torsdag september 19 , 2019
lørdag, 07 februar 2004 23:00

Hegel P2A

Skrevet av Stian Gårdsvoll

For en stund tilbake så hadde jeg en Hegel CDP2A på hjemlån for omtale. Den imponerte i en sånn grad at jeg bestemte meg for å ta for meg flere Hegel-produkter. Nå gjenstår det bare å finne ut om forforsterkeren P2A er av samme kaliber...


av Stian Gårdsvoll, 8.februar 2004

P2A er en forbedret utgave av den opprinnelige modellen P2. Nytt for A-modellen er at den nå leveres i "Pearl Silver" ( Glassperleblåst matt sølvfarget front og knapper, børstet og sølvfarget sidepanel og topplokk ) og i "Standard" ( mørkegrå front, lysegrå elokserte knapper, sidepaneler og topplokk ) farver som gjør at den fremstår i mer elegant i design, iallefall iflg. de jeg har testet den på.

Faktaboks

XLR balanserte og Phono ubalanserte inn- og utganger.
Frekvensrespons: < +/- 0,05 dB avvik 20Hz - 20kHz Faserespons: < 0,5 grader avvik 20Hz - 20kHz
Støygulv: <-130 dB 
Overhøring: <-100 dB
Forvrengning: <0.003%
Intermodulasjon: <0.001% (19kHz+20kHz)
Mål: 6cm x 43cm x 30cm (HxBxD), vekt 6kg

Teori og praksis
Hegels sjefskonstruktør Bent Holter har sin utdannelse fra NTH i Trondheim og har en tung faglig bakgrunn for elektronikkdesign. Og hans tilnærming er strengt teknisk basert. Forvregning (av all type!), fasevridning, overhøring og støy er fy-ord der i gården. Og det kan man i første omgang se bare av å se på spesifikasjonene. Støygulv lavere enn
-130dB er bedre enn del aller aller fleste CD-spillere på markedet! "Halcro-standard" bemerket teknisk redaktør, med henvisning til de uanstendig dyre råskinnene fra australske Halcro.

Men du skal ikke bruke mange sekundene fra du har koblet den opp til at du allerede legger merke til at spesifikasjonene nok er riktige, iallefall på et punkt: Støygulv. Forsterkeren gir et helt svart bakteppe, ingen sus, ingen støy. Helt stilt mellom slagene! Hører du mye på jazz eller enkel klassisk musikk så vil bakgrunnssus irritere deg. Slikt slipper du med P2A, iallefall.

Innspilling av elektronikk?
Det er et felt innen hifi der man virkelig kan lokke frem de audiofile og objektivistene fra elektronikkskoleringen til kamp: krever elektronikk innspilling? De audiofile har lenge hevdet dette; at en komponent krever en tid med spilling for å låte på sitt beste - også relativt passive komponenter som forforsterkere og CD-spillere. Jeg skal ærlig innrømme at jeg selv har vært meget skeptisk. Jeg har oppfattet denne effekten på effektforsterkere, særlig klasse A-utstyr som min Halo A21, men aldri klart å finne noen klar tendens i CD-spillere og forforsterkere. Men på Hegel P2A la jeg for første gang merke til dette. Spilleren låt kaldt og sterilt med det samme den ble koblet opp. Men etter et par dagers spilling låt det vesentlig bedre. I slutten av omtalefasen, etter 14 dager, så koblet jeg opp en helt ny P2A for å sammenligne og ganske riktig; forskjellen var klar. Også en utrent lytter (min bedre halvdel) la merke til dette. Forskjellen er ikke stor, men tonaliteten er helt klart forskjellig.

Jeg kontaktet Bent Holter, konstruktør hos Hegel for å forhøre meg om dette. Med sin elektronikkbakgrunn fra NTH gikk jeg utifra at han var meget nøktern på feltet..:

"Jeg var også veldig skeptisk til at innspilling av elektronikk skulle ha noen betydning tidligere, bortsett fra at alle interne trinn må ha riktig arbeidstemperatur selvfølgelig. Men de siste par årene har jeg funnet ut at enkelte karakteristika ved elektrolyttkondensatorer i powersupplyene endrer seg fra de er helt nye og til de har spilt noen timer. Dette er spesielt merkbart på vår CDP2A og P2A som endrer seg mest i løpet av de fire-fem første spilletimene. Det ser ut som om fenomenet har med impedansen i de store lyttene å gjøre, at de endrer seriemotstand og dermed impedans / resonansfrekvens hos powersupplyet. Dette er helt sikkert knyttet til
materialteknologi inne i lyttene...Vi har jobbet veldig mye med powersupplyer og avkobling i apparatene våre for å få bredbåndet lav mateimpedans uten for mange resonanstopper, og dette gjør at alle kondensatorenes egenskaper er viktige for at powersupplyets sammensatte egenskaper ikke skal farge lyden."

Denne forklaringen er for undertegnede plausibel - og i tråd med det enkelte andre "audiofile" konstruktører har hevdet. Betryggende å høre at fagfolk også aksepterer dette fenoment og at det ikke bare er jeg som trenger en psykologtime...

Praktisk bruk
P2A burde tilfredsstille de fleste når det gjelder bruksmuligheter. XLR-inngang og XLR-utgang til effekttrinn. I tillegg har den 4 ubalanserte kilder, fjernkontroll frest fra en hel aluminumsblokk som formelig OSER kvalitet og IEC-nettstikk som tillater skifte av strømkabel for den som måtte ønske det. Fronten er meget minimalistisk; en av/på-bryter med blå lysdiode for å markere drift, kildevelger og volumkontroll. Fjernkontrollen gir et meget solid inntrykk og fungerer meget bra. Har du Hegel CD-spiller bruker du også samme fjernkontrolll til både pre og CD.

Jeg har bare to innvendinger mot konstruksjonen: Når du skrur på preampen så går den alltid til "Balanced"-kilden. Har du f.eks. en DVD-spiller uten balansert tilkobling så er altså default-valget alltid ett du aldri bruker. Tungvint! Hegel sier dette er gjort slik for å sikre mange års driftssikkerhet da man slipper et EEPROM-minne som må skrives og leses til. Et slikt minne har gjerne bare 1000 garanterte skrivinger før det feiler. Videre så savner jeg en 12V trigger, slik at man ved å skru på forforsterkeren også skrur på effekttrinnet.

Lyden
De som mener at et anlegg først og fremst skal låte behagelig kommer ikke til å like P2A. De som mener at mellomtonen skal være myk, diskanten avrundet og bassen fyldig og soft kommer heller ikke til å like den. De kommer formelig til å hate P2A. Hvis de ikke skulle endre preferanser etter noen timers lytting, da...

For P2A gjengir det som den får inn på inngangene på utgangene. Ganske enkelt. Den er nådeløs for dårlig produserte plater og nådeløs ovenfor skavanker ellers i signalkjeden. Ingen ting poleres bort, null "pynt" og staffasje. Jeg har ikke opplevd noen preamp som i så stor grad gjør meg istand til skille mellom nyanser på innspillinger eller signalkilder.

Bassen er stram og dyp, MEGET stram og fast. Og den slår skikkelig. Introen på "Hotel California" på Eagles' "Hell Freezes Over" får en styrke som overgår det meste jeg har hørt i mitt oppsett med Denon DVD2900 som signalkilde, Parasound Halo A21 effekttrinn og B&W Nautilus 803. Øvre del av registeret kan oppfattes som kjølig og litt skarpt, men dette er kun et problem på plater med teknisk kvalitet under pari. På endel moderne popalbum så kan dette være et problem, f.eks. så var Sugababes' "Three" noe slitsom om den skulle snurres på høyt volum. Men DVD-Audio-platen "Hotel California" med Eagles låt helt glimrende selv på ufornuftig høyt nivå.

Miles Davis' trompetspill på "Kind of Blue" låt besnærende vakkert og detaljert. Cymbalene på "All blues" var rett og slett småmagiske. Fleetwood Macs "Rumours" fikk også rett swungen over seg i mellombassen. Det at P2A er enormt støysvak gjør at man får med seg mer av de subtile detaljene. På enkelt andre produkter "drukner" mikrodetaljene i bakgrunnsstøy. Det skjer ikke med P2A.

Lydbildet er bredt og dypt. Følelsen av rommet i innspillingen er god, litt bedre enn Halo P3, men ikke fullt så facinerende gedigent som Electrocompaniet EC 4.7. Forskjellen er marginal men EC 4.7 er noe bedre her.

Oppsummert; det er på to felter P2A skiller seg fra resten av segmentet på: Oppløsning og nøytralitet/transparens. Når det gjelder oppløsning/detaljrikdom er både Electrocompaniet EC 4.7 og Parasound Halo P3 sterke konkurrenter, men de når ikke helt opp på siste feltet. EC 4.7s fremste egenskap var det gedignde lydbildet og den behagelige tonaliteten. Men "behagelig" betyr ofte "polert". P3s fremste egenskap var det friske frasparket i lydbildet. Det beholdes nesten fullt ut med P2A, selv om P3 må sies å ligge en hårsbredd foran på det feltet.

For undertegnede så er transparens, nøytralitet og oppløsning det viktigste for en forforsterker, sammen med brukervennlighet. Og på disse feltene så scorer P2A meget bra, og det til den overkommelig pris. 10 295,- er nesten 2000 kroner billigere enn Electrocompaniet EC 4.7 og samme pris som Parasound Halo P3, to forforsterkere som er interessante alternativer. Du er pent nødt å prioritere, dessverre. Men for meg ble valget enkelt; P2A overbeviste og er nå min nye referanse.

konklusjon

Mer informasjon

Hegel P2A forener teori med praksis og leverer et produkt som er i ypperste klasse når det kommer til transparens, nøytralitet og superoppløst formidling av musikk. Den er nådeløs mot de dårlige innspillingene - men dine beste plater vil skinne som kanskje aldri før!


produsent: www.hegel.no

forhandler: www.hificenter.no

Lest 7634 ganger

Les det digitale tidsskriftet AUDIOphile No.1:

Annonser

Nyeste tråder på Hifisentralen