tirsdag, 23 september 2003 23:00

Linn Klimax

Skrevet av

Da jeg i forkant av sommerferien fikk en mail fra Odd Rune i Kontrapunkt med spørsmål om jeg var interessert i å teste forsterkersettet Linn Klimax Kontrol / Klimax Twin, tenkte jeg umiddelbart: ”Nå tar du det rolig, Karl Erik. La det nå gå et par-tre dager før du sender en litt lunken mail tilbake om at du egentlig er litt for opptatt med andre testobjekter, men kanskje utpå senhøsten en gang…”. To minutter senere ringte jeg Odd Rune for å avtale oversendelsestidspunkt...

 

 

 

 

av Karl Erik Sylthe, 24.september 2003

 

Med en prislapp på h.h.v. 77.000,- og 85.000,- var den opplagte teststrategien umiddelbart klar. Hva var vel mer naturlig enn å foreta en detaljert og grundig sammenligning med det kobbelet av Krell og Mark Levinson forsterkere man har stående og slenge rundt omkring i huset? Noe lå likevel og murret i underbevisstheten, og forstyrret den forventningsfulle idyllen. Det tok for så vidt ikke særlig lang tid før jeg ble klar over hva som gnaget – ”No Krell…”. Hmmm, det var for så vidt ikke særlig dramatisk, betydde bare at jeg kunne fokusere desto mer på sammenligningen med Mark Levinson forsterkerne. Det var først da jeg fra den samme underbevisstheten fikk den brutale fortsettelsen ”…and no Mark Levinson either!!” at alvoret i situasjonen gikk opp for meg. Min omgangskrets den siste tiden har bestått av surround- og stereoforsterkere i prisklassen fra 10 – 20 lapper, så her måtte det hele legges an på en helt annen måte. Det måtte bli mer som en Jeppes beretning fra oppvåkningen i baronens seng.

Utførelse
Ikke bare er dette forsterkersettet de desidert mest elegante og forseggjorte hifi-komponentene jeg har vært borti, de representerer det ypperste av industridesign uansett produktkategori.
Det tre-dimensjonale i utformingen som også mine forrige test-objekter fra Linn representerte, er her rendyrket til det ekstreme. Mens Linn Kolektor/LK140 kan sies å være Hifiens svar på Mercedes A-klasse, representerer Klimax S-klasse, og vel så det… Det vil nesten være på grensen til blasfemi å plassere dette Klimax-settet inne i et tradisjonelt Hifi-rack, selv om jeg gjorde det selv i testperioden. En spesiallaget sokkel i massiv granitt på 35x35x120cm vil yte det større rettferdighet. Og nei, jeg har ikke regnet ut hva en slik sokkel vil veie.

I mitt ”sivile” yrkesliv har jeg hatt gleden av å ha oppdrag for en stor norsk produsent av aluminiumsfelger, og har fått et lite innblikk i hvilke ekstreme krav til finish og kvalitet som stilles av bilprodusentene. Skulle Linn ønske å utvide sitt virksomhetsområde, ville jeg anta at de har glimrende karrieremuligheter som felgprodusent…

Man bør nesten holde i disse komponentene for å få den rette følelsen av den kvaliteten de utstråler. 9kg. er en bra vekt på en forforsterker, og svært moderat på en high-end effektforsterker. Når man løfter på komponentene gir de likevel et inntrykk av å bestå av massivt metall, noe som selvfølgelig også forsterkes av designet.

Klimax Kontrol
Klimax Kontrol er utstyrt med 5 innganger., hvorav 3stk. rca, 1 stk. xlr, og en inngang for bruk sammen med andre Linn-komponenter i et ”KNEKT” system. For folk flest innebærer dette at antall innganger er begrenset til 4, og det kan være litt snaut. I mitt tilfelle ble den ene inngangen konfigurert som ”unity gain”, der signal fra surroundreceiver blir videresendt med fast nivå til effektforsterkeren. I denne type oppsett vil man selvfølgelig få rikt antall ekstrainnganger via surroundreceiveren, selv om disse da vil få lydkvalitet begrenset av forforsterkerdelen i den aktuelle surroundreceiver/prosessor. Det vil da være naturlig å benytte mindre kritiske kilder via receiver/prosessor. I dette oppsettet har man tilbake 2 stk. ubalanserte- og 1 stk. balansert inngang for prioriterte lydkilder.

Det er to sett pre-out, 1 rca og 1 balansert. Det er ingen tape-out. I testoppsettet med Klimax Twin effektforsterker ble det benyttet balansert tilkobling.
I tillegg til audio inn- og utganger, er det totalt 5 stk. inn-/utganger for kontrollsignaler, hvorav 3 av disse er forbeholdt KNEKT.

Klimax Kontrol har ingen RIIA-trinn, så denne oppgaven må løses av eksterne bokser. Linn har allerede en eksisterende modell, og i tillegg er det planer om et RIIA-trinn i Klimax-serien.

Switch-mode strømforsyning er etter hvert en selvfølge på Linn-komponenter, og er ikke noe unntak her.

På funksjonssiden er det lett å se slektskapet med lavpris-perlen Linn Kolektor. Den utmerkede prosessorstyringen i sistnevnte forforsterker er videreutviklet i Klimax Kontrol.
Dette innebærer bl.a. at det via oppsettmenyen er mulig å definere en inngang som ”unity-gain” (prosessor-inngang), at man kan ha individuell gain-trim for de forskjellige inngangene, og at den sensuelle fade-out/in ved skifte av signalkilde er beholdt. Av videreutvikling kan nevnes at det hver kilde gis eget navn i displayet, og at følsomheten (hurtigheten) på volumreguleringen kan justeres i hele 40 trinn. Sistnevnte er faktisk en viktig forbedring, på Linn Kolektor var volumkontrollen i tregeste laget etter min smak. Også på Klimax Kontrol valgte jeg å justere opp hastigheten betydelig i forhild til defaultinnstillingen. Nytt er det også at man kan velge mellom dB-visning og en mer tradisjonell 0-100 skala i displayet. Jeg foretrakk dB-visning.

Det må også bemerkes at de tendensene til cross-talk som Kolektor hadde i forbindelse ”unity-gain”, var sporløst borte på Klimax.

Forforsterkerens fjernkontroll er et kapittel for seg. Materialkvalitet og finish er noe av det mest tiltalende jeg har vært borti. Samtidig med at den oser av robusthet i en grad som gjør at jeg ikke ville vært særlig bekymret over å benytte den som hammer i et svakt øyeblikk, er den en fornøyelse å holde i hånden. Undersiden er tilsynelatende i plast, selv om jeg mer får følelsen av plastbelagt metall. Og fjernkontrollens overside er utført i et gummiaktig materiale som topper fjernkontrollens stofflighet. Prikken over i-en er to gummiremser på undersiden som gjør at også det å legge fra seg fjernkontrollen på et hardt underlag er en fornøyelse.
Nevnte jeg at vekten gir meg assosiasjoner om massivt metall?

Oversiktligheten er også bra på fjernkontrollen, men her opplever jeg likevel et lite forbedringspotensiale. Den er åpenbart en lettere ommøblert utgave av fjernkontrollen som følger Linn sin AV-prosessor AV5103. Kanskje hadde både det visuelle uttrykket og oversiktligheten tjent på at man i større grad begynte med blanke ark?

Dette er uansett flisespikkeri på en fjernkontroll som er så tiltalende at det nesten er beklagelig at den ikke er programmerbar for andre merker, noe som ville gjort at man trygt kunne legge vekk alt det andre skrammelet som skjemmer sofabordet.


Klimax Twin
Linn Klimax Twin er en …ehh…”billigutgave” av monoblokkene Klimax Solo som har vært på markedet noen år. Sammenlignet med Klimax Twin har disse nesten dobbel pris, og yter også tilnærmet det doble. Klimax Twin har en oppgitt effekt på 125W i 8 ohm, og 230W i 4 ohm.

I likhet med LK140 har også Klimax Twin en automatikk koblet til signaldetektor, som gjør at den automatisk slås på når det tilføres signal, og slås av etter ca. 10 minutt uten signal.
Og også Klimax Twin kan suppleres med aktive delefiltre tilpasset hvilken som helst av Linn sine høyttalere for aktiv drift. Dette kan samtidig være redningsplanken for alle som syns det blir alt for pinglete å bruke ”bare” 85.000,- på en stereo effektforsterker. Eksempelvis kan man kombinere den blodferske høyttaleren Linn Akurate 242 med en 10-pakning Klimax Solo for aktiv 5-veis drift, noe som skulle gi en effektforsterkerløsning for den nette sum av 750.000,-! Og det er før delefiltre, for ikke å snakke om komplett surroundpakke etter tilsvarende oppskrift…

Tilbake til Klimax Twin finner vi innganger både for balansert og ubalansert drift, som velges med en bryter ved siden av inngangene. Videre er det et sett høyttalerterminaler. Alle terminalene har like eksemplarisk robusthet som resten av apparatet.

Effektforsterkeren er utstyrt med en vifte for å ta seg av toppene i varmebelastning. Selv om jeg i perioder spilte lenge på meget høyt nivå, registrerte jeg aldri noen lyd fra viften. Enten slo den aldri inn, eller den er praktisk talt lydløs.

Er så 125/230 watt nok? Jeg får litt assosiasjoner til gamle dagers spesifikasjoner av Rolls Royce sine motorer, der det i min ungdomslektyre var formulert som ”tilstrekkelig!” i spesifikasjonene. Linn påpeker at vanlig lyttenivå gjerne har et effektforbruk på rundt 1 watt pr. kanal, og at en effekt på 40W er til å drive normale høyttalerlaster til 100-110 dBA. Videre hevder de at svært få høyttalerkonstrulksjoner er i stand til å tåle maks uteffekt fra Klimax Twin mer enn få sekund. I min testperiode hadde jeg aldri noen enkeltopplevelse som gjorde at jeg var i nærheten av å ønske at det var monoblokkene fra Klimax som var i aksjon. Og en rundspørring i nabolaget tror jeg ganske entydig ville konkludert med at det ikke skyldes manglende vilje…

Sjokket
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sluttet å røyke i løpet av det siste året. Dette har gitt en utrolig god trening i å mobilisere viljestyrke, tilstrekkelig til å vente med å ta i bruk hele forsterkersettet. Etter en kjapp vurdering om at det neppe var noen vits, bestemte jeg meg likevel for å innlede med en periode der forforsterkeren Klimax Kontrol fikk forsøke seg alene i mitt faste oppsett, og ble tilkoblet effektdelen i Yamaha DSP-AZ2 via main-in. Dette skulle vise seg å være et fatalt feilgrep, som trolig vil få konsekvenser både for min oppfatning av hvordan ”ting henger sammen her i verden”, men også for mine framtidige økonomiske disposisjoner…

Mitt førstevalg som referanse-plate ble satt i CD-spilleren, ”Haugtussa” av Bjørnstad/Treekrem. Allerede på det første sporet fikk jeg denne nagende følelsen av at noe var ”galt”. Jeg hadde da vitterlig ikke fått all denne infomasjonen tidligere, hvertfall ikke like tydelig. Videre utover i CDen ble det bekreftet at nye detaljer ble åpenbart fortløpende. Ved et tilfelle knep jeg meg selv i å si ”hæ??” halvhøyt der jeg satt alene i stua. Ikke helt alene forresten. Bikkja, et audiophilt eksemplar av en Grosser Munsterlander var sammen med meg, og kastet smånervøse blikk opp på meg fra tid til annen, uvisst om det skyldtes min reaksjon eller det den hørte fra plata…

Også på etterfølgende plater gjentok det samme seg i større eller mindre grad. En lydformidling som byr på klart bedre detaljgjengivelse, i kombinasjon med at dybdeinformasjonen blir mye tydeligere. Jeg kan egentlig ikke fordra å benytte forslitte uttrykk, men kommer ikke på noe bedre sammenligning enn en formidabel vindusvask



Full pakke
Har jeg sluttet å røyke et utall ganger det siste året, innebærer det nødvendigvis at jeg også har god trening i å sprekke. Det som opprinnelig var tiltenkt som en innledningsperiode på noen dager med bare forforsterkeren, ble redusert til 4-5 timer. Jeg greide simpelthen ikke å vente med å høre hva hele settet kunne bidra med.

 

 

 

 

Med Klimax Twin tilkoblet ble åpenbaringen komplett. Hvis første trinn av testen fortonet seg som en forvandling fra halvårsskitne vindusruter til nypussede, er det nærliggende å karakterisere trinn to som at selve glassruta blir fjernet. Nå er det ikke i samsvar med Klimax Twin sin natur å blåse ut ruta så glassplintene står igjen i kantene, selv om den sikkert kunne gjort det også hvis jeg hadde ført det opp på oppdragsseddelen. Det arter seg mer som en usynlig glassmester som kommer og fjerner glassruta, uten å sette synlige spor.

Oversatt til lydterminologi betyr dette at forsterkersettet Linn Klimax Kontrol / Twin har tilført en detaljering og holografi som jeg på forhånd ikke trodde var mulig med mine høyttalere og CD-spiller.

Der en større besetning tidligere har framstått mer eller mindre som en grå masse, blir det mye enklere å skille ut og fokusere på den enkelte utøver. Dermed kommer også alle detaljer tydeligere frem, selv om de utvilsomt må ha vært tilstede i lydbildet også tidligere. Og noe av det morsomste er at det ikke nødvendigvis er de beste innspillingene som har den største gevinsten. Mange CDer jeg tidligere har vegret meg for å spille på grunn av middelmådig lydkvalitet, framsto som den rene åpenbaringen med Klimax. Et eksempel på dette er ”The Lost Trident Sessions” med Mahavishnu Orchestra, et relativt nyoppdaget gammelt opptak fra tidlig 70-tall. Selv den krevende Miles Davis innspillingen “Live At The Fillmore East (March 7, 1970) - It's About That Time” blir til å leve med lydmessig. Det blir litt lettere å skille ut hva som er bevisst tilført ”vreng” på instrumentene, og hva som skyldes overstyrt opptak.

Men selvfølgelig har også gode innspillinger mye å hente. Den utsøkte innspillingen ”den signede dag” av herrene Reiersrud/Kleive/Dissing gir et nærvær og en lydopplevelse som nesten overgår virkeligheten, opplevd med denne trioen med det samme repertoaret i Bergen.
Selv på spor der jeg tidligere har vært tilbøyelig til å skippe forbi blir fascinerende. Og det skulle ellers bare mangle, når Poul Dissing står der rett foran meg i min egen stue og synger, riktignok innhyllet i akustikk fra Odense Domkirke. Og Knut Reiersrud sitt svar på ”Fenderslåtten” gnistrer.

Noe av det mest påtakelige med forsterkersettet, vil jeg hevde er evnen til å definere de enkelte instrumentenes plassering. Ikke bare i bredden, men også i dybden. Det hele blir så virkeliggjort at jeg i et overoptimistisk øyeblikk kan fristes til å påta meg oppgaven å rekonstruere de enkeltes plassering med en presisjon som vil gjøre enhver GPS-leverandør misunnelig.

Selv om min kone et stykke på vei deler min musikkinteresse, er hun totalt blottet for interesse for lydgjengivelse. Nærmest demonstrativt uttrykker hun innimellom at hun finner det revnende likegyldig om musikken gjengis via et godt hifianlegg, eller en mobiltelefon. Da hun etter et par timers samvær med Linn-settet på eget initiativ uttrykte at hun hørte at lyden ble bedre, tenkte jeg at ”her kan det være noe...”. Hun spurte om prisen, og etter noen sekunder med hektisk hjerneaktivitet der bl.a. annuitetstabellene tilsynelatende flagret forbi i hennes indre, kom det et litt mørkt drag over ansiktet. ”Case closed”, uten at et ord om temaet ble nevnt av noen av oss. Det vi derimot diskuterte ganske livlig rett etterpå, var størrelsen på opptaksrommet på Arthur Pizarro sin innspilling ”Beethoven Piano Sonatas” (Linn Records). Min kone mente det måtte være ca. 30m2, mens jeg helte mer til 50. Så får vi bare håpe at det i realiteten ikke er et Lexicon-rom… Uansett har dette vært en utenkelig øvelse tidligere.

En bi-effekt av den utsøkte detaljeringen og holografien fra dette forsterkersettet er at det skaper bilder. Jeg har aldri før opplevd at jeg så ofte får visuelle opplevelser av å lytte til musikk. Når jeg på Tord Gustavsen sin plate ”Changing Places” griper meg selv mellom å vekselvis gløtte på hans fingerbruk, og Harald Johnsen sin venstrehånd i det den beveger seg opp og ned på kontrabassen, tenker jeg at enten er det jeg eller forsterkersettet som begynner å bli litt gal. Siden jeg ikke har merket slike tendenser hos meg selv tidligere må det utvilsomt være Klimax…

Det er ganske vanlig å lese at folk skryter av hvor høyt en forsterker kan spille. Det kunne sikkert vært en givende øvelse for Linn Klimax også, men det liksom ikke der det interessante med settet ligger. Derimot er jeg virkelig imponert over hvor lavt det kan spille. Og da mener jeg lavt, uten at det hele fortoner seg som uinspirerende bakgrunnsmusikk. Selv på lyttenivå der jeg normalt heller ville latt det være, blir det meningsfullt å lytte til Klimax. I tillegg til at dette sikkert er en bieffekt av den ekstreme presisjonen i detaljgjengivelsen, har det også noe med mikrodynamikk å gjøre.

I starten av testperioden var jeg innimellom litt usikker på om Klimax Kontrol/Twin leverer en klangbalanse som heller litt mot det lyse. Nå var jeg hele tiden oppmerksom på at den ekstreme oppløsningen/detaljeringen lett kan forveksles med en litt lys klangbalanse. Jeg mener, er du vant til å få omgivelsene servert gjennom en halvskitten glugge i ytterveggen, kan det være fort gjort å syns at virkeligheten er ”unaturlig” lys hvis du stikker hodet ut gjennom vinduet og får det hele ”unplugged”. Likevel var det en følelse som ikke slapp helt taket, helt fram mot den siste uken av testperioden. I størstedelen av perioden benyttet jeg min egen Sony XA5ES som signalkilde, periodevis avvekslet av Denon DVD 2900. Med begge disse spillerne var det øyeblikk der jeg syns det hele kunne bli i overkant klinisk, selv om det gjaldt i noe mindre grad med Denonen enn med Sony-spilleren. Den siste uken av testperioden fikk jeg inn et testeksemplar av CD-spilleren Arcam FMJ CD33. Selv om den også kunne gi ytterligere et bidrag i detaljeringsnivået, var det først og fremst kroppsligheten i gjengivelsen som falt på plass. Dermed er det også nærliggende å tro at de tendensene til litt klinisk gjengivelse på enkelte CDer rett og slett har med at forsterkersettet avslører små skavanker i diskantgjengivelsen hos de andre to spillerne.

Stuntet
Jeg greide simpelthen ikke å la være. Etter at ideen om den optimale galskap slo ned i meg, ble jeg bare nødt til å undersøke saken. Hva skjer dersom man kobler et forsterkersett til 162.000,- til et par stativhøyttaler til 2 lapper? Vi snakker om et par Tannoy Mercury M2, som for en del år siden gikk sin seiersgang rundt omkring i Hifi-pressen med hyppige ”Best-Buy”. Vil Klimax kunne blåse tilstrekkelig liv i disse til at det hele begynner å minne om high-end, i et oppsett der selv signalkabler og høyttalerkabler hver for seg koster mer enn høyttalerne?

Svaret ble et brutalt ”både-og”. Selv om disse høyttalerne har ubestridt kvaliteter prisen tatt i betraktning, har de også like åpenbare skavanker. Og det var disse egenskapene som bokstavlig talt ble forsterket av Klimax. Faktisk ble den utmerkede detaljoppløsningen beholdt et bra stykke på vei, og dybdegjengivelsen var heller ikke å forakte. Trolig langt bedre enn et par Mercury noensinne har opplevd. Nedturen besto bl.a. i at kontrabasser brutalt ble degradert til cello. Selv på ”Changing Places”, som normalt har en bassgjengivelse der det er fristende å benytte betegnelsen ”deeper than life”, ble det alt for slankt. Oppover i registeret var det nesten vel så ille at problemer i overgangen mellom diskant og mellomtone ble totalt avslørt, og gjorde at volumkontrollen aldri forlot familievennlig nivå. Men dette er altså ikke Klimax sin skyld.

Så i den grad du noensinne skulle være i tvil – det finnes mer fornuftige kombinasjoner!

Et tilbakeblikk
Tidligere i vår/sommer hadde jeg forsterkersettet Kolektor/LK140 til test, og jeg finner det nærliggende å foreta et tilbakeblikk. Selv om dette forsterkersettet bare koster ca. 10% av Klimax-settet, kan den gjengse oppfatningen om pris/kvalitet skape forventninger om at det
billigere settet er en slags ”Klimax-light”. Min opplevelse er nok ikke sånn, det må i så fall være snakk om ”very-light”. For så vidt en dårlig nyhet for Kolektor/LK140, og tilsvarende god nyhet for Klimax. Førstnevnte sett er nok ikke i nærheten av å inneha den samme magien som Linn Klimax kan by på, heller ikke på lydarenaen. Dette til tross for at Kolektor/LK140 gir god valuta for pengene, spesielt Kolektor som er et kupp til prisen.

Men likevel opplever jeg en slags usynlig, litt udefinerbar tråd mellom lydgjengivelsen fra disse to settene. En likhet som det gikk noen uker før jeg ble oppmerksom på. Jeg vet rett og slett ikke noen annen måte å beskrive det på enn en slags melodi-fokusering. Melodiske forsterkere? Jeg ser selv at det virker som en litt sær beskrivelse, men det er likevel det nærmeste jeg kan komme for å beskrive det jeg opplever. Og hvis noen skulle spørre om hva slags elektroteknisk fenomen som forårsaker dette, ville jeg rett og slett bare løpt og gjemt meg. Ikke mitt felt på noen som helst måte…

”In Klimax Veritas”

Konklusjon
Dette skulle ikke ha skjedd. Ikke på denne måten. Jo, selvfølgelig skulle jeg ha merket en liten forbedring, men det skulle liksom mer ha vært sånn at jeg måtte sette meg godt til rette i sweet-spot, lytte intenst, og konstatert at ”jo visst, der har vi den siste millimeteren på plass”. Og samtidig skulle den litt kyniske hjernehalvdelen min ha spekulert litt over hvor stor del av denne opplevde forbedringen som skyldes at jeg har blitt blendet av gnistrende design og finish i kombinasjon med den bevingede prislappen. Jeg skulle ha forklart for leseren at sånn er det nok når man er ute etter den siste millimeteren, det koster flesk. Og så skulle jeg ha grublet i ukesvis på hvordan jeg kunne bortforklare den vanvittig høye prislappen. Jeg skulle ha sagt ”pytt pytt, hva får man vel egentlig for…..ehh…”, kort sagt jeg skulle nok ha kommet på noe. Et eller annet. Og i et svakt øyeblikk i betryggende avstand fra tastaturet skulle jeg også ha tenkt at enkelt personer har visst alt for mye penger mellom hendene. Det er sånn det skulle ha vært, og mitt verdensbilde hadde holdt seg i ro. Det hadde vært så trygt og godt, spesielt hvis forbedringen var tydeligst i effektforsterkeren, og jeg bare kunne glemme å få noe utbytte av forforsterkeren som enslig gjest i mitt anlegg. Slike bokser skal jo stort sett bare holde styr på inngangene og regulere volumet likevel.

Det ble helt annerledes. Ikke bare har Linn Klimax totalt forstyrret min trygge grafiske kurve som forteller at når prislappen passerer noen få titusenlapper er det bare gærninger som ikke innser tøvet. Den er nå kastet i papirkurven. Nesten like ille er det at de siste 6 ukene har snudd opp ned på min oppfatning om den lydmessige betydningen av forforsterker kontra effektforsterker. For selv om full effekt av lydklimaxet først inntrådte med begge komponentene innkoblet, var det en forbløffende gevinst av bare forforsterkeren. I mine ører faktisk større gevinst av denne enn av effektforsterkeren, isolert sett. Dette setter fantasien litt i sving, og får meg til å gruble litt over hva som kunne vært oppnådd dersom Klimax Twin ble kombinert med effektforsterkeren Linn 2250, som iflg. Odd Rune har mye til felles med Klimax Twin, men til en brøkdel av prisen. I mitt tilfelle kanskje mer fruktbart enn å filosofere over hva som hadde skjedd dersom Klimax-settet hadde hatt selskap av en CD12.

Jeg burde egentlig ha visst bedre. Det er en kjensgjerning at personer som er avhengig av å se brukbart i dårlig lys, bør unnlate å stirre direkte på kraftige lyskilder. Det spolerer mørkesynet i en periode. Likevel gikk jeg fem på , da jeg påtok meg oppgaven med å teste forsterkersettet Linn Klimax Kontrol / Linn Klimax Twin i sommer. Det blir ikke lett å vandre tilbake til mørket etter dette. Ikke fristende heller, for den del. Faktisk så lite fristende at jeg har filosofert en del over ulike finansieringsvarianter, selv om timingen ikke akkurat er utsøkt. For selv om Klimax nærmest har gjort meg til en ”adict to Linn”, tilsier en kjapp titt i lommeboken at det i så fall helst bør greie seg med en ”Linn Adikt”.

Plan A: Jeg tar en tur i banken og slår av en prat med min hyggelige lokale banksjef, som kjapt fastslår at det ikke er noe problem. Helt til han tilfeldigvis spør om hva jeg skal bruke pengene til. Og i det jeg noe unnvikende mumler stereoforsterker, hører jeg for meg hvordan han ubryter ”Nei no har du visst blitt grundig lurt. Ein forsterkar koster 3.990,-, og så har dei surround og. Eg har ein slik sjølv, du skulle høyrt korsen dei kan…”. Kort sagt, en slik seanse har jeg ikke guts til. Ikke har jeg fullmakt til det heller…

Da er nesten plan B enklere: Jeg tar en tur til akkurat den samme banken, bare 12 timer senere. Men også dette scenariet havarerer brutalt idet jeg ser for meg situasjonen der jeg står rådvill utenfor den stengte banken iført finlandshette og mumler ”dette er et ran…”, med påfølgende fnising bak fortrekte gardiner i nabobygget. Neppe mitt kompetanseområde…

For øyeblikket setter jeg min fulle tillit til plan C, en fem-ukers lottokupong. Jeg mener det må da være en nærmest statistisk umulighet å ha direkte uflaks fem ganger på rad. Så selv om jeg nå er langt inne i kupong nummer to, er jeg ved godt mot. Og i mellomtiden får jeg kanskje undersøke om det er mulig å oppnå en ”nær-Klimax-opplevlese” for en ikke fullt så nær Klimax pris.

Moralen får bli: ”Linn Klimax – don`t use it if you don`t mean it”. Det kan lett bli veldig dyrt…

Testoppsett
Signalkilder:
- Sony CDP-XA5ES
- Denon DVD 2900
- Arcam FMJ CD33
Forforsterker:
- Linn Klimax Kontrol
Effektforsterker:
- Linn Klimax Twin
Høyttalere:
- Energy Audissey 5+2
- Tannoy Mercury M2( i ”stuntet”)
Kabler:
- Linn Silver Balanced (balansert signalkabel)
- Linn Silver Interconnect (RCA signalkabel)
- Linn K400 (Biwirings-høyttalerkabel)

Priser:
Linn Klimax Kontrol: 77.000,-
Linn Klimax Twin: 85.000,-

Linker:
Importør: www.kontrapunkt.no
Produsent: www.linn.co.uk

 


Sist oppdatert : 25.09.2004 21:44:43
Lest 4616 ganger
Karl Erik Sylthe

Webredaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.