fredag, 10 juni 2016 22:58

10cc i Alvøen

Skrevet av

 

Det er noe nesten naturstridig med settingen – 10cc på Alvøen Hovedgård låter nesten like surrealistisk som om Stones skulle spille til dans på samfunnshuset på Bremsnes. Eller Bruhagen. Og tro meg - der har jeg vært for et halvt århundre siden omtrent, men Stones dukket slett ikke opp.

 

Det gjorde derimot 10cc på denne nydelige fredagskvelden på like nydelige Alvøen Hovedgård. Og selv om det var 10cc som var hovedattraksjonen denne kvelden, kan jeg ikke forbigå Alvøen. En perle i Bergens utkant, der hovedbygningen er fra 1797, og var hjertet i nå nedlagte Alvøen papirfabrikk. Den som enda ikke har opplevd denne perlen et kvarter vest for Bergen sentrum, bør få den med seg ved en passende anledning. Hele tettstedet Alvøen er en perle på nasjonalt nivå, der man i tillegg til hovedgården og det gamle fabrikkmiljøet kan vandre mellom idylliske gamle arbeiderboliger.

 

 

Men sannsynligheten for at du treffer på 10cc på Alvøen en annen gang er nok minimal. Og det er på tide å presentere 2016-utgaven av 10cc. Av den helt opprinnelige kvartetten som startet opp i 1972 er bare Graham Gouldman tilbake, selv om det slett ikke er «bare». Gouldman hadde en merittliste fra før 10cc som låtskriver, og er ansvarlig for gamle kjenninger som «No milk today» og låter fra Hollies. De andre fra det opprinnelige bandet er Eric Stewart, Kevin Godley og Lol Creme. Eric Stewart hadde en unik stemme, og er vanskelig å unngå å savne på en aften med 10cc. I hvert fall på forhånd, til musikken starter og du egentlig mer blir revet med av det denne spilleglade gjengen med godt voksne toppmusikere presterer. For selv om man i utgangspunktet kan tenke at 10cc uten Eric Stewart blir litt som Wings uten Paul McCartney (og nei – sammenligningen er ikke helt tilfeldig). Eller som Mothers of Invention uten Zappa. Eller som….. glem det.

 

 

For 10cc pr. 2016 er en strålende opplevelse, i hvert fall på Alvøen. I stedet for å fokusere på at Eric Stewart ikke er med, og heller ikke parhestene Godley – Creme, som gikk for å være den mest kreative delen av 10cc fra `72 til de forlot 10cc i 1975 ved en glipp, fikk vi oppleve Rick Fenn på gitar. Sammen med Graham Gouldman var han unektelig kveldens stjerne, og presterte fantastisk gitarspill. Han var ellers med i besetningen fra 1977, dvs etter Deceptive Bends. Trommeslageren Paul Burgess var også veldig markant denne kvelden på Alvøen, og han erstattet Kevin Godley på Deceptive Bends i `76. Egentlig litt upresist, for han var med som en backup-trommeslager på turneer allerede i 1973. Mick Wilson hadde den utakknemlige oppgaven å erstatte Eric Stewart på vokal, og gjorde en god jobb, selv om det altså ikke helt blir Eric Stewart. Sistemann i 10cc på Alvøen er keyboardisten Mike Stevens, og er den eneste som ikke var med i løpet av 70-tallet. Men hva gjør vel det, når man trakterer tangentene som Stevens.

 

 

Det ville vært på grensen til skandale om 10cc ikke hadde åpnet en aften som denne halvtidlige junikvelden med «Wall Street Shuffle». En av 10cc sine aller største hits fra deres andre album – Sheet Music, og som skapt til å sette atmosfæren og stemningen med en kickstart. Oppfulgt av en veldig bra fremførelse av «The Things We do for Love» fra Deceptive Bends var stemningen sikret. Og den var på topp blant et ikke overraskende relativt voksent publikum denne junikvelden, et publikum som også verdsatte «Good Morning Judge», fra samme album.

«Art for Arts Aake» er en høyt profilert låt, og er hentet fra albumet «How Dare You». Men den har ikke helt vært blant mine favoritter. Før i kveld, for denne fremførelsen var en anelse mer rocka og hardtslående, og det gjorde susen. Har jeg nevnt at foten jobbet intenst stort sett hele tiden denne kvelden, helt fra Wall Street Shuffle? Og kombinasjonen Rick Fenn og Paul Burgess har en dominerende del av skylden.

 

 

Jeg hadde tre soleklare forventninger til denne kvelden. Det vil si – det var egentlig to åpenbare forventninger, og et lønnlig håp. Og det lønnlige håpet var «Feel the Benefit», som for meg er 10cc sitt «all time high». Og selvfølgelig ble det oppfylt. Feel the Benefit er en slags symfonisk verk med mange musikalske skifter, fra «førsteakten» sitt lyriske vokalverk til de mer hektiske og stadig skiftende 2. og 3. satsen. Dette ble levert uten skuffelser, endog med noen forsiktige nytolkinger. Men for all del – forsiktige, svært forsiktige. Høydepunktet var likevel at den elegante crossfaden tilbake til førstesatsen var på plass også i denne livefremførelsen. Hadde den uteblitt, ville det ruinert kvelden… Og som en ren bonus åpenbarte Rick Fenn hva som er bakgrunnen for denne noe underfundige tittelen, med en minst like underfundig tekst. Tittelen «Feel the Benefit» refererer rett og slett til Graham Gouldman sin mors stadige formaninger i hans oppvekst, om at han måtte ta av «the Coat» mens han var inne. «Because if else, You won`t feel the benefit when you go out in the could again». Fantastsk! Og egentlig akkurat den samme barnelærdommen som vi alle fikk i oppveksten, bare at det ikke ble til et av de store prog-rock verkene fra 70-tallet, selv om vi kan ha vokst opp i den samme perioden. Og Graham Gouldman sin mor kommer visstnok med de samme formaningene enda, i 2016! «Unvelievable!» Jeg fristes til å sitere Zappa i hans Dylan-parodi: «This great information cost me a half weeks pay!» Men I motsetning til i Zappa sin låt var det verd hver “penny” i dette tilfellet.

 

 

Og selvfølgelig var «I`m not in love» den siste av de store verkene fra 10cc som bare måtte å plass denne kvelden. Denne hadde en vanvittig komplisert fødsel da den kom til verden i forbindelse med 10cc sitt tredje studioalbum The Original Soundtrack. Levert fra låtforfatter Stewart hadde den en helt annen karakter, litt reggae-aktig. Den ble lunkent mottatt, og det kreative bande satte i gang en vanvittig prosess der de foregikk samplingens tidsalder, og lagde et multisporsopptak med et bakgrunnskor bestående av 640 unisone stemmer, som besto av denne kvartetten. Snakker om å ha det gøy mens man lager musikk…! Dette ligger som et bakteppe til denne låten, som kanskje er 10cc sin aller største hit. Den fungerte veldig bra også live i 2016, riktignok i en litt annen tapning.

 

 

«Dreadlock Holiday» var også en av kveldens høydepunkt, for ikke å snakke om a capella versjonen av en av 10cc sine tidligste låter – Donna. En selsom opplevelse, ikke minst da den ellers tause trommisen Paul Burgess kom inn og satte et dypstemt punktum.

Det hører vel med å oppsummere en slik aften, og det er ingen tvil om at det overgikk mine noe usikre forventninger med god margin. Det handler nok i stor grad om at dette er en flott gjeng som fremdeles er veldig dedikert til det de holder på med på scenen. Det spilles med høy presisjon også i 2016, og det er en forutsetning. 10cc uten presisjon virker fullstendig meningsløst. Men presisjon er ikke tilstrekkelig, og det som virkelig er den vinnende kombinasjonen for 10cc, er at denne presisjonen er kombinert med høy spilleglede. 10cc lot til å ha det veldig moro på scenen på Alvøen Hovedgård den 10 juni 2016. Og det er denne kombinasjonen som gjør at 10cc kan slippe unna uten å være nevneverdig nyskapende i sin gjenskaping av gamle meritter!

 

 

 

Lest 5620 ganger Sist redigert lørdag, 11 juni 2016 12:24
Karl Erik Sylthe

Webredaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.