i signalkjeden, i stedet for å benytte den integrerte DACen i AIO Connect. Det skulle da ellers også bare mangle – D50S koster da nesten 70% mer alene enn streameren AIO C. Og i tillegg er det en enda mer støyfri gjengivelse fra D50S enn via de analoge utgangene til streameren.

Men selv om forskjellen er tydelig nok, er inntrykket kanskje mer dominert av at den vesle AIO C gjør en overraskende god figur uten ekstern DAC

Vi kobler AIO Connect opp til stereo`n

I denne etappen koblet jeg AIO C til hoved-stereoen i sommerhuset, som i skrivende stund består av et Linn forsterkersett med Kolektor og LK100 sammen med en Marantz ND8006. Jeg har også et legendarisk forsterkersett stående bestående av Electrocompaniet sin 2 Channel Audio Preamplifier og 2 Channel Power Amplifier stående for utprøving, utlånt av skribentkollega Stig Arne. Men det kommer i neste runde.

Og for å duellere mot den HEOS-baserte Marantz ND8006 har jeg koblet AIO Connect til det som var DACen i hodetelefonoppsettet i Sommerhusstua før den ble erstattet av D50s, en Topping E30. Jeg må forresten nevne at jeg både for D50S og E30 valgte filter 4 – linear phase slow roll-off filter. Og når det er sagt må det tilføyes at det er en veldig krevende oppgave å i det hele tatt høre forskjell på de 7 tilgjengelige filtrene i Topping E30 og D50s.

Formålet med denne runden er å finne ut hvordan AIO 3 i kombinasjon med en utsøkt budsjett-DAC kan stå seg mot en mellomklassestreamer til nesten 5 ganger prisen, men som i rettferdighetens navn også er en CD-spiller.

Og resultatet er ganske overraskende, men seieren varierer fra spor til spor i testløypa. Et gjennomgående hovedinntrykk er at komboen AIO 3 / E30 faktisk spiller litt mer distinkt på enkelte spor, samtidig med at diskanten er litt mykere i kantene. Sistnevnte kan tenkes å ha sammenheng med det valgte filteret. Men det var også spor der Marantzen stakk av med seieren, og John McLaughlin sin Every Tear from Every Eye er et av dem.

Konklusjon AIO Connect

Det er fristende å kalle Triangle sin AIO Connect for en liten gigant. For nesten ingen penger har de laget en streamer som både ser ut som en liten juvel, og som spiller fantastisk bra i forhold til prisen. Overraskende bra via den innebygde DACen, og enda et solid hakk bedre via en ekstern DAC. Hadde det ikke vært for begrensningen med at den optiske digitalutgangen stanser på CD-kvalitet med 16 bit / 44.1kHz i en tid da HighRes krigen raser vilt blant strømmetjenestene ville AIO C vært et enda større kupp enn det er i dag, For skal du ha noe bedre, må du opp i en langt høyere pris enn dette, og selv da er du ikke sikret noe som låter bedre enn AIO Connect.

Spesifikasjoner:

  • Wireless network IEEE 8.2.11b/g/n 2.4GHz Ethernet
  • Wired connectivity Single 10/100M RJ45 Jack
  • Frequency response 20Hz - 20KHzLes mer om
  • Power input 5V-1A
  • Audio input USB 2.0
  • Audio formats MP3 - AAC+ALAC - FLAC - AOE - WAV
  • Dimensions L80 x P80 x H20 mm
  • Weight 160g

Veil. pris for AIO Connect er kr. 1.695,-

Les mer om AIO Connect hos den norske importøren Lydglede

Les mer om AIO Connect hos Triangle

Les også TEST: Triangle AIO. Del 1 – Økosystemet AIO

Les også TEST: Triangle AIO. Del 3 – Stereo strømmehøyttalerne AIO Twin 

Les også TEST: Triangle AIO. Del 4 – Bordhøyttaleren AIO 3 

Read 1447 times
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

This email address is being protected from spambots. You need JavaScript enabled to view it.