torsdag, 11 september 2003 23:00

Hegel CDP2A

Skrevet av Stian Gårdsvoll
Hegel CDP2A Hegel CDP2A

Norske Hegel har vært en litt usynlig aktør i hi-end-segmentet, men har likevel vært tilstede. Det er tøft å bryte igjennom i et hjemmemarked dominert av Electrocompaniet og Dynamic Precision. I løpet av en måned med denne spilleren ble jeg hellig overbevist om at Hegel har fått en dypt urettferdig behandling. Hegel fortjener nemlig å spise kirsebær med de store - til halv pris!

av Stian Gårdsvoll, 12.september 2003

Lydfilosofi
Hegel har en veldig "uaudiofil" lydfilosofi. Her snakkes det ikke om "mykt, stort lydbilde" eller "følsom bass", men rett og slett helt hardkodet: "Med Hegel blir alle deler av musikken reprodusert nøyaktig likt originalen. Lydkvaliteten er bare begrenset av kvaliteten på opptaket gjort i platestudioet. Ingen tilsetninger og ingen kunstig lyd". (fra hjemmesiden, www.hegel.no )

Hegel tilstreber altså å formidle NØYAKTIG det som ligger på platen, helt uten verken sukring eller salting... Mange produsenter gjør bevisste klangvalg når de setter sammen sine produkter. De gjør diskanten mykere, bassen gis mer pondus, de ofrer mikrodynamikk for å få "koselyd", osv. Slik tenker ikke Hegel...
Men hva fører det til i praksis?

Dette gir audiofile både flere og færre utfordringer. Færre i den grad at komponentene i teorien ikke skal påvirke signalveien. Et forforsterker reduseres til en kildevelger og en volumkontroll, ikke til en komponent som påvirker lyden. En effektforsterker tar signalet fra forforsterkeren og omsetter det til "høyttalerspiselig" spenning. I teorien, riktignok. Vi innser vel alle at den perfekte transparente komponent er nesten utopisk.

For meg betydde dette flere ting: CD-spilleren er NÅDELØS. Dårlige plater ble dårligere, men gode plater ble også bedre. Plater som Bon Jovis Crossroads ble en pinelse uten like å høre på. Denne har et tildels grusomt øvre frekvenssjikt som rett og slett låt vondt. Van Morrisons "Down the road" ble derimot en flott opplevelse, mer levende enn jeg har hørt den fra noen spillere! Mer om lyden siden....

imageDesign og oppbygning
Industridesignet til Hegel er tildelt Norsk Designråds "merke for god design" og har deltatt på Designernes høstutstilling. Designet er svært "stramt" og er erke-skandinavisk på lik linje med SAS Euroshop sin accessories-katalog. Stramme linjer, rene maskuline trekk, og kalde materialer. Noen liker det, noen liker det ikke. Personlig synes jeg det er svært elegant, mens min samboer synes det bli litt "sterilt", men samtidig meget spesielt. Det skiller seg ut! Ingen av mine gjester i perioden har klart å gi noe entydig svar på designet heller....

Terminalene på CD-spilleren er av god sort, det er stor avstand mellom nettledning (utskiftbar) og signalterminaler. Kabinettet er meget solid og innad er oppbyggingen forbilledlig. Knappene gir svært god respons, selv om det tar litt tid å venne seg til ergonomien i det spesielle oppsettet med bare to knapper.

image


Fjernkontrollen er en historie for seg selv. I aluminium, sortlakkert, tung, solid, lekker og fungerer som en drøm! Dette burde flere lære av! Ingenting er så kjipt som en komponent til fem-sifret prislapp og så en plastikkfjernkontroll på 50 gram....  Det formelig OSER kvalitet av CDP2A.

Det viktigste - lyden
En av konsekvensene av Hegels lydfilosofi er at mange vil oppfatte den som lys i toppen. Jeg gjorde det selv også, men fant raskt ut at den ikke var lys, den var bare "usminket". For sibilantene (s-lydene) var helt perfekte, overtonestrukturen i piano og akustisk gitar kom også veldig godt frem. Sara K, "Water falls" låt helt fantastisk på denne spilleren. Gåsehuden var påtrengende. Det som er på platen er det du hører!

Bassfundamentet er en historie for seg selv. Dyp, dyp, kontant og stram bass av ypperste high-end-karakter.  Mellomtonen har ingen spesiell karakter, den bare er der og blir formidlet uten hverken slank eller fyldig karakter. 

For å få en referanse i samme prisklasse å sammenligne med fikk jeg låne en NAD S500i hos Hifiklubben i Trondheim. Denne koster akkurat det samme som CDP2A (12 000), og var derfor en verdig sammenligning. Og dette er to vidt forskjellige spillere! NAD'en var varmere i klangbalansen, mer rocka, men manglet absolutt oppløsningen og raffinementet til CDP2A. Den klarte rett og slett ikke å hamle opp med high-end karakteren til CDP2A. NAD S500i var vesentlig mer behagelig å lytte til på dårlige innspillinger, mens den på gode var på grensen til kjedelig i gjengivelsen.

Diana Krall - Live in Paris er i ferd med å bli en gjenganger som referanseplate i hifimiljøet. Denne platen utfordrer både med sin rike pianolyd og flotte trommelyd. Cymbaler og pianoet spesielt ble formidlet mesterlig av Hegel CDP2A! Noe av det aller beste jeg har hørt, uten tvil!

Krever mye av resten av anlegget
CDP2A er ikke spilleren for deg som har et anlegg som har problemer med f.eks. gjengivelsen av diskant eller øvre mellomtone. Heller ikke spilleren for deg som har høyttalere med hard diskant. Men den er spilleren for deg som allerede har, eller vil få, et anlegg uten de store feilene. I mitt oppsett med B&W Nautilus 803 og Parasound Halo A21 + P3 låt den helt fortreffelig! Akkurat den lille ekstra sprudlingen jeg trengte i mitt oppsett.
image
Så; er du i markedet for en skikkelig bra CD-spiller fra 10 000 og oppover, så har du ikke råd til å la være å ta en kikk på Hegel CDP2A. En detaljgjengivelse langt utover det vanlige, kliss ærlig og transparent gjengivelse av innspillingen og en bass som er så stram, kontant med likevel kjellerdyp at det sparker i kroppen når de værste bassfrapperingene kommer. Hegel bør spise kirsebær med de store, til halv pris. For jeg tror ikke det finnes noen som kan utkonkurrere denne spilleren, selv om du dobler prisen... iallefall ikke for oss som bryr oss om pris/ytelse-forholdet...

LINK: [produsent] [forhandler]

Lest 5240 ganger