søndag, 01 juli 2018 08:56

Plateslipp uke 26 – tilbake til 70-tallet

Skrevet av

Denne uken var det usedvanlig mye interessant musikk som har røtter fra 60- og 70 tallet. Det er ingen ting som kan måle seg med gamle helter som fremdeles holder koken. Eller…?

The Stanley Clarke Band – The Message
Strålende!

Det er noe merkelig med oss gretne gamle gubber – vi trives så godt når vi får klage over at våre 70-tallshelter ikke lenger oppfører seg helt sånn som de gjorde på 70-tallet. Og Stanley Clarke er en av disse gamle heltene som ganske hyppig blir gjenstand for denne typen sutring, også fra meg. Og helt ufortjent har det ikke vært til enhver tid, for det har ikke vært alt Stanley Clarke Band har foretatt seg de påfølgende tiårene som har vært like bra.

Men på fredag kom utgivelsen The Message, en fantastisk plate det er fristende å si er på høyde med det aller beste unge Clarke har på rullebladet, der Journey To Love troner øverst på pallen.

Musikken er en herlig blanding av 70-tallets musikalske tankegods med nåtidens frisyre. Og da er det gjerne Return to Forever som er den mest åpenbare inspirasjonskilden, fusion-bandet som satte denne superbassisten ettertrykkelig på verdenskartet.

The Message har et gjennomgående høyt kvalitetsnivå, og musikalsk spenner det fra ganske heftig, småfunky musikk til mer lyrisk musikk med akustisk dominans. Og Stanley Clarke kvir seg fremdeles ikke for å ta frem buen for å stryke på kontrabassen innimellom. Som på hans flotte tolking av Preludiet på Bach sin Cellosuite nr. 1.

Min favorittlåt er en ren jazzlåt, som samtidig er et solid spark i kneet til Donald YouKnowWho, med tittelen Alternative Facts.

Lyden på The message er veldig bra, med god dynamikk. Dette gjør utslaget til at den drar avgårde med seieren som Ukens Plate, blant mange sterke konkurrenter.

 

 

Chicago II – Live on Soundstage
Morsomt konsept

Chicago er virkelig på hogget med utgivelser for tiden. Dette er den andre utgivelsen i løpet av kort tid. I begynnelsen av april slapp de albumet Chicago – VI Decades Live (This is What We Do), og nå kommer enda et live-album.

Men Chicago II – Live on Soundstage skiller seg sterkt fra aprilutgivelsen. For mens den forrige utgivelsen var et tilbakeblikk med historiske opptak gjennom seks årtier, har bandet tatt et uvanlig grep på den siste utgivelsen. I fjor gikk de på scenen i hjembyen Chicago og spilte hele albumet Chicago II (som egentlig het bare Chicago) fra 1970. Dette er et av bandets mest suksessfulle album, selv om jeg personlig holder debutalbumet enda høyere. Du kan forresten lese min anmeldelse av alle de fem første chicagoalbumene her, sammen med deres siste studioalbum.

Chicago II – Live on Soundstage må selvfølgelig bli en del annerledes enn originalen – heldigvis og dessverre! Den gode nyheten er at Chicago fremdeles er strålende band, som består av glitrende musikere. Det har vært en del utskiftinger i det siste, men det er flotte erstatninger som har kommet til. Men Robert Lamm og den opprinnelige blåserrekka er fremdeles på plass, selv om Walt Parazider ikke blir med på turneer lenger.

Og denne nye versjonen av Chicago II er en flott forestilling, selv om det ikke er til å unngå at man enkelte ganger kan savne den legendariske gitaren og stemmen til Terry Kath. Keith Howland er en strålende erstatter, men ingen kan erstatte Terry Kath. Og selv om Better end Soon anno 2017 er en vledig flott låt, blir det ikke helt det samme i denne kortfattede utgaven uten Terry Kath sine utrolige gitarsoloer. Til gjengjeld slipper vi Walt sin fløytesolo – han er- og var praktfull på saks, og ikke like bra på fløyte. Her er det Ray Herrmann som briljerer på tenorsaks.

Chicago II – Live on Soundstage kommer både som ren CD, og som komboen CD/DVD med 5.1-miks på sistnevnte. Og venter du til august har du muligheten for å få Collector`s Edition, der du også får med den opprinnelige doble LPen fra 1970, samt en remiks av Steven Wilson.

Lyden på Chicago II – Live on Soundstage er brukbar, men ikke så veldig mye mer.

 

Yes - The Steven Wilson Remixes
Gammel vin på krystallflasker

Steven Wilson har tatt for seg grunnfjellet av Yes-album på denne boksen, som ble lansert som en 6LP-boks på fredag. Jeg har prøvelyttet den digitale utgaven av denne samlingen.

Det starter med deres tredje album The Yes Album, og fortsetter med de påfølgende utgivelsene Fragile, Close To The Edge, Tales From A Topographic Ocean og Relayer.

The Yes Album frA 1971 var dette progrockbandet sitt egentlige gjennombrudd, og samtidig det første albumet der gitaristen Steve Hove var med.

Relayer er nok mitt favorittalbum i denne buketten, og som en fordypning kan du lese min anmeldelse av det opprinnelige albumet her. Det er lydmessig krevende, og Steven Wilson har gjort en flott jobb med å gjøre øvelsen mye mindre krevende for lytteren. Og så får det våge seg at jeg får ha til gode å lytte til vinylutgaven.

 

 

 

John Coltrane – Both Directions at Once: The Lost Album
Historisk dokument

Coltrane – en av musikkhistoriens aller største giganter - slo gjennom som sidemann til Miles Davis fra midten av 50-tallet til 1960. Han hadde en sterk muskalsk utvikling i løpet av denne perioden, og på utallige liveopptak fra 1960 er det interessant å legge merke til at han var i ferd med å ta av fullstendig. Han var i bevegelse mot frijazz, en retning han dyrket i kommende år.

Men samtidig ble han holdt i tømmene av plateselskapet Impulse, som fikk han til å spille salgbar bop. Og det er nok dette som antydes i albumets tille Both Directions at Once. For på denne utgivelsen som har vært tapt i mange tiår som et resultat av at mastertapes ble ødelagt av Impulse. Innspillingen ble gjort i Van Gelder Studio 6. mars 1963, og Coltrane hadde med seg pianisten McCoy Tyner, bassisten Elvin Jones og Jimmy Garrison på trommer.

Det går mye i blues her, med Slow Blues som mitt høydepunkt. Sammen med en fantastisk tolking av Nature Boy er dette albumets høydepunkt.

Both Directions at Once er en flott dokumentasjon av en periode i John Coltrane sin glanstid. Så bra at albumet ikke var helt tapt likevel.

 

 

Neave Trio – French Moments
Glimrende pianotrio!

Neave Trio er en pianotrio bestående av Anna Williams på fiolin, Mikhail Veselov på cello og Eri Nakamura. Trioen har eksistert siden 2010, og hadde sin første innspilling på Chandos i 2016 med albumet American Moments. I tillegg til dagens album jobber de også med et rent Piazzola-album som skal komme i løpet av året.

På French Momentz har Neave Trio funnet frem de eneste kjente franske piano-trioene – komposisjoner av Roussell, Debussy og Faurè

Den minst kjente her er nok Rousells Piano Trio i E. Men det er samtidig en av mine favoritter. En veldig flott fremførelse som oser av engasjement og livlighet vekslende med vakker melankoli.

Men også Debussy sin Piano Trio i G er strålende, og Scherzo sin livlighet sjarmerer stort i en glimrende fremførelse.

Faurè sin Piano Trio i D er den nyest komposisjonen på dette albumet – datert 1922-23. Det er min andre favoritt på albumet, og har en inderlighet i fremførelsen som er betagende.

Også lyden på French Moments er fremragende, spesielt på 24/96.

 

 

 

Lest 3396 ganger Sist redigert søndag, 01 juli 2018 09:29
Karl Erik Sylthe

Webredaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.