fredag september 20 , 2019
onsdag, 31 oktober 2007 23:00

3 x Linn Sondek LP 12

Skrevet av Rudi

Vår gjesteskribent Rudi har fått tak i den kanskje aller største vinyllegenden gjennom tidene, Linn Sondek LP 12. Tre ulike versjonar av verdas mest kjende platespelar samanliknast på Rudis svært så oppløyste oppsett, der han kan samanlikne med nokre andre av verdas beste vinylriggar.

 


Av Rudi november 2007

 

Historien rundt/om Lp12 er velkjent, så jeg nevner ikke annet enn at vi snakker om en spiller som så dagens lys for ca 35 år siden, og som den dag i dag fremdeles er i produksjon. Dog skal det sies at dagens versjoner nok er langt bedre enn de noen gang tidligere har vært.
Linn og Linns eier Ivor Tiefenbuns filosofi er at musikken skal ha rytme, svinge og at foten automatisk skal “gå” når man lytter til musikken, spilleglede kan vel kanskje være et passende ord å bruke.
De seneste årene har LP-12 spilleren blitt moddet opp og oppgradert til den reneste fullblods galopphest, og den seneste oppgraderingen med Keel, Ekos SE og Akiva-pickupen har også gjort at Linn har mottatt Eisa award sin pris i 2007. Prisen har dessuten steget til drøye 120,000 Nkr, men Linn LP-12 finnes også i en litt mer normalt priset versjon til ca kr 44,000 Nkr som består av Adikt MM pickup og en Akito 2b arm, Cirkus 2 og Trampolin 2. I prisen på de nevnte spillerne inngår den største strømforsyningen “Lingo”.
Men fortvil ikke, en LP-12 “MÅ” ikke koste så mye heller, det er fullt mulig å velge en rimeligere løsning eller og oppgradere ens gamle LP-12 hvis man har en slik til dagens standard og her ligger vel noe av grunnen til Linns suksess med LP12 og det er at man kan oppgradere etter hvert som man får råd til det.

Tre alternativ:
Formålet med denne testen for meg var å finne ut av forskjellene mellom en LP-12 til 44,000.- og en til 120,000.- Jeg testet også et tredje alternativ: Å bytte ut originalpickupen på den rimeligste spilleren med en 11,000 kr’s Lyra Argo “i” pickup for å sjekke potensialet i den spilleren maksimalt.
Spillerne kom ferdig justerte fra Kontrapunkt, men for sikkerhets skyld gikk jeg over alle vitale mål med Protractor og en del små justeringer av stifttrykk ble også gjort under testen for å oppnå maksimal sporingsevne.

Testanlegget:
Utstyr som ble brukt var som vanlig Stax Lambda Signature hodetelefoner med rørdriver, Dynamic Precission DPR 2.2 riaa i standard utførelse, men med det nyeste power supplyet innstilt på 67 db gain og 110 Ohms motstand på MC-pickupene og selvfølgelig vanlig 47K på MM-pickupen. Kabling som ble brukt har vært 0,4 solid-core sølv i bomullsstrømpe med Bullet plugger. Det store anlegget som ble brukt har som vanlig bestått av Aestethix Janus rør-preamp, Krell FBP300CX, stort sett Snell type CV og ProAc D80høytalere, mens oppgradert Adyton Opera og Dali Royal Menuet ble brukt som nærfeltsmonitorer. Kablingen i dette anlegget er Cardas Golden Reference hele veien, strømfiltre fra T+A + diger skilletrafo.
Jeg deler alltid lyttingen opp i forskjellige lyttesesjoner og jeg skriver ned kommentarer etter hver sesjon så jeg skal huske inntrykkene bedre før jeg gjør meg opp en mening om det hele.
Musikk som ble brukt er som vanlig Pink Floyd re-master av The Wall, Grieg, litt Prokofiev, Luka Bloom, Jonny Cash og Mark Knopflers Ragpickers dream.

Så til lyden:

Først ut er LP 12 i 44000.- kr’s versjonen, altså med med MovingMagnet-pickupen Adikt.

Jeg noterer meg med engang spilleglede og rytme, og det er bra størrelse på lydbildet alle veier. Mellombassen er slagkraftig om enn litt fet, dypbassen føles delvis fraværende, i alle fall den nederste halvannen oktav, mellomtonen er ganske veloppløst men også litt svulstig. Det føles litt som den er litt farget av den noe fete mellombassen, som gjør at mannsstemmer ofte kan høres “vel” kraftfulle ut. Dynamisk sett er spilleren helt grei, og glitrer til innimellom med ordentlig gnist over gitarriff, mens det på andre musikkstykker faller tilbake til mer normale tilstander. Diskanten er dog mitt store ankepunkt i denne kombinasjonen, jeg opplever at cymbaler og annet lyst slagverk fort blir veldig skjærende, særlig hvis det foregår mye i lydbildet fra før. Det “Sss’er” i vei med sibilanter for å si det sånn, og jeg opplever det rett og slett som en noe uoppløst diskant med klare begrensninger i mikrodynamikken. Men man kan da ikke få alt i en pickup som koster under 3000.-.

Jeg konkluderer med at den billigste (om jeg kan bruke et slikt utrykk på en spiller til 44000.-) passer utrolig godt til å spille 60-80 tallsplater. Disse passer ofte på en spiller som tilfører en anelse “fet” lyd.  På nye moderne 180 og 200 grammere kan lyden tendere til overkill i ”fedme”, man kan fort få det for seg at Jonny Cash var en mann som var to meter og tyve høy.

M.a.o lyder denne spilleren ikke helt nøytralt. Den fargelegger litt her og der. På enkelte plater faller dette særdeles bra ut, mens det på andre innspilinger blir fort litt for mye av det gode. Dette har selvfølgelig mye å gjøre med smaken, men også mye med hvilken type musikk man spiller. Som sagt, med 60-80 tallsinnspillinger er den meget bra.

Nr 2 på listen
er samme spiller som allerede er nevnt, men Adikt-pickupen erstattes av en Lyra Argo “i” som koster ca 11000.- vi har altså gått 8000.- kr opp i pris på pickup og totalprisen på denne spilleren blir da ca 52,000 kr.
Og det gjør helt klart store forandringer i lydbildet, borte er den litt overfete mellombassen, den er erstattet av en helt annen type bass som er rapp og slagkraftig, det er liksom mye mer skyv og krefter ute og går, dette er noe som sammenfaller bra med hvordan jeg opplever denne pickupen på/i andre spillere/armer.
Men den nederste oktaven i bassen er og blir borte, her virker det rett og slett som om Akito 2b armen ikke helt klarer å holde mål, noe jeg senere får bekreftet ved å romstere litt med de forskjellige pickupene.
Lyden med Argo “i” er som vanlig med denne pickupen veloppløst og dynamisk i hele toneområdet, det tegnes klare konturer av instrumenter og stemmer, og det er lett og skille ut stemmer og korstemmer… altså en vel-oppløst kombinasjon. Rytmen og drivet som kjennetegner en LP12 kommer ordentlig frem og til sin rett i denne comboen.
Lydbildet blir dog ikke noe særlig større enn med Adikt pickupen, det blir litt dypere, altså litt bedre 3D-effekt, men her snakker vi om marginale forbedringer.
Diskanten er av en totalt annen karakter enn med Adikt-pickupen, de kraftige sibilantene er borte, og i stedet hersker det ro og kontroll oppover i frekvensområdet. Dynamikken i hele frekvensområdet er også vesentlig mer fremtredende enn med Adiktpickupen. Alt i alt et kvantesprang forover i lydkvalitet kontra den rimeligste testede varianten.

Så er det nr 3 på listen sin tur
altså “reference”-spilleren til 120 “lakser” med alle de gromme oppgraderingene: Keel innerchassis og armbord, Ekos SE armen og toppmodellen av pickupene Akiva som faktisk er produsert av ingen ringere enn Lyra.

Her hadde jeg selvfølgelig store forventninger, kanskje vel store, og som så ofte før blir jeg først rett og slett litt skuffet. Det store fremskrittet liksom uteblir, ikke falt jeg ut av stolen, ikke fikk jeg pustevansker av dynamikken, ikke fikk jeg skjelvende knær av den voldsomme dypbassen. Men litt etter litt viste reference-spilleren frem hva den kunne og forskjellene ble større og større desto lenger uti testen jeg kom. Det skulle vise seg å være til dels store forskjeller.

Vi starter med dypbassen som helt klart har med de to nederste oktavene. Dette følte jeg manglet på de rimeligere utgavene, men her er den i fullt monn. Dynamisk er det den også med flott timing og trøkk, mellombassen er fyldig og rapp (les dynamisk) med bra tyngde, mellomtonen er så veloppløst som det bare går an å bli, og det bilr lekende lett å skille ut enkeltinstrumenter i et stort orkester.











Å sitte og følge med på enkeltinstumeneter er liksom ikke slitsomt mer, alt foregår lett flytende og naturlig.
Vedrørende størrelsen på lydbildet generelt så er det her Linn LP12 reference-spilleren setter standarden for alle spillere jeg til nå har hørt, høyde, bredde og dybde er rett og slett det beste jeg har hørt til nå.
Diskant da ? Jo da, den er av høy kvalitet den også, veloppløst, lett å høre forskjeller ettersom trommisen trakterer sine forskjellige “verktøy”, og her blir man på en måte virkelig invitert til å høre forskjellene i lyd på dyre og billige instrumenter.
Mikrodynamikken florerer over hele lydbildet og får de fleste lydopptak til og stå frem med masser av smådetaljer som man tidligere ikke engang visste at var på platen.
En ting jeg må nevne er stillheten fra denne spilleren. Den oppleves som å ha en utrolig sort bakgrunn som gjør at det meste av musikk virkelig står frem i all sin prakt.

Så alt i alt vokste spilleren “på meg” utover i testen,
den fikk mange plusser,
og satte noen nye standarder for meg.
Men den er likevel ikke så kongen på haugen som jeg kanskje først trodde den skulle være. Den får konkurranse til døra i de aller fleste kriterier av min egen referanse spiller som er en Avid Acutus utstyrt med Graham Phantom B-44 påmontert en Lyra Titan “i”. Denne comboen har ennå mer slagkraft i bassen og en enda mer oppløst og silkemyk diskant. Men greit nok…… den koster en halvgang til så mye som Linn LP12 reference også.

Min konklusjon er som følger:

Linn LP12 anno 2007 er fullt oppegående. Prismessig er de dyrere enn noen gang, men også bedre enn noen gang.
Linn LP12 SE er og blir en veldig komplett og god spiller som setter enkelte nye standarder i lydbildets størrelse og perspektiv. Den gir deg eksellent timing, rytme og en meget veloppløst mellomtone som ikke står tilbake for noen annen spiller. Den er i det hele tatt en veldig komplett spiller ,som man kan være sikker på at virker rett fra butikken uten at man skal teste ut en haug med spillere og armer og pickuper, ut av esken og voila….. herlig refereranse lyd…. Garantert.

Det er flere som spør meg: er dette verdens beste vinyl-snurrer ??…….. Etter min mening NEI! Det er ikke det, det finnes spillere der ute som slår en Linn LP12SE på mange punkter og kriterier, men om du stiller spørsmålet litt annerledes og spør hvilken er den mest komplette spilleren, om så blir nok LP12SE med på topp 3 listen min.…….og for en Linn-entusiast er den jo bare det helt rette.

Jeg tror jeg kan hevde at Linn LP12SE er mer for den musikkintresserte enn for den typiske “high-ender”.

 

Har du ikke 120,000 kr som du kan legge i en spiller, er selvfølgelig begge de to andre nevnte gode alternativer. Spillere man kan leve lykkelig med lenge, og som sagt; når pengebunken er blitt stor nok, er det jo bare å oppgradere i vei….. desto dyrere LP12 = desto mer komplett og levende lyd.

Jeg endte opp med å beholde basic-spilleren og bruker den med Adikt og Lyra Argo “i” pickupene litt om hverandre, etter hvilken type musikk jeg spiller. Rett og slett for at lyden fra en moderne LP12 er bra og vanedannende, dessuten er det litt gøy og ha en spiller som ikke låter helt nøytralt. Det gavner mange av de eldre innspillingene mye og får dem til og stå frem med ny vitalitet…….. og kanskje en dag så kommer oppgraderingsspøkelset og banker på døren. Man vet aldri, mye vil ha mer, vet dere...

Mvh Rudi

November 2007

Lest 6161 ganger

Nyeste Tester / Artikler

De 20 nyeste Hovedartiklene:

Nyeste Nyhetsoppslag

Nyeste Musikkartikler

Annonser

Annonsere på Audiophile.no?

Audiophile.no i flere kanaler:

Nyeste fra Audiophile-TV

Les det digitale tidsskriftet AUDIOphile No.1:

Annonser

Nyeste tråder på Hifisentralen

Nye plateutgivelser