Skrevet av Karl Erik Sylthe, mars 2008
Det er ikke første gang Linn Records utgir en innspilling med musikk av Mozart spilt av Scottish Chamber Orchestra, dirigert av Sir Charles Mackerras. Tidligere har dette plateselskapet utgitt Mozart sitt Requiem med samme besetning, i tillegg til en innspilling med musikk av Bartok & Kodaly. Går vi utenfor Linn Records sine produksjoner, oppdager vi at Sir Charles Mackerras har dirigert nettopp Scottish Chamber Orchestra i utgivelser av samtlige av Mozart sine symfonier på et annet audiophilt plateselskap, Telarc. Og i tillegg har dette tospannet spilt inn en rekke av Mozart sine øvrige verker, deriblant flere av operaene. 
Sir Charles Mackerras er en Mozart-ekspert, og det er veldig interessant å merke seg forskjellen i tilnærming sammenlignet med min tidligere referanse for disse siste av Mozart sine symfonier skrevet i det som kalles Wien-perioden. I forhold til innspillingene på D.G. med Berliner Philharmonikerne dirigert av Karl Böhm er det for meg klart mer temperament, engasjement og lidenskap i tolkingene til S.C.O. og Mackerras. Tempoet er også høyere, men uten at det på noe punkt er i nærheten av å føre til at gjengivelsen oppleves som overfladisk. Sammenlignet med de innspillingene som er utført av S.C.O. / Mackerras på Telarc, er det naturlig nok langt større slektskap i temperament og engasjement. Men likevel er det klare ulikheter i innspillingene – ingen grunn til å unnvære noen av dem.
Det man finner i begge innspillingene, er Mozart-tolkinger som evner å tydeliggjøre et fenomen som for meg er noe av det som fascinerer med Mozart. Det er ofte flere musikalske ”hendelser” som tilsynelatende foregår litt uavhengig av hverandre, men som likevel på en magisk måte danner en musikalsk helhet. De vandrer sammen, men er selvstendige individer. Også et annet utpreget Mozart fenomen er den nærmest pulserende gjengivelsen vi finner i bl.a. 2. satsen i symfoni no.40 (Andante) på Linn Records sin utgivelse spesielt er dette mesterlig fremført, der denne pulseringen er tydeliggjort akkurat så mye at man i uoppmerksomme øyeblikk nesten kan forveksle innpust med utpust. Eller sagt på en annen måte - hvor tyngdepunktet egentlig ligger.
Jeg har gjennom disse innspillingene blitt oppmerksom på at det hersker ulike tolkingspraksiser når det gjelder lengden på noen av satsene i Mozart sine symfonier. På disse tolkingene kommer dette fenomenet spesielt fram i symfoni no. 38, sats 1, 39 - 4, 40 - 2 og 4, samt 41 – 1, 2 og 4. Jeg kjenner ikke til hva som er bakgrunnen for denne ulike tolkingspraksisen, der det er variasjoner langt ut over tempoforskjeller. Mackerras benytter konsekvent lengre satser både på innspillingene i Telarc og Linn Records enn det flertallet (men ikke alle) gjør. Hva som er det mest korrekte har jeg ikke noen kjennskap til, og må bare nøye meg med å konstatere at en så praktfull utførelse av 2.satsen i symfoni no. 40 veldig gjerne kan vare i drøyt tretten minutt.
Lyden på Linn Records sine SA-CDer skuffer aldri. Også på denne doble hybride SA-CDen finner vi en lydkvalitet som er i kjent L.R.-kvalitet, selv om den ikke helt topper de beste innspillingene som har kommet fra dette plateselskapet tidligere. Veldig god dynamikk og en klarhet på de fleste satsene trekkes ned av at enkelte av satsene ikke er helt i toppklasse. Dette gjelder bl.a. på sistesatsen i no.39. Men vi befinner oss likevel i et meget høyt nivå, noe som gjør at ”femmeren” så vidt blir berget også for lyd.
Veldig inspirerende - for ikke å si overraskende – lydkvaliteten på nedlastingsfil i formatet ”Studio Master” (i Flac) fra Linn Records av den samme andante-satsen i no.40 overgikk kvaliteten på SA-CD med veldig klar margin. I utgangspunktet ville jeg antatt at disse skulle vært temmelig lik (om ikke helt lik). SA-CD har blitt avspilt på et testeksemplar av Linn Akurate CD, mens Studio Master ble avspilt på min nyervervede Akurate DS. Mer om denne ”duellen” i egen test av Akurate CD og DS, selvfølgelig.
