Monday, 03 August 2015 12:04

TEST: Naim UnitiQute 2 - den lille giganten

Written by

Naim var tidlig ute med sine smarte løsninger for integrerte streamere. UnitiQute 2 den minste av de, og jeg har hatt den på en grundig testrunde.

 

Naim sine produkter har i svært lang tid vekket spesiell interesse hos meg. Kanskje er det fordi denne produsenten fra Salisbury vest for London blir regnet som en slags lydfilosofisk fetter til Linn, en produsent jeg har hatt representert i eget oppsett i ti år. De blir begge regnet som en del av Flat-earth retningen, som prioriterer lydgjengivelse som mer vektlegger at lytteren skal oppleve hvorfor musikerne står på scenen, en hvor de står på scenen. Eller kanskje er det fordi Naim alltid har gått sine helt egne veier både når det gjelder design, og produktløsninger. Vektlegging av eksterne strømforsyninger og DIN-kontakter er eksempler på det.

Da Isak hos Multirom hadde en seanse på Musik-Magazinet i Bergen i vår med demo av den helt ferske HighEnd-streameren og forforsterkeren NAC N-272, var lyden som ble servert såpass interessant at jeg benyttet anledningen til å gjøre avtale om lån av testeksemplar som blir ledig på sensommeren. Men det var også interessant å sjekke ut hva de rimeligere modellene i Naim sitt sortiment av Uniti-produkter kunne prestere, og Isak sendte velvillig over minstemann UnitiQute 2 for en testperiode.

 

UnitiQute 2

Uniti er Naim sin samlebetegnelse på integrerte forsterkere med streaming. Naim UnitiQute 2 kom for et par år siden, og var en oppgradering Av den opprinnelige UnitiQute som kom i 2010. UnitiQute er en komplett løsning i en boks – det vil si komplett hvis du tilhører den voksende skaren av HiFI- og musikkentusiaster som har sluttet med å snurre sølvskiver. Det er en kombinert integrertforsterker, DAC og streamer – alt i en svært kompakt boks.

 

Forsterkeren

Det er nærliggende at tankene ledes mot Naim sin opprinnelige integrerte forsterker NAIT, den kompakte forsterkeren konstruert av Julian Vereker, og som hadde proporsjoner som litt svarer til UnitiQute 2. Den legendariske NAIT og oppfølgeren NAIT 2 i sin Olive boks hadde en effekt på 2x13 watt, og har fått en litt legendestatus blant Naim-entusiaster.

UnitiQute har en langt høyere effekt, selv om også 2x30 watt selvfølgelig er beskjedne saker. Og så har erfaringen lært meg at en forsterker med moderat effekt kan spille glimrende, i hvert fall hvis den ikke får alt for store utfordringer i forhold til laster, lydstyrke og størrelse på rom. Dette kommer jeg tilbake til senere.

Den analoge delen av Forforsterkeren er digitalt styrt, noe som gir store bruksmessige fordeler, og nesten er en forutsetning for et produkt i denne kategorien. For i tillegg til en rolle som konvensjonell analog integrert forsterker skal det ivaretas streamingfunksjoner, DAC og et brukergrensesnitt som blant annet kan skje via en APP for iOS eller Android.

De analoge tilkoblingene er begrenset. Det er bare et sett analoge RCA-innganger, og det fører til at minijack-inngangen på fronten som nok primært er tiltenkt sporadiske tilkoblinger lett kan få en permanent bruk. I hvert fall var det tilfelle i testperioden, der jeg både hadde analog tilkobling til CD-spiller i tillegg til den digitale, og en ekstern RIAA. På en annen side er nok dette en svært utypisk situasjon for eiere flest av UnitiQute 2. Mange vil kanskje bruke den uten andre kilder enn det UnitiQute 2 selv kan bidra med via Kablet nettverk, WiFi eller aptX. Eller via de digitale inngangene eller USB. Analoge innganger er en utdøende rase, ikke minst på et produkt som tross alt ar en såpass høy LifeStyle-faktor som UnitiQute.

Det er ellers verd å merke seg at UnitiQute 2 i likhet med alle andre Uniti-produktene har en konfigurerbar HT-bypass. Dette har vært standard for Naim i svært lang tid, og går ut på at du i oppsettmenyen for inngangene kan konfigurere den analoge RCA-inngangen til å ha fixed gain. Denne gangen kaller Naim det AV Fixed Volume.

 

Avansert oppsett for bruk med subwoofer.

Pre-out er på plass, og det er en svært fleksibel variant. Inne i en svært omfattende og avansert oppsettmeny kan du velge at den innebygde forsterkeren konfigureres til å spille full-range, eller du kan aktivere en HighPass filtrering. Sistnevnte er aktuelt dersom man velger å koble til en subwoofer. Den filtrerer da vekk signaler under 100Hz hvis du velger dette i menyen. En svært nyttig egenskap, særlig på en forsterker med begrenset effekt som i dette tilfellet. Det gjør at effektforsterkeren slipper å bli belastet med de laveste bassignalene når du har tilkoblet sub. Personlig syns jeg likevel at denne delefrekvensen er satt litt i høyeste laget. Jeg hadde foretrukket 80Hz, eller aller helst en konfigurerbar delefrekvens. Mye vil ha mer…

I testperioden ble det spilt mye, både med og uten subwoofer i ulike høyttaleroppsett. Med Sonus Faber sin helt ferske Chameleon B som jeg hadde inne til test i samme periode, foretrakk jeg å spille fullrange på disse selv om subwoofer var tilkoblet. Men dette må ikke forveksles med at det alltid er best – det er nærliggende å anta at det er avhengig av både den tilkoblede høyttaler, og hvor høyt det spilles.

 

 

Nettverk.

Et viktig aspekt med UnitiQute 2 er at den er en nettverkspiller. Den er utstyrt både med kablet nettverksinngang og med WiFI – sistnevnte via en dedikert antenne som skrus på i motsatt side av der du kan skru på Bluetooth-antennen.

Til tross for at UnitiQute 2 i testperioden ble tildelt en plassering i huset der det er litt svake WiFi-signaler, var det veldig god stabilitet på nettverket. Oppkoblingen er også svært enkel, og burde gått på et blunk, hadde det ikke vært for at mitt intrikate nettverkspassord skapte noen heftelser. Jeg har vært så ubetenksom at jeg har latt nettverkspassordet inneholde en bindestrek. Dette takler UnitiQuten galant – problemet er bare at det er så mange tilgjengelige tegn i enheten sitt vokabular, at det er 5-6 tegn som på displayet kan forveksles med ordinær bindestrek. Mens passordkontrollørene pleier å være lite joviale og tilgivende av seg. SånnCircaBindestrek holder ikke - det ga en del prøving og feiling.

 

Streaming

Når så nettverket er oppe og går, kan du velg mellom å strømme egne filer via UPnP, eller du kan bruke Spotify Connect. Streaming via UPnP har mulighet for å streame filer opp til 24bit/192kHz, og takler formatene MP3, M4A, ALAC, AAC, LPCM16/24, FLAC, WMA, WAV, AIFF og Ogg Vorbis.

Den andre muligheten er Spotify Connect, og her er som kjent oppløsningen begrenset til 320kbps. Men minst like viktig er det faktum at løsningen med Spotify Connect gir direkte streaming til enheten, med de fordeler dette har både for logistikk og for lyden. Som jeg vil utdype senere gir UnitiQute 2 et utmerket resultat også via Spotify Connect.

Man kan selvfølgelig ønske seg at Naim i tillegg vil støtte en integrert løsning med TIDAL, eller det som senere vil bli tilgjengelig i lossless formater. For ikke å snakke om HighRes. Til det er det bare å bemerke at det vil være svært overraskende om ikke dette blir tilgjengelig i løpet av overkommelig tid. Fordelen med å sitte på et produkt som har mulighet for softwareoppdatering, er at nyvinninger kommer med jevne mellomrom. Jeg har selv vært eier av en Linn Akurate DS i 7-8 år, og det er et helt annet produkt og konsept i dag enn da jeg kjøpte den.

 

Styring av UnitiQute2

Som tidligere nevnt er det tilgjengelig en APP for iOS og Android. I testperioden brukte jeg versjonen for iOS, både på iPhone og på en iPad Mini. Og selv om det selvfølgelig er mer komfortabelt og oversiktlig å benytte en iPad, er det alltid greit å den tilgjengelig på mobilen i tillegg. Og appen er svært bra. Logisk og oversiktlig bygget opp, der du kan foreta det aller meste av innstillinger i oppsett.

Det følger også med en fysisk fjernkontroll. Fjernkontroll er alltid uunnværlig selv om du har aldri så gode APPer. Det er ingen ting som kan erstatte et kjapt grep om fjernkontrollen for å ta en justering av volum, eller skifte inngang. Og fjernkontrollen som hører til UnitiQute2 er et tiltalende produkt. Ikke overdrevent påkostet, men behagelig å holde i hånden, og med grei kvalitetsfølelse. Og kanskje det aller viktigste – den har god signalstyrke, eller mottakeren har god følsomhet. I motsetning til en del andre fjernkontroller har den ingen problem med å ta kontroll over forsterkeren, selv i litt utfordrende vinkler og avstander.

 

 

 

 

 

 

Vi lytter til musikk. Testoppsettene.

Før vi setter i gang med lytteinntrykkene tar vi en liten gjennomgang av utstyret som vekselvis ble benyttet sammen med Naim UnitiQute 2 i løpet av testperioden:

Kilder:

  • Platespiller 1: Rega RP1 - RB101 - Ortofon 2M Bronze
  • Platespiller 2: Thorens TD160B Mk2 - Hadcock gh-228 - Sonus Blue Gold / Ortofon 2M Bronze
  • CDspiller: Denon DCD-2000AE

Effektforsterker:

  • Linn Chakra 6100

Høyttalere:

  • Linn Ninka
  • Linn Katan
  • Sonus Faber Chameleon B
  • B&W 601 S2
  • Harbeth P3ESR SE

 

UnitiQute2 med Linn Katan

I første del av testperioden ble Linn Katan tilkoblet. Dette er stativhøyttalere til rundt 10k som har fulgt meg i ti år, og som jeg derfor kjenner svært godt. De har sin egentlige plass som surroundhøyttalere i mitt primæroppsett, men blir tidvis utlånt til andre oppsett i heimen. Det er høyttalere jeg trives med, er litt forsiktige i topp og bunn, men har en flott mellomtone som gir nerve til musikken.

 

Vi varmet opp med litt Spotify, som da i egenskap av å være Spotify Connect blir streamet direkte til Naim, uten forringende mellomledd som kan ødelegge timingen.

 

Kari Bremnes sitt kanskje beste album Månestein utviste en fantastisk flott holografi, og høy transparens. «Hudløst» har jeg notert som kommentar til sporet «Det lukkede rom». Og husk – dette er altså lossy Spotify! Arild Andersen sin Kristin Lavransdatter bekrefter en gjengivelse med masse luft og perspektiv.

Steve Reich er en samtidskomponist som burde ha potensiale til å engasjere litt bredt, og det fascinerende albumet WTC 9/11 innspilt av Kronos Quartet ble gjengitt med et nærvær som forsterker det dystre bakteppet i musikken. I skrivende stund lytter jeg til denne musikken via mitt hytteanlegg Yamaha RX-V661 og Dali Zensor 1, og det er en formidabel avstand til det UnitiQute2 kan prestere sammen med Katan.

 

Størstedelen av perioden med Katan ble det spilt vinyl, og da for det meste med en Thorens TD160B med Hadcock gh-228 arm og Ortofon 2M Bronze pickup. Dette er en fin kombinasjon, og har en ganske annen karakter enn med Pickupen Sonus Blue Gold, som ble satt på TD160en litt senere i testperioden, med andre høyttalere. 2M Bronze er en flott pickup, som særpreges av åpenhet og dynamikk. Men som også tidvis kan være litt i livligste laget i øvre frekvensområder.

Det ble veldig mye 70-talls vise/pop/rock/jazz, som er min livrett på LP. Vi starter med det som etter hvert har blitt en av de viktigste referense-LPene mine – Ken Lyon in Concert. Skulle du komme over denne LPen, bør du slippe det du har i hendene og gi eieren «an offer he can`t refuse». Visesangeren Ken Lyon fra Newport er langt fra noen kjent artist, og det var et slump at jeg snublet over dette B-rangerte albumet i første halvdel av 70-tallet. Det er et konsertopptak, og via dette testoppsettet blir vi plassert på første rad i et intimt klubblokale. En gjengivelse proppfull av nerve og hudløst nærvær. En dynamikk og et perspektiv i høy klasse. Jeg har notert «strålende gitarklang på Homeward Bound, og et spooky rytmisk driv på hans egenkomponerte VolksWagen Blues er strålende.

Miles Davis måtte også besøkes, og notatene fra You`re Under Arrest er «dynamisk», og «flott trompet», mens testoppsettet imponerer med en veldig flott mellomtone på Sketches of Spain.

Eric Clapton sitt album 461 Ocean Boulevard gjengis dynamisk og organisk, mens Paul Simon sitt album med samme navn får en flott gjengivelse av PS sin stemme.

Mitt favorittalbum med Joan Armatrading er fra hennes beste periode, andre halvdel av 70-tallet. Stepping Out er et live album, og har en fantastisk nerve og dynamikk. Jeg minnes for øvrig danske High Fidelity sin kommentar til dette albumet da det ble utgitt, noe i retning av at Joan Armatrading er en av svært få artister som leverer HiFi også på scenen. Fra lytteseansen har jeg notert «godt rytmsk driv», og fremragende gjengivelse av You Rope You Tie Me.

 

En slags deloppsummering av kombinasjonen UnitiQUte2 og Katan er at dette er en god match. Naim endrer ikke på den balansen som ligger i Katan, men spiller godt på lag med disse mellomklassehøytalerne Det oppleves en anelse mer transparens enn med den aldrende komboen Linn Kolektor / LK100, som Katan ofte spiller sammen med i mitt sekundæroppsett. Dette settet hadde vel i sin tid omtrent samme prislapp som UnitiQute2, men sistnevnte kan så utrolig mye mer enn å styre og forsterke lyden.

 

UnitiQute2 møter Sonus Faber Chameleon B

En uke ut i testperioden ankom de helt ferske Sonus Faber Chameleon B for test. Vi publiserte et nyhetsoppslag om disse rundt påsketider, og en grundig test blir publisert med det første.

Etter en kjapp klimatiseringsrunde sammen med Kolektor / LK100 for å få inntrykk av de med kjent elektronikk, ble de spent opp foran UnitiQute2. Chameleon B er veldig spennende høyttalere, som selvfølgelig vil bli grundigere beskrevet i den separate testen. Men allerede nå kan jeg avsløre at dette er høyttalere som karakteriseres av en ganske enorm dynamikk. Samtidig er det en ubalanse i klangkarakteristikken, der øvre mellomtone og diskant blir fremhevet. Vi snurrer skiver.

Igjen er det Spotify som er først ut. Og Kari Bremnes – artisten vi audiofile elsker å hate og elske. Månestein gjengis med en eksplosiv dynamikk. Samtidig er diskanten en anelse hard, og særlig kommer det klart frem på Englevaktsted. Jeg har ellers notert «spooky transparens» på åpningen av I Mai. Og selv om det ikke har noe med lyden å gjøre, kan jeg ikke la være å nevne min fascinasjon av frasen «du e hækta på jobben og Saaben din, og så har du vært hos mor di og spist…» i låten At Nokka Ska Forandre Sæ.

Norwegian Moods er et album som passer enda bedre til høyttalerne enn Månestein. Lover in Berlin har en god klang, kombinert med stor lyd og veldig presis gjengivelse med åpen og detaljert gjengivelse. På Coastal Trip glemmer jeg alt, og lytter til musikken. Dette er egentlig en av de beste attestene et oppsett kan få, men etter hvert kommer jeg til bevissthet og noterer at oppsettet er veldig vart for dynamiske kontraster. Montreal får en fantastisk gjengivelse av musettetrekkspillet, samtidig som vi kommer utrolig nær vokalen. Og Birds har også her en fantastisk Mikrodynamikk.

Lynni Treekrem må også en tur innom manesjen, og på hennes desidert beste album Haugtussa blir Lynni tatt på pulsen i åpningssporet Til Deg Du Hei Og Bleike Myr. Og på albumet Storm blir den geniale coverversjonen av Jealous Guy - Sjalu Type gjengitt helt rått og hudløst. Dette er ellers en tolking som er vanvittig annerledes, men samtidig helt på høyde med Brian Ferry sin fantastiske tolking av samme låt.

I testen av Chameleon B kan du lese enda mer utførlige beskrivelser av lytteinntrykk med denne høyttaleren, også i kombinasjon med UnitiQute på Spotify. Og de vil underbygge både inntrykket av at Spotify Connect på UnitQute2 spiller HiFi så det holder, til tross for at det er enda litt mer å hente på lossless gjengivelse. Det ble bekreftet da enkelte av skivene ble tauet inn for avspilling på min referense CDspiller – Denon DCD-2000AE. Det er også et helt klart inntrykk at UnitiQute sin nøytrale karakter ikke maskerer karakteren til Chameleon B. Det er heller ikke elektronikken sin oppgave. Sonus Faber høyttalerne sin nesten ekstreme dynamikk blir godt ivaretatt, og kanskje til og med dyrket av UnitiQute2. Og det innebærer også at hvis man skulle ønske å dempe den noe lyse og litt offensive gjengivelsen i øvre register, er ikke dette en oppgave Naim-enheten kan påta seg. Det er på en måte litt av konsekvensen av en nøytral gjengivelse.

På vinylsektoren har det skjedd en interessant fornyelse i mitt oppsett etter at Sonus Faber ble koblet til. Jeg har fått tak i en gammel favoritt fra slutten av 70-tallet, Sonus Blue Gold. Dette er en ganske ekstremt myk pickup, som dermed også trives best med tilsvarende ekstremt lette armer med lav effektiv masse. Som den aktuelle Hadcock-armen, og også Mayware Formula 4 som mitt første eksemplar jobbet sammen med fra 1978 til den var utslitt i 1985. 2M Bronze ble flyttet over til min Rega RP1, og dermed ble det vekselvis spilt vinyl på begge disse oppsettene sammen med UnitiQute2 og Sonus Faber.

Jeg tar med et lite utvalg av lytteintrytkkene fra disse kombinasjonene, selv om det senere kommer langt mer under testomtalen av Sonus Faber Chameleon.

Ken Lyon in Concert blir igjen avspilt, her med Rega/Ortofon. Det er en enorm gjennomsiktighet, men det savnes samtidig litt av den varmen som var til stede under avspilling med Katan. VolksWagen Blues har neppe vært mer energisk, og på Girl From The North Country er det skikkelig tight gitar, og en flott klangbalanse.

Inner Worlds er kanskje mitt favorittalbum av John McLaughlin sitt Mahavishnu Orchestra. Avspilt på Rega/Ortofon har jeg notert at trommene i introen hagler mot meg, samtidig som det er en anelse hardt i toppen. Miles Out er veldig rytmisk, og litt hardt. Og utrolig åpen avslutning. Gita er mer gnistrende enn noen gang.

Mitt favorittalbum av 10cc - Detective Bend ble med TD160/Sonus Blue Gold av spilt homogent, men samtidig veloppløst, kontant og rytmisk.

Det ble totalt avspilt mange titalls LPer i denne bolken, og selv om inntrykkene var til dels veldig varierte, er den noen fellesnevnere ute og går. 2M Bronze er den mest dynamiske av de to pickupene, og samtidig blir den noen ganger litt for ivrig i toppen. Sonus Blue Gold er utrolig luftig i toppen, men likevel mer behersket. Sofistikert er vel den rette karakteristikken. Enkelte redaksjonskolleger som var innom og fikk noen smakebiter, mener at Sonus Blue Gold er klart bedre enn 2M Bronze, men jeg er ikke ubetinget enig. De er veldedig forskjellige og har sine ulike styrker og begrensinger. Med andre ord en gjensidig god match som en komplementerende duo.

Relevansen av denne utdypingen i en test av Naim UnitiQute 2 har med matching å gjøre. For mens TD160/Hadcock-226/Sonus Blue Gold omtrent aldri trigget Chameleon B sine ivrige tendenser i toppen, gjorde Orofofon 2M Bronze det rett som det var. Vi har med andre ord en liten mismatch mellom 2M Bronze og Chameleon B, som Naim ikke var i stand til å gjøre noe med. Dette er i utgangspunktet ikke Naim sitt problem, dens oppgave er å gjengi nøytralt det den får servert. Og det gjør den med bravur, og med imponerende oppløsning og perspektiv.

Det må likevel nevnes at jeg i slutten av testperioden med Sonus Faber fikk inn Quad QII-Integrated, en klassisk inspirert rørforsterker til rundt 50k. Denne er en anelse behersket i toppen, og tøylet til en viss grad den mismachen som eksisterer mellom nevnte PU og høyttalere. Noe som i andre konfigurasjoner kan gi tilsvarende utfordringer med motsatt fortegn, men som også kan gi fantastiske synergier. Mer om det i test av Quad Q2-Integrated.

 

 

Naim UnitiQute har med andre ord gjort en utrolig bra jobb så langt, men vi har et par øvelser igjen. Som tidligere nevnt ble Denon DCD-2000AE tilkoblet for avspilling av CD og SACD.

Og vi starter med Linn Records sin helt nye innspilling der Trevor Pinnock dirigerer Royal Academy of Music Soloists Ensemble i en innspilling av Mahler sin 4. symfoni. Det er en stereo/MK innspilling på SACD, her avspilt i stereo. Innspillingen har veldig god dynamikk, og tolkingen av 1. satsen er noe langsom, men dynamisk. Mykt, men temperamentsfullt. Og det er svært god romgjengivelse, selv om denne blir enda bedre gjengitt ved avspilling i multikanal. Testoppsettet gjengir alt dette glimrende. I 2. satsen blir det åpenbart mye klang. Enkeltinstrumenter står flott frem i lydbildet der det tidvis er stor besetning. Og Pizzicatoen ca. 9. minutter ut i sporet formelig eksploderer ut av lydbildet, fra UnitiQute2 og Sonus Faber Chameleon B. Tredjesatsen har en veldig myk og melankolsk åpning. Hadde den kledd en anelse mer kropp, noe den kunne fått fra andre høyttalere enn SF Chameleon B? Det er nesten noe Mozartsk her, men med veldig ur-Mahlerske klanger fra 5.40.

Også Månestein må til pers enda en gang. Jeg har notert at det gjengis totalt hudløst. Mer luft, og klarere detaljer enn på Sportify. Også der det enkelte steder var en snev av hardhet i toppen på Kari sin stemme oppleves det bra avspilt på CDen. Jeg forsøkte ellers både analoge og digitale innganger fra DCD2000AE. Jeg foretrakk bruk av analoge innganger – med DA-konverteringen foretatt i Denon-spilleren. Men begge deler ga et utmerket resultat.

På Norwegian Moods har starten på Lover in Berlin aldri eksplodert mot meg på samme måte som i dette oppsettet. SF har nok hovedregien her, men godt fulgt opp av Naim. Ellers var det interessant å merke seg at jeg på denne CDen oppfattet DA-konvertering i DCD2000AE og i UnitiQute 2 som ganske likeverdig. Litt vanskelig å si årsaken til den forskjellen i forhold til Månestein.

 

UnitiQute2 møter Linn Chakra 6100 og Ninka.

Her blir Unitiqute 2 spent opp sammen med mine fronthøyttalere i hovedoppsettet. Dette er et 10 år gammelt par Linn Ninka, som blir drevet med aktivt delt triamping – et svært fordelaktig konsept som får disse høyttalerne til å vokse mange klasser i forhold til når de blir drevet med passiv deling.

Effektforstekreren Linn Chakra 6100 er en 6-kanals effektforsterker, og 3 kanaler er satt av til hver høyttaler med hvert sitt spesiallaget (for Ninka) aktivt delefilter foran hvert effekttrinn.

Naim UnitiQute 2 ble koblet direkte til effektforsterker via pre-out, og ble brukt både som kilde og forforsterker med UPnP-streaming. Den fikk med andre ord måle krefter med Linn Kinos som forforsterker og Linn Akurate DS som streamer.

Det gikk egentlig utrolig bra, og kunne i et svakt øyeblikk få meg til å fundere på hvorfor jeg hadde investert i disse to komponentene som til sammen strekker seg opp i en sekssifret sum.

UnitiQute 2 streamer HighRes med overveldende kvalitet. Høgtidsrom innspilt på KKV av Beate S. Lech og Skruk har et nærvær og en hudløshet som er spooky, og Ellen Sofie Hovland sin Spelemannsprisbelønte sjel blir veldig skandinavisk også på Naim-enheten. Veldig nært referanseoppsettet. Men ikke helt, for med den nevnte Linn-komboen blir perspektiv enda litt tydeligere, og timingen er i hvert fall ikke noe dårligere.

 

 

 

Harbeth og Naim

Helt på tampen av testperioden fikk jeg låne Ole-Petter sine Harbeth P3ESR SE. Dette var i en periode da mye skjedde litt før ferien, og det var ikke primært for å prøve de sammen men Naim UnitiQute2 jeg lånte de. Men det ble spilt noen plater med denne kombinasjonen også, og P3ESR SE er noen veldig flotte høyttalere. De er litt forsiktige i toppen, og Naim gjorde naturlig nok ingen ting for å korrigere det.

Men det merkelig fenomenet er at det skjer noe magisk når Harbeth blir drevet av den tidligere omtalte Quad QII-Integrated. For selv om de klangmessig trekker litt i samme retning, er det i mine ører en magisk synnergieffekt når disse to spiller sammen. Mer om dette i testen av Quad.

 

 

Konklusjon.

Naim UnitiQute2 er en fantastisk liten boks, som jeg ikke har kunnet unngå å bli fascinert av. Det er ikke bare det at den kan så mye, men like mye at den gjør alt med et så stort engasjement og høy kvalitet. Den gir også en veldig høy kvalitetsfølelse, noe som er et av Naim sine kjennetegn.

Ellers er UnitiQute2 kanskje en litt utypisk enhet på noen måter. Mulig det bare er mine fordommer, men jeg har en klar oppfatning av at Naim-entusiaster er typiske samlere – folk som stadig oppgraderer sitt anlegg, gjerne i form a nytt effekttrinn og strømforsyninger etter hvert som økonomien og oppgraderingslysten blomstrer. UnitiQute 2 appellerer på mange måter til en litt annen brukergruppe. Med sitt beskjedne ytre vesen er den som skapt for de som vil ha et anlegg som gjør lite av seg, men som likevel har en utrolig bra lyd. Og der stråler UnitiQute 2, for selv om det er en bra fleksibilitet i form av bl.a. pre-out, gjør den en veldig god figur på egen hånd.

For med UnitiQute 2 får du en veldig god forforsterker og effektforsterker. Men du får også en fremragende streamer som får Spotify Connect til å lure på om det egentlig er så nøye med lossless. Og som streamer HighRes-filer så englene synger, innspilt på Kirkelig Kulturverksted.

Hvis du har behov for en enhet med uforskammet god lyd i en kompakt og tiltalende kabinett og med et fremragende brukergrensesnitt, vil det være på grensen til hærverk å ikke ta med UnitiQute 2 på en prøvetur.

 

Pris Naim UnitiQute: 16.995,-

Takk til Multirom for lån av UnitiQute 2.

Les mer om UnitiQute 2 hos Naim 


Read 9285 times
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

This email address is being protected from spambots. You need JavaScript enabled to view it.