fredag september 20 , 2019
onsdag, 18 desember 2002 23:00

Yamaha DSP-AZ2

Skrevet av

Yamaha! Navnet gir varme ilinger gjennom ryggraden hos enkelte, frysninger og grøss hos andre. Yamaha er produsenten man enten elsker eller hater. Og det er bra, det blir litt mer fengende å være lydinteressert på den måten...

 

 

 




av Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den., 19.desember 2002


For noen år siden, da Yamaha lanserte flaggskipet DSP-A1, ble den av en ganske unison lydpresse utpekt som konge blant surroundforsterkere. At den var førstemann til å introdusere DTS i en integrert løsning, hjalp selvfølgelig godt på. Men trær og surroundprodukter som vokser inn i himmelen, blir som regel brutalt lempet ut igjen etter en kort visitt. Konkurrentene jobbet på spreng. Ikke minst gjaldt det for flinke Denon, og da de fikk en periode med markedsmonopol på den offisielle fullversjonen av DTS-ES, ble det kastet lange skygger over flaggskipet fra Yamaha. Og Denon visste at man ikke kan hvile på sine laurbær... Også litt nedover i rekkene kan det virke som Yamaha i en periode mistet litt av glansen. Ikke dramatisk, men likevel merkbart. Bl.a. uheldig timing mellom modelllanseringer og må-ha-algoritmen DPL II har nok vært medvirkende. I Skandinavia har kanskje ikke prispolitikken gitt nevneverdig drahjelp heller... De siste månedene ser det likevel ut til at Yamaha har fått ny fart. I budsjettklassen ble Yamaha RX-V630 tildelt Eisa Awards, og slikt gleder enhver markedssjef. For hva er det vel ikke man har slike priser for... Og nå i høst gleder Skandinaviske importører stort ved å gi to nykommere i høyere klasser betydelig reduserte priser sammenlignet med forgjengerne.

Og der er vi nå. Yamaha DSP-AZ2. Nestkommanderende etter flaggskipet AZ1, etterfølger etter DSP-AX3200 satt ned fra 17 til 14 lapper i forhold til forgjengeren, til tross for tydelig nivåheving på utstyrslisten. Blant annet gjeninnføring av fronteffektkanaler og høyere effekt, gjør at DSP-AZ2 er langt mer interessant enn forgjengeren. Gløtter vi oppover mot flaggskipet, er det ikke utstyrslisten som forsvarer en tilnærmet dobling av prisen for en AZ1. Det må en eventuell generell bedring av lydkvaliteten ta seg av. Nærmeste nabo nedover på listen er RX-V1300. Også den et interessant produkt til ca. 2/3 av prisen. Men i denne sammenligningen er det lettere å forsvare prisdifferansen alene basert på spesifikasjoner. Yamahakjennere vil kunne se av navnet at DSP-AZ2 er en ren surroundforsterker, uten tuner. Dette skiller den fra sin Amerikanske tvillingbror RX-V3300. I tillegg til tuneren, er AZ2 også strippet for enkelte andre detaljer sammenlignet med US-modellen.

Konkurrentene
Med en prislapp på 14.000,-, plasserer DSP-AZ2 seg i et segment der man kan forvente kvalitet. Samtidig har man definitivt forlatt volummarkedet, så kobbelet av konkurrenter er på langt nær like formidabelt som i lavere prisklasser. Hadde verden sett litt annerledes ut, kunne man i dette prissjiktet vurdert en delt løsning, med separat forforsterker/prosessor og en moderat multikanals effektforsterker. Slik er det nok ikke, og årsaken til dette ligger først og fremst i at det er bortimot umulig å oppdrive en surroundprosessor i lav prisklasse som er noenlunde ajour. Tilbake i virkeligheten er det derimot en god del interessante konkurrenter med integrerte løsninger fra produsenter som f.eks. Sony, Marantz, Harman/Kardon, Denon og Rotel. Og i motsetning til situasjonen for et års tid siden, stiller de aller fleste produsentene nå uten mangellapper på obligatorske øvelser, mangler som utmerket godt kunne være utslagsgivende for valg av produkt, avhengig av den enkeltes prioriteringer, og ikke minst høyttalerkonfigurasjon. Og de obligatoriske øvelsene har etterhvert blitt svært så omfattende, kanskje litt for omfattende hevder enkelte. Nuvel... Blar man litt nedover i a la carte menyen, finner man likevel ut at det er en del forskjeller ute og går, og så har man selvfølgelig "husets spesialitet" hos endel produsenter. Og så var det selvfølgelig det med lyden, hørte jeg noen hviske... Audiophile.no har planer om å undersøke flere av konkurrentene i tiden som kommer. Følg med!

Tar man et gløtt oppover på prisskalaen, begynner det virkelig å bli glissent i rekkene. Ved runding av tyvetusenkroners bautaen begynner man å bevege seg inn i det som enkelte kaller flaggskiparenaen, på det Norske markedet dominert av Denon, Pioneer, Yamaha, Onkyo, Marantz, Rotel, og i det aller siste også Harman/Kardon. Og tusenlappene får virkelig bein og gå på i dette segmentet, kanskje i så stor grad at det er god grunn til å spørre seg om det er alternative veier å gå som er like interessante. Når prisen for de dyreste forsterkerne sitt vedkommende begynner å ligne mistenkelig på 40 lapper, er det så avgjort mulig å finne oppegående alternativ med delt løsning. Det gir større fleksibilitet, og for mange gir det også en større tilfredstillelse. Det skal likevel ikke underslås at de aller største surroundforsterkerne fra Denon og Pioneer gir funksjoner som man for tiden ikke kan få i separate surroundprosessorer uten å bla opp beløp i en helt annen størrelsesorden. Det gjelder spesielt THX Ultra II. Smakssak, selvfølgelig. Og heldigvis!

Og når jeg først har bevegd meg såpass langt ut på de filosofiske viddene, er det fristende å kaste inn enda en hanske for den som syns at prisklassen mellom 10 og 20.000 blir litt for puslete på forsterkersiden. Den delen av befolkningen som har musikk som en viktig prioritering, kan selvfølgelig supplere med mer krutt og raffinement til frontkanalene, enten det er en to-kanals effektforsterker, eller en integrert stereoforsterker, gjerne med prosessorinngang. Sistnevnte løsning har jeg tenkt å utdype i en senere artikkel på generelt grunnlag.

Kvalitet / finish
Allerede da ekspeditøren lutrygget kom bærende med den velvoksne esken som inneholdt forsterkeren, ga DSP-AZ2 et robust førsteinntrykk. Et lettere rødsperngt ansikt kombinert med kortpustet pesing forsterket inntrykket. Med en matchvekt på 22 kg er dette tung Hif....ehh....tung surround. Vel ute av esken, blir inntrykket bare forsterket. En ryddig frontplate i tykk aluminium gir et solid inntrykk, og i motsetning til mindre Yamahamodeller har man på AZ2 ryddet vekk det aller meste av knappene bak en luke som kan åpnes i en nærmest sensuell bevegelse. Særlig sensuell opplevelse er det derimot ikke å koble til høyttalerne. Skruterminaler med kopper i rød og svart plast er ikke noe vakkert syn, og disse har en såpass upresis mekanisk utførelse at man er glad når jobben er uført. Dette bør Yamaha gjøre mye bedre på en modell som har ambisjoner om å småsnuse på stjernene. Men rett skal være rett. Terminalene er riktig romslige, og selv høyttalerkabler som kan gjøre en kraftlevenradør grønn av misunnelse glir greitt på plass. Det skal også være mulig å benytte bananplugger ved å lobotomere plasten på terminalene. Litt mer luft rundt terminalene hadde ikke skadet dersom man velger å benytte skrutilkobling. Forøvrig er baksiden både ryddig og tillitsvekkende, med bl.a. forgylte phono-terminaler. Og det beste av alt er at det er grunn til å tro at kvalitetsinntrykket ikke bare er innpakning, hvertfall hva byggekvalitet angår. Selv om jeg innledningsvis nevnte at det er delte oppfatninger av Yamaha, gjelder ikke det produktkvalitet. Yamaha er kjent for å ha produkter med lite feil, og som holder en stund.

Utstyr
Mange audiofile nærer stor forakt for utstyrlisten til surroundforsterkere. Minimalisme er rådende mantra, sammen med slagordet "less is more". For surroundforsterkere er det nok helt andre kjøreregler som gjelder, ogt slik må det også være når dyret skal fungere som kontrollsentral for et utall kanaler, og håndtere et stadig økende antall surroundformat. Her er situasjonen snarere den at "less is less". Så da får vi ta en titt på hva AZ2 har å by på.


 



Effektforsterkere. Forsterkeren er oppgitt til å yte 130 watt RMS i 8 ohm ved 0,02THD i hver av de 6 hovedkanalene, og 25 watt i front-effektkanalene. For frontkanalene er dette en økning på 10 watt fra forgjengeren, og faktisk det samme som toppmodelle DSP-AZ1. Klokelig er effektangivelsen oppført på en slik måte at produsenten ikke kan hektes i å påstå at denne effekten kan oppnås i samtlige kanaler samtidig. På en annen side er en nettrafo på rundt 9 kg tillitsvekkende, og oppgitt maksimalt strømforbruk på 500W er respektabelt i dette sjiktet. Jeg har ikke mulighet til å måle faktisk effekt, men mitt hovedinntrykk fra tester der effektmåling er en del av prosedyren, er at Yamaha sine surroundforsterkere pleier å oppfylle angitt effekt med bra margin når 2 kanaler er drevet. Og 130 watt bør holde for de aller fleste. Særlig hvis man har assistanse fra en aktiv subwoofer til å ta basstoppene i de verste eksplosjonene, skal man ha særdeles tungdrevne høyttalere i et stort rom for at forsterkeren melder pass. Så tolerante naboer har hvertfall ikke jeg. Inn/utganger.

Som forventet har forsterkeren et så rikelig utvalg av inn- og utganger både for audio og video, at man skal ha en veldig sær rigg for å komme i manko. Hvis man da ikke har planer om å anskaffe både en multikanals SACD-spiller og en spiller som takler DVD-Audio. Begge disse formatene sender som kjent foreløpig bare ut signalet til hvemsomhelst via den analoge 5.1-utgangen. Meg bekjent er det bare Sony som har to sett multikanals-innganger i denne prisklassen, så pekefingeren vaier slett ikke høyt. Hadde det ikke vært for at DVD-spillere som takler begge formatene er i ferd med å nå moderate prisklasser, hadde det kanskje likevel vært en ide å tatt opp prioriteringen av inngangene til ny vurdering. Og mens jeg først har pinsetten for hånden, kan jeg ikke utelate å nevne at de fleste konkurrentene har utført multikanals-inngangen som 6.1 eller 7.1-inngang. Uten at det dermed er grunn til å anta at terminalen for de siste 1-2 kanalene blir utslitt med det første. Til gjengjeld har Yamaha tatt med en finesse på 5.1-inngangen som de er ganske alene om. Både centerkanalen og LFE-kanalen kan hver for seg konfigureres til å nedmikses analogt til høyre-/venstre frontkanal. Særlig på 1. generasjons DVD-A spillere var BassManagement en mangelvare, det samme har jeg inntrykk av delvis gjaldt for phantom-mode. Så selv om muligheten for nedmiksing på ingen måte kan sidestilles med BM, løser det hvertfall problemet for den som har behov for å sende LFE-signalet til fullvoksne fronthøyttalere. Dette er bra!

Pre-out for samtlige kanaler en suveren selvfølge på dette nivået. På AZ2 har Yamaha i tillegg main-in for 2 frontkanaler. Pluss i margen for ekstra fleksibilitet! Den vanlige løsningen for pre-out/main-in er å utstyre forsterkeren med en utvendig bøyle som forbinder disse i standardkonfigurasjon. Yamaha har valgt en annen og litt mer elegant løsning. Når et sett plugger blir tilkoblet main-in, sørger releer for at signalet fra den innebyggde forforsterkerseksjonen samtidig blir frakoblet denne effektforsterkeren. Jeg har registrert at akkurat denne løsningen hadde en liten svakhet da den ble introdusert på det tidligere flaggskipet AX1. Svakheten besto i at det etterhvert kunne bli dårlig kontakt, med svekket signal som resultat. Kjenner jeg Yamaha rett, har de ikke latt denne svakheten overleve særlig lenge.

Den kanskje tydeligste mangellappen gjelder mangel på Sone-2, og da snakker jeg ikke om DVD-soner. I denne prisklassen blir man stadig mer bortskjemt, og etterhvert har en alternativ sone som kan kjøres paralellt med hovedsignalet blitt standard. Kanskje Yamaha har oppdaget at dette sjelden blir brukt i praksis?

Digitale inn- og utganger er tilstede i tilstrekkelig monn, selv om man kanskje kan lure på om det er et riktig valg å ha begge utgangene som optiske.

Mange foretrekker å kjøre videosignalene utenom surroundforsterkeren, men de som velger å la forsterkeren styre alt, kommer neppe til kort. Et rikelig utvalg av adresserbare composite- og s-video innganger er supplert av 2 stk. component-innganger. En skikkelig praktisk detalj er det også at composite-signaler kan oppkonverteres til s-video, noe som kanskje gjør at flere finner det praktisk å benytte surroundforsterkeren også som video-kontroller.

Og så har vi kommet til rosinen i pølsa. RS-232 inngang. Selv om en slik inngang etterhvert begynner å bli mer eller mindre obligatorisk på surroundforsterkere Over 10.000,-, var Yamaha tidlig ute med dette på modellen RX-V1000. Åpenbare bruksområder er "custom installation", hvor forsterkeren kan fjernstyres via denne inngangen. I prinsippet er en RS-232 inngang også en av flere forutsetninger for senere Software-oppgradering av forsterkeren. I tillegg er det også nødvendig at produktet har en indre struktur som muliggjør oppgraderinger uten at det samtidig foretas Hardware-utskiftninger. Og sist, men ikke minst, er det avhengig av produsentens vilje til å foreta SW-oppgradering. På Yamaha sine tidligere modellserier med RS-232 inngang har det ikke vært teknisk mulig å foreta SW-oppgraderinger via denne. Men så har da heller ikke Yamaha med et ord forespeilet dette. På den nyeste serien er derimot mulig oppgradering tatt med som en del av markedsføringen. Så gjenstår det å se om muligheten blir benyttet. Men som kjent er det bedre med 10 fugler på taket, enn "none at all". På www.omei.de er det lagt ut et program utarbeidet av en entusiast, som beregnet på å styre de største Yamahaforsterkerne. Jeg forsøkte å laste det ned, men tilsynelatende oppnådde ikke programet å få kontakt med AZ2. Kan hende skyldes det at programmet opprinnelig er utarbeidet for AX1. Siste revisjon skal være tilpasset AZ1 og AZ2, men forfatteren opplyser at han ikke har fått verifisert at det fungerer med disse.

Dekodingsalgoritmer
For noen få år siden var det store spørsmålet om surroundforsterkere hadde dekoder for Dolby Digital, i tillegg til obligatoriske Dolby Pro Logic. De siste årene har det dukket opp så mange nye formater og dekodingsalgoritmer, at produsentene måtte kjappe seg med å få de nyutviklede vidunderbarna ut i hyllene for å unngå å få problem med holdbarhetsdatoen. Og listen over formater fra Dolby og DTS begynner å bli så lang at mange med moderat interesse for hjemmekino faller av i svingene. Og DSP-AZ2 er ajour, inklusiv det ferskeste formatet fra DTS, 96/24.

Matrix-dekoding. Det er litt fornøyelig å regsitrere enkelte mekanismer i samfunnet, og enhver som har sett sauer ute på beite i det fri vil nikke gjenkjennende. Både SRS Labs og Lexicon har i noen år hatt dekodingsalgoritmer egnet til å lage vin av vann. Eller i det minste oversette stereosignaler til surround på mer eller mindre akseptabel måte. Og så hørte jeg noen i det fjerne som hadde avvikende synspunkt på hva som er vann, og hva som er vin... Bare hyggelig det, det gjør det bare litt mer interessant å være vinentusiast. Men selv om disse algoritmene etter hvert ble tilgjengelig i rimeligere produkter enn high-end prosessorer i en prisklasse der du kan velge og vrake i EU-godkjente bruktbiler, ble det knapt registrert i surroundverdenen. Gikk du bort til en fyr og sa "Logic7", ville du trolig blitt bedt om å holde grisesnakket ditt for deg selv. Tør ikke engang tenke på hva som hadde skjedd hvis du hadde sagt "Circle Surround"… Men så dukket Jim Fosgate opp med sin ny-utviklede algoritme, og allierte seg med Dolby Labs i salg og markedsføring. Pro Logic II ble navnet, og alle forsto straks at dette var obligatoriske greier. Etter den tid har enhver surrounddekoder uten DPL II fått rundjuling i Narvesenlitteraturen.

I tillegg til matriks-dekoderne fra Dolby og DTS, er Yamahaen utstyrt med et utall rene DSP-program, i tillegg til noen program som kombinerer matrix-dekoding og DSP-romklang. Disse skal vi se nærmere på senere.

Fjernkontroll
Fjernkontroller er et smertens barn for surroundforsterkere. De skal kunne fungere som universalfjernkontroll for hele oppsettet. Kravet er at det skal være et hav av knapper, og de skal være store og logisk lagt ut. I tillegg skal de gjerne ha et display. Men samtidig bør fjernkontrollen ikke være for stor og tung, og heller ikke bruke mye strøm. Ergonomien skal også være på topp. Vi snakker med andre ord om en designoppgave der det kan være naturlig å knytte til seg en tryllekunstner som konsulent. Enkelte velger å benytte en løsning med menybasert touch-screen, deriblant Yamaha sin toppmodell DSP-AZ1, som har en spesialutviklet utgave av Pronto. Selv om slike fjernkontroller unektelig kan være fancy, har jeg personlig ikke helt sansen for slike. De blir lett tungvinte i bruk med mye blaing i menyer. Dessuten kreves det at du flytter blikket ned til fjernkontrollen når du betjener den. En "innspilt" fjernkontroll skal kunne betjenes i blinde.

Så hvordan kommer Yamaha fra oppgaven. Kan de trylle? Ikke helt... Førsteinntrykket var veldig langt fra magisk. Selv om finishen forsåvidt er tilforlatelig, er det ingen sensuell nytelse å holde den i hånden. Jeg hadde på forhånd en oppfatning om at min Marantz RC2000 mk2 har dårlig ergonomi, men har nå justert den oppfatningen.

Det er noen punkter som trekker veldig klart ned på Yamaha-kontrollen. For det første er den for kantete, og også litt for bred til å ligge godt i hånden. Det siste til tross for at jeg med mine 193cm uten votter må regnes som en velvoksen kar. Noen designperle er den heller ikke, selv om man har unngått den usmakelige amøbeformen og altfor billige plasten som noen av konkurrentene har. En skyveluke på den nederste delen skjuler noen funksjoner som er tenkt ikke skal benyttes så ofte. En grei tanke, hadde det ikke vært for at jeg ikke deler Yamaha sin oppfatning av hva som benyttes ofte, og dermed blir skyveluken bare et irritasjonsmoment. For å løse problemet med alt for mange funksjoner som skal legges ut på et antall knapper som begrenses av den tilgjengelige overflaten, har Yamaha tatt i bruk brytere som styrer multibruk av en del grupper med knapper. Selv om dette gjør kontrollen langt mer kryptisk, hadde dette kunnet passere dersom disse bryterne var mulig å betjene på en bedre måte. Men her lurer du av og til på om du skal hente pinsett...

Men etterhvert som jeg utforsker fjernkontrollen, vokser den ganske kraftig. Endel positive overraskelser dukker opp. Ved innstilling av de forprogrammerte kodene for øvrige produkter i anlegget, kan du bare scanne gjennom et antall produsenter i displayet. Fra tidligere Yamahamodeller er jeg vant med at man må taste inn i en kode fra en tabell i brukermanualen. Bra! Ved å holde inne en knapp på siden får man belyst det lille displayet, samt et utvalgt knippe funksjonstaster for det apparatet kontrollen for øyeblikket er satt til å styre. Og hvilke knapper som blir belyst varier for de ulike produktene. Dette gjør at fjernkontrollen blir veldig oversiktlig, og var en detalj som sjarmerte meg i senk.

Og den kanskje største overraskelsen var at det er lagt inn ferdigprogrammerte makroer for samtlige inngangsvelgere. Trykker du f.eks. på funksjonstasten for CD, blir både forsterker og CD-spiller slått på fra standby, CD-inngangen på forsterkeren aktivert, og CD-spilleren begynner avspilling. Så enkelt at selv...o.s.v... Dette kan for såvidt programmeres inn på de fleste avanserte fjernkontroller, men det blir i praksis gjerne ikke gjort fordi selve programmeringen er så forbasket kryptisk. Og dessuten husker man ikke hvor det er blitt av brukermanualen. Hos Yamaha kommer man altså til dekket bord, selv om duken mangler.

Også fjernkontrollens følsomhet er en hyggelig overraskelse. Her slipper du stort sett å tenke over hvor du befinner deg, og hvor du peker. Jeg gjorde et forsøk med stille meg 90 grader ut til siden, og justerte volumet med ryggen til forsterkeren. Ingen problem, og svært bra!

Forøvrig kan jeg bare supplere at fjernkontrollen slett ikke svikter på funksjonssiden. Den kan utføre det aller meste, inkl. læring fra andre fjernkontroller, samt programmering av egendefinerte makroer. Så etter en liten runde hos tryllekunstneren, blir nok Mk2-utgaven bortimot perfekt...

Lyd
Javel, javel. Nå har jeg lagt ut i det vide og brede om alle funksjonsmessige irrganger. På tide å finne ut om det er lyd i boksen også (og siden alle sikkert har hørt historien om Pekka og motorsaga , den med "Å *****, brummar den också!", skal jeg ikke drøye tiden med å dra den). Ja, det ER lyd. Det er mye lyd. Og til alle dem som tappert regner med at dette er en boks full av effektmakeri, uten evne til å spille stereo på skapelig vis, skal jeg ta den dårlige nyheten først.

Stereo. Yamaha DSP-AZ2 gjør en skikkelig anstendig jobb som stereoforsterker. Jeg har tidligere antydet at de 130 wattene bør være tilstrekkelig, og dette bekreftes "ute på veien". Tidligere har jeg hatt Yamahamodeller lengre nede på rangstigen, og har hatt god nytte av å supplere disse med en NAD 214 effektforsterker på 2x80 konservative watt. Det tok ikke lang tid å konstatere at dette ikke var noen god ide på AZ2, snarere tvert imot. Selv om Yamaha kanskje ikke har like konservativ effektmåling som NAD, var det ikke tvil om at den innebyggde effektforsterkeren har vel så mye å fare med, og spesielt når strømforsyningen bare har 2 kanaler å konsentrere seg om. Kraftige cressendo avspilles med autoritet, og uten snev av at det går ut over klarheten gjennom hele frekvensområdet. Mitt inntrykk er at første tegn til sviktende kondisjon hos en effektforsterker, er at resten av frekvensområdet holder litt pusten ved kraftige bassutslag, men uten at bassområdet nødvendigvis blir hørbart forvrengt. Med de naboene jeg har til rådighet i dag, lar ikke disse symptomene seg enkelt framprovosere med DSP-AZ2. NAD, off you go! Ikke dermed sagt at ikke Yamahaen får selskap av en effektforsterker når det lir på. Men da ikke som en dyd av nødvendighet, men mer som et utslag av galskap. Og i en helt annen divisjon.

Men det er ikke bare en kompetent effektforsterker som gjør at DSP-AZ2 gjør en god jobb i stereo. Også lengre framme i signalkjeden er det godlyd å spore. En sammenligning av digitalinngangen mot analoginngangen ved bruk av forholdsvis rimelige CD- og DVD-spillere med noen år på baken, etterlater et tydelig inntrykk av at de innebygde DACene i AZ2 gjør en god jobb. Større klarhet ,og lettere å oppfatte detaljer. Jeg må likevel ta et forbehold om at nivåforskjeller mellom de respektive innganene kan spille meg et puss, siden jeg ikke har hatt mulighet til å kontrollere/justere nivåene. Men tatt sånn på øremål er det ikke mulig å oppfatte nivåforskjell. Det framgår ikke i noe tilgjengelig materiale om AZ2 A/D-konverterer alle analoge signaler som en obligatorisk øvelse. Det kan være nærliggende å tro at den i det minste beholder signalet analogt ved lytting i stereo med "processor direct" inne, men jeg er slett ikke sikker. Historisk har Yamaha hatt en noe varierende praksis på dette. For å være på den sikre siden har jeg derfor benyttet 5.1-inngangen ved sammenligning av analog/digital inngang. 5.1-innganger pleier nesten uten unntak å være hel-analoge. På en annen side merket jeg ingen forskjell ved bruk av 5.1-inngang kontra øvrige analog-innganger.

Musikk i mange kanaler. Det er nå moroa virkelig begynner, nå skal det bli rødvin i uhorvelig mange kanaler.

Innledningsvis vil jeg redegjøre for en spesiell prosedyre jeg benytter når jeg undersøker matriks-dekodingene, som faktisk er gjort enkelt tilgjengelig som en bileffekt av en slags zone-funksjon på de 2 høyttalerutgangene. Hvis man velger å koble fronthøyttalerne til utgang B, kan man i oppsettmenyen velge en funksjon som gjør at alle andre kanaler blir frakoblet dersom utgangsvelgeren er satt til bare "B", mens alle kanalene spiller når "A+B er valgt. Så en innledende del av matrix-testingen, er å undersøke hva som skjer med signalet i frontkanalene, via "Frontkanalsjekken".

Førstemann ut er Dolby Pro Logic II. Frontkanalsjekken avslører at dette er den algoritmen som gjør minst skade på frontsignalet. Direkte AB-testing mot stereo, viser likevel en liten svekkelse av perspektiv, i kombinasjon med en ørliten farging av klangbalansen mot det mørkere. Ingen dramatikk, og fullt ut akseptabelt, selv om det etterlater et litt sært ønske om å kjøre signalet for disse frontkanalene utenom prosessoren. På dette punktet merket jeg ingen forskjell mellom "Music-mode" og "Cinema-mode" i DPL II. Med alle kanaler innkoblet, mer enn oppveier den økte romopplevelsen disse ulempene. Hvertfall gjelder dette for mange innspillinger. En av Miles Davis sine mange utmerkede innspillinger, "Saturday night at the Blackhawk" fra 1961 gjør seg spesielt godt bemerket i DPL II. Ambience-produksjonen i surroundkanalene er med på å forsterke kraftig den gode følelsen av å være - ikke midt i orkesteret (som mange skrivebordsmotstandere av musikk i surround ynder å påstå - men midt i konsertlokalet. Selv om innspillingen på langt nær er siste ord i støy- og forvrengningsfri gjengivelse, blir dette på en måte underordnet når opptaksteknikken så til de grader greier å gjengi lokalet og atmosfæren. Akkurat mens jeg skriver dette, lytter jeg til "Fran Dance" på denne Cden, og blir stadig distrahert av at jeg gløtter opp for å se etter Miles... Enkelte av Yamaha sine konkurrenter har en løsning der de får 6.1/7.1 gjengivelse fra DPL II, ved hjelp av en tilleggs prosess etter 5.1-dekodingen. Kunne selvfølgelig vært kjekt om Yamaha også hadde dette. Eller en "Enhanced" utgave, der front-effektkanalene var implementert. Går vi enda litt videre på dette punktet, virker det etterhvert også litt merkelig at matrix-utgavene av "Cinema-DSP" programmene er basert på gamle Pro Logic, og ikke DPL II. Hviler dere på gamle laurbær, Yamaha?

DTS Neo:6 Neo:6 er DTS sitt svar på DPL II (eller var det omvendt?). Også her finner man en Music- og Cinema-mode. Neo:6 har aldri fått noen stor aksept for sin matrix-dekoding, og jeg har ingen problemer med å forstå det. Frontkanalsjekken gir ganske dramatiske utslag, og størst er det faktisk i "music-mode". Dette fungerer ikke i det hele tatt. Med alle kanalene inne, er det en god- og en dårlig nyhet. Den gode nyheten er at Neo:6 også tar i bruk den bakre surroundkanalen (SB). Den dårlige nyheten er at Neo:6 gjør dette så til de grader! Signalet fra denne kanalen dominerer fullstendig de øvrige surroundkanalene, i stedet for å fylle ut tomrommet mellom Høyre/Venstre surroundkanal. Slett ikke bra! Resultatet er at Neo:6 er bortimot ubrukelig som surroundprogram for stereo-innspillinger. Og "Music-mode" er verre enn "Cinema-mode".

Nå må jeg skynde meg å tilføye at dette mer er en beskrivelse av Neo:6 enn av Yamaha.

DSP-program: Det finnes vel knapt noe mer utskjelt begrep enn DSP-program blant lydskribenter. Særlig gjelder dette for utpregete to-kanalsskribenter (selvfølgelig), men også skribenter på hjemmekino-arenaen pleier å ta med et par kjappe bisetninger om "katedraler og flyhangarer", for liksom å vise at man er stueren. Husker engang en skribent som likevel dristig vågde å si at han foretrakk å høre på en viss innspilling i etellerannet DSP-program fra Yamaha, med begrunnelsen: "The recording was half-dead......and so was I!"

Så kommer det store spørmålet: er JEG stueren? Kanskje, kanskje ikke... Uansett har jeg såpass mye dragning mot å være politisk ukorrekt, at jeg nullstiller harddisken og forsøker å utforske DSP-programmene i AZ2 med åpent sinn. DSP-programmene i AZ2 kan deles opp i to kategorier.
Den første er tradisjonelle programmer, som skal illudere akustikken i diverse omgivelser, såkalt "Music-DSP". Den andre kategorien er en Yamaha-spesialitet, og kombinerer Pro Logic dekoding (eller event DD/DTS) med akustikk-simulering fra DSP. Det som slår meg umiddelbart, er at det er en enorm forskjell på kvaliteten på disse programmene fra eldre og mindre Yamaha-modeller. Og størstedelen av æren må sikker tilfalle den kraftigere 32-bits prosessoren YSS938. Mens de samme programmene stort sett hørtes skrekkelige ut, og slett ikke kunne brukes til noe som helst, er det en forbausende realisme i akustikk-programmene på AZ2. Og fremdeles kan de ikke brukes til noe som helst... Hvertfall gjelder dette så lenge vi snakker om musikkgjengivelse med stereo-signal som lydkilde. Og kjernen til dette er at innspillingene allerede inneholder den akustikken den skal ha, selv om det kunne vært ønskelig med en bedre spredning i rommet enn det gjengivelse av to kanaler kan besørge.

Film
Så har vi altså kommet til selveste "reason d`etre" for en surroundforsterker. Film. Og når jeg som noe av det første med Yamahaen i full drift skyndet meg å hente fram Sone 1 utaven av "Gladiator" for å sjekke den ut i DTS-ES Discrete, vet jeg at jeg var i godt selskap. Dette er obligatorisk testløype for surroundforsterkere. Det var egentlig meningen at jeg bare skulle skumme gjennom åpningssekvensen, men jeg ble sittende og se hele filmen for kanskje sjette gang. Og HØRE den for første gang... For dette var en helt ny opplevelse, og ga en veldig sterk innlevelse. Det samme gjentok seg for andre filmer.

Det er spesielt to faktorer som gir filmgjengivelsen et løft. Det ene er 6.1-dekodingen, som slett ikke bare er nyttig på EX- eller ES innkodet materiale. På alle filmene jeg har forsøkt gir 6.1-modus et mye mer realistisk lydbilde i den bakre sektor, borte er tendensen til 2-kanals mono i surroundkanalene.

Men det virkelige løftet kommer med innkobling av "Enhanced" mode. Yamaha har en del Cinema DSP som fungerer som en etterbehandling etter DD/DTS dekodingen. I enhanced mode er frontsignalet ubehandlet, mens en DSP-behandling av de øvrige kanalene gir en tilsynelatende større dybde i lydbildet. Og det aller viktigste er kanskje at front-effekt kanalene blir tatt i bruk. Har man installert disse, og samtidig splitter det bakre surroundsignalet i til to stk. høyttalere som i ordinære 7.1-oppsett, blir lyden fordelt i et 9.1 system. De øvrige Cinema-DSP programmene har en noe mer markant romklang lagt til, og skal illudere akustikken i ulike kinosaler. Selv om dette periodevis kan være effektfullt, er også faren større for at man får en slags akustisk "kollisjon" mellom orginal-akustikken i filmen, og den kunstige klangen. Personlig foretrekker jeg altså moderate "enhanced", men også dette selvfølgelig en smakssak.

Dette med front-effektkanalene har et annet interessant aspekt. Den høyttalerplasseringen som Yamaha anbefaler for disse kanalene, kan til forveksling ligne på anbefalt høyttalerplassering for høydekanaler til DVD-Audio og multikanals SACD fra enkelte studio. Dette innebærer at man med en smule kompromissvilje godt kan benytte de samme høyttalerne. Riktignok byr det på noen praktiske utfordringer på oppkoblingssiden, som i praksis best løses ved at man benytter en integrert stereoforsterker med kildevelger for disse kanalene. Flaks da at Yamahaen er utstyrt med Pro-out også for front-effektkanalene, ikke alle tidligere modeller har vært det. Som et lite hjertesukk kan jeg ikke dy meg for å nevne at Yamaha virkelig hadde lagt gullegget, om de hadde lagt inn en mulighet for å omdirigere sub- og/eller Centersignalet fra 5.1-inngangen til de interne fronteffektkanalene. Da hadde de blitt den første produsenten som la til rette for denne spennende høydekanals-muligheten hos DVD-A/SACD. Men noe må man da gjøre selv også…

Konklusjon
Har du hengt med så langt, har du kanskje registrert at jeg har kommet med såpass mange kritiske bemerkninger at det lett kunne skapt nervøse rykninger i munnviken hos en annonsesjef i et middels Hifi-blad. Det skal du ikke ta så tungt, det er bare et uttrykk for at jeg ikke har tenkt å underslå de innvendingene jeg har mot produktet. For selv om det er punkt å sette fingeren på, har dette vært et meget hyggelig bekjentskap. Funksjonsmessig er det ikke perfekt, men det er neppe noen av konkurrentene heller. Og på lydsiden oppfyller Yamaha DSP AZ2 så absolutt mine forventninger. Og det gjelder både i Stereo og Surround. Skal jeg trekke fram et særtrekk som gjør at den skiller seg ut fra konkurrentene i klassen, må det være front-effektkanalene, og det løftet disse gir til lydbildet i surround. Mitt råd til leserne som er i tvil om dette er den riktige surroundforsterkeren for dem, er å sjekke ut 8.1-modusen. Og mitt råd til Yamaha, er at de snarest oppruster DPL II i kommende modell, slik at også DPL II kan kombineres med front-effektkanaler og bakre surroundkanal. Eller enda bedre: serverer dette som en SW-oppgradering til eksisterende modeller!

Spesifikasjoner

 

  • Stöder alla standardiserade ljudsystem på marknaden: Dolby Pro-Logic, Dolby Pro-Logic II, Dolby Digital 5.1, Dolby Digital EX 6.1, DTS Neo:6, DTS 5.1, DTS ES Matrix 6.1, DTS ES 6.1 Discrete och DTS 96/24.
  • Nytt dekoderchip, Yamaha Original LSI YSS938, med 32-bitars signalhantering.
  • Digital ToP-ART.
  • 24bit/192kHz D/A-omvandlare för alla 9 kanalerna.
  • Digitalt styrd analog volymkontroll - det bästa från två världar. En analog volymkontroll anses ge bättre ljudkvalité/upplösning, speciellt vid låga ljudnivåer, än en digital. Samtidigt ger digitaltekniken en precision som är svår att uppnå på annat vis.
  • 9kg nättransformator!
  • 5 optiska och 2 koaxiala digitalingångar, alla adresserbara förutom Video AUX. Samtliga ingångar är 24bit/96kHz-kompatibla. De 2 koaxiala tar även 24bit/192kHz.
  • 2 optiska digitalutgångar, båda adresserbara.
  • 2 komponentvideoingångar - båda adresserbara.
  • 1 komponentvideoutgång. 6 audio/video-ingångar, samtliga med S-video, och 4 audioingångar (inkl. phono).
  • 2 audio/video-utgångar, båda med S-video, och 2 audioutgångar.
  • 5.1-ingång för möjlighet att koppla in externa dekoderenheter. Möjlighet att separera för- och slutsteg för vänster och höger framkanaler. Lågnivåutgångar för vänster och höger främre surroundkanaler samt vänster, center, höger bakre surroundkanaler och dubbla subwooferutgångar.
  • Rec-out väljare.
  • Förprogrammerad och programmeringsbar fjärrkontroll med macrofunktion.
  • Yamaha Quadfield Cinema DSP - simulerar akustiken i en biografsalong så att ditt rum upplevs som på riktig bio.
  • Yamaha Hifi DSP - simulerar diverse konsertsalar, jazzklubbar med mera så att ditt rum upplevs som t ex en konserthall.
  • Silent Cinema - surroundljud i vanliga hörlurar.
  • Virtual Cinema DSP - surroundljud utan att använda surroundhögtalare. Simulerar surroundhögtalarna i de fall där man inte vill eller har möjlighet att montera upp sådana.
  • 33 surroundprogram med mycket stora inställningsmöjligheter.




 

 

 

 

 

Link: [importør] [ Mer om DSP-AZ2 hos Yamaha England ]


Sist oppdatert : 12.09.2004 11:33:36

Lest 6697 ganger
Karl Erik Sylthe

Webredaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Mer i denne kategorien « Sony TA-DA9000ES

Les det digitale tidsskriftet AUDIOphile No.1:

Annonser

Nyeste tråder på Hifisentralen