Sunday, 08 May 2022 19:15

Platesmaking 3-22. Norsk jazz, blues og joik

Written by

Etter noen uker opphold har jeg på ny tatt sats og presenterer min tredje platesmaking i år. Denne gangen er det bare norsk musikk, og vi kan vel si at landskapet dreier seg om jazz som hovedspor, og med et sidespor eller to?

Amalie Dahl’s Dafnie – Dafnie. Spennende jazzterreng fra en dansk musiker.

Allerede fra første noter blir det klart at dette er ikke er kosejazz i samme gate som Claire Martin eller Diana Krall. Her er det frie og friske toner fra Amalie Dahl sin saksofon, og etter hvert er det mye som skjer samtidig, og kanskje ikke så mange knagger å henge oppmerksomheten på. Og da er det faktisk litt beroligende når jeg får øre på et motiv som gir assosiasjoner til hovedtemaet i Miles Davis sin 1970-inkarnasjon av Masqualero, en låt som opprinnelig ble til på albumet Sorcerer i en mer møblert utgave i 1967, komponert av Wayne Shorter som så mye annet fra den perioden. Etter drøye to minutter går Don`t Get Me Started over i en mer kontemplativ fase, med et repetitivt tema som også er egnet til å gi assosiasjoner til Miles fra overgangen mellom 60- og 70 tallet, men med mer ukjent adresse. Vakkert, suggererende og fascinerende er det uansett.

Men nå har jeg visst stormet inn i stuen uten å presentere musikerne. Amalie Dahl er en dansk saksofist og klarinettist med det Trondheimsbaserte bandet Dafnie, og i bandet Danife har hun med seg Oscar Andreas Haug – trompet, Jørgen Bjelkerud – trombone, Nicolas Leirtrø – kontrabass og Veslemøy Narvesen – trommer, perkusjon og sag. Jeg må innrømme at Amalie Dahl til nå har gått under min rader, og da er det flaks for meg at dette er hennes debutalbum med bandet Dafnie.

Etter den heller heftige starten på Don`t Get Me Started, er det litt overraskende at begge de to etterfølgende låtene Hjemve og Anna`s Dream befinner seg i det melodiske, lyriske og lavmælte hjørnet. Men ikke mindre interessant musikk av den grunn. Det slår meg her at det er en god del luft mellom instrumentene rent musikalsk, og det gir rom for enkelte litt spennende og tette klanger.

På låten Point of No Return er vi tilbake i litt mer fri jazz i introen, før Oscar Andreas Haug fører oss tilbake i et melodiøst tema før vi igjen blir konfrontert med dette Masqualeroaktige temaet. Og hele sekvensen gir en utrolig flott dynamikk med stor musikalsk spennvidde innenfor en og samme låt. Det hele fungerer utrolig bra.

I En Sang Til De Ensomme blir vi ført inn i et helt nytt musikalsk landskap, men som har det lavmælte uttrykket til felles med Hjemve og Anna`s Dream, selv om terrenget er radikalt annerledes i sitt søkende uttrykk.

Vi får ikke vite sikkert om avslutningssporet Hr. Nilsson referer til den legendariske jazzkafeen midt i Oslo eller til Pippi sin ape. Eller begge deler. Og så er det kanskje et utslag av at jeg har hørt litt for lite på Pippi de seneste tiårene at jeg ikke er i stand til å identifisere et litt halvkjent tema(?). Men dette er det klart mest konvensjonelle sporet på utgivelsen, selv om det hardner litt til utover i låten.

Som helhet er Amalie Dahl`s Dafnie en fantastisk spennende jazzreise i et landskap som har noen kjente elementer, men som likevel er skrudd sammen på en ny og fascinerende måte.

Dafnie er mikset i Øra Studio i Trondheim, og de har gjort en god jobb. Jeg har foreløpig bare lyttet til utgivelsen digitalt, men en 180 grams LP er på vei i posten.

Les mer om Dafnie hos Sonic Transmissions Records

 

Gabba – Gabba. Mesterlig vidde-blues

Musikerkollektivet Drengestua har navnet sitt fra Drengestua på Cappelengården i Drammen, men har etter hvert flyttet til Oslo, hvor de nå har landet i en kunstnervilla på Smestad etter en mellomlanding i et rivningstruet hus på Karlsrud. Beboerne i kollektivet Drengestua danner basis for mange band. I tillegg til Svarte Svaner, som utga en EP i februar har vi Tæladylju, Free Will & The High Vibe Tribe og Jesper Hasnaoui. Og Gabba, som er det bandet som står bak utgivelsen Gabba som ble lansert rundt påsketider.

Frontpersonen i Gabba er den blinde Joikeren John André Eira, og han har med seg bandmedlemmer fra hele Norge - trommeslager Marius Trøan Hansen, bassist Espen Bakke, gitarist Christoffer Mietle Furuheim, og Ola Brandsnes som har produsert plata.

Det er i ikke noe nytt at joik og samisk musikk henter inspirasjon og mer fra andre musikkretninger, der har Mari Boine gjort en formidabel jobb med å bane vei hos norske og internasjonale musikkelskere. Men for meg er Gabba sin tilnærming ett veldig friskt pust, og så kan det selvfølgelig skyldes at min musikkradar sveiper litt for høyt. Eller for lavt. For musikken til Gabba er en fantastisk tilnærming der Joik blir ikledd en atmosfære med åpenbare inspirasjoner fra amerikansk blues og roots-musikk. Gabba kaller det selv vidde-blues, og det er en fin og dekkende karakteristikk som gir de riktige assosiasjonene.

Allerede på åpningssporet Luohtejumezagat blir vi hensatt til en location et ukjent sted mellom Karasjok og Memphis. Eller kanskje begge stedene samtidig, eller vekselvis. Vi blir ganske fort klar over at dette ikke er A4 MGP- eller Stjernekamp-joik.

Det første høydepunktet på utgivelsen for meg er Mihkkala Joavnna I. Og her befinner vi oss unektelig mest i Memphis, selv om røttene fra Finnmark er mer enn tydelige. Veldig flott Bluesy atmosfære på denne låten. Ikke minst takket være Christoffer Mietle sitt flott gitarspill med dirty sound, fint supplert av bassen til Espen Bakke. Sistnevnte bidrar for øvrig til å gjøre musikken ekstra interessant med en spesiell karakter på mange av sporene. Og så må jeg også få fremheve gjestemusikeren Idar Eliassen Pedersen sitt fine bidrag på trompet på sporet Eatni.

Tittelsporet Gabba er et nytt stemningsfullt høydepunkt, der bassisten setter atmosfæren i introen. Og på Mihkkala Joavnna II bidrar Christoffer enda en gang til den fine bleusatmosfæren med gitaren.

Det aller største høydepunktet er likevel kanskje avslutningslåten Migonas Niga, der joiken blir kombinert med en etter hvert heftig rockegroove som grenser mot jazzterreng, før musikken etter en kort pause går over i et lavmælt trancelignende parti.

Lyden på denne utgivelsen er godt over middels, med krystallklar gjengivelse og god dynamikk. De eneste partiene som er litt dirty er skapt sånn fra musikernes side. Jeg ser allerede frem til neste utgivelse fra Gabba.

 

Kristiansen // Vemøy - "Hymns of Longing". Med kreativitet i høysetet.

Hymns of Longing er det andre albumet i en triologi fra Øyvind Kristiansen og Jonas Kilmork Vemøy. Det første albumet i triologien het Hymns of Compassion, og kom rett før påsken i fjor. Det albumet inkluderte også Beate S. Lech på vokal på noen av sporene, i et musikalsk landskap som passer Beate utmerket. Sporet Forsaken har vært fast innslag på min obligatoriske testløype når jeg tester HiFi-komponenter, og ble valgt ut både på grunn av en flott og litt krevende lyd, og fordi det er et usedvanlig flott stykke musikk.

Musikken på Hymns of Compassion har store slektskap med det første albumet, men i tillegg får jeg inntrykk av at det her tas i bruk lydlandskap i enda større grad som et kreativt element. Det gir seg utslag ikke minst på åpningssporet, som er en spesiell tolking av O Bli Hos Meg. Her får jeg assosiasjoner til en rusten gjengivelse på slitt veldig vinyl, med begrenset HiFi-egenskaper. Det kan ved første ørekast oppfattes som dårlig lyd, men er noe helt annet. Nearer to Thee er et annet eksempel der noe av det samme virkemiddelet blir tatt i bruk.

Jeg har sagt at musikken ligger i det samme landskapet som Hymns of Compassion, men uten å beskrive nærmere hvilket landskap dette er. Vi befinner oss i et grensland mellom samtidsjazz og salmer. Eller salmesang møter Nils Petter Molvær, som enkelte kanskje ville sagt. Dette er uansett musikk jeg vi direkte fraråde å gå glipp av.

Les mer om Hymns of Longing hos KKV

 

Lise Hvoslef – En Egen Ro. Jazzstandarder på norsk, med audiofile kvaliteter

Lise Hvoslef har en åpenbart stor musikals bredde, og tidligere plateutgivelser spenner fra litt utforskende, spennende samtidsmusikk sammen med Oslo 14 Vokal Ensemble, til musikk i mer pop eller singer/songwriter-retning på 2016-albumet Just Being Part.

På albumet En Egen Ro er det jazzstandarder som er tolket med norsk tekst. På denne innspillingen har hun med seg en rekke solide norske musikere, i form av Ellen Brekken på kontrabass, Eyolf Dale på piano, Magnus Sefaniassen Eide på trommer og Kristoffer Kompen på trombone. Tekstene er oversatt til norsk av forfatter og poet Kristian Storrusten, og Ville Langfeldt, Ellen Brekken og Kristoffer Kompen har arrangert mange av låtene, delvis også sammen med Lise Hvoslef.

Og utgivelsen oser av flotte arrangementer av gamle jazzstandarder som i varierende grad er kjent stoff fra andre jazzmusikere. Lise Hvoslef selv gjør en utmerket jobb med å formidle disse standardene på en utgivelse som er fri for transportetapper.

En av de første låtene som utmerker seg er Tanken På Deg, som i originalversjonen heter My One And Only Love kanskje spesielt på grunn av det nakne arrangementet der Lise står alene med Ellen Brekken sin kontrabass med massevis av luft rundt. Ellen Brekken utmerker seg ellers generelt med flott kontrabasspill på hele utgivelsen.

Tittelsporet En Egen Ro er en annen låt som utmerker seg, denne gangen i form av en underfundig tekst som illustrerer et av livets mangfoldige fasetter. Og dessuten blir vi overøst med generøst pianospill av Eyolf Dale på dette sporet som er skrevet av Arild Andersen, og er en tribute til Radka Toneff.

For meg er det ingen som kan konkurrere med Miles Davis sin legendariske tolking av Thelonius Monk sin komposisjon `Round Midnight på sin første Columbia-utgivelse med omtrent samme navn i 1956. Det måtte i så fall være Miles selv på en av de heftige liveinnspillingene av samme komposisjon med sin Lost Quintet i 1969. Men Lise Hvoslef har en heftig søknad til en god andreplass med den norske versjonen Jeg Klarer Meg Fint Til Solnedgang. Og det er ikke akkurat ødeleggende med Kristoffer Kompen sitt flotte trombonespill. Kanskje unødvendig å si at dette er utgivelsens høydepunkt for meg.

Og foreløpig har jeg ikke nevnt et annet element som er en av albumets store styrker. For lyden på En Egen Ro er langt over middels. En veldig bra dynamikk, og masse luft rundt instrumentene som gjør at både helheten og hver enkelt musiker kommer til sin rett.

Les mer om utgivelsen En Egen Ro, som er utgitt på Lise Hvoslef Label

 

OJKOS – Mensa Rotunda

Forrige gang jeg skrev om OJKOS var i juni 2020, i forbindelse med deres første innspilling med tittelen Alea Iacta Est, som blant annet betyr «terningen er kastet». Litt viktigere er det at det var bandmedlemmet Andreas Rotevatn som sto for musikken, og det er det også denne gangen når OJKOS nå har utgitt albumet Mensa Rotunda. OJKOS har i mellomtiden også utgitt albumet Miniatyrland, med to andre musikere fra bandet som komponister.

På Mensa Rotunda er altså nordfjordingen Andreas Rotevant tilbake som komponist på 10 ulike spor, og orkesteret som denne gangen består av 14 medlemmer er tallrikt nok til å bli definert som et storband, og i tillegg har de hentet inn Eivind Helgerød som gjestemusiker på trommer. Og også denne gangen setter Rotevatn og OJKOS sin ære i å hente inspirasjon fra mange musikksjangre. Eller Storband møter Avicii møter Stravinskij i ein dans med Snorre Sturlasson, som OJKOS selv formulerer det.

Det hele er likevel mer homogent enn beskrivelsen kanskje kunne tyde på, og det er ikke vanskelig å finne igjen den musikalske tråden fra Alea Iacta Est. For eplet har tross alt ikke falt så vanvittig langt fra terningen.

En liten morsom detalj er avslutningen på spor to Drosa is Real. Her har Rotevatn arrangert en nedfasing som får det til å høres ut som om batteriet akkurat går tom for strøm. Og lekenhet er vel egentlig et av kjennetegnende på musikken i denne utgivelsen.

Mine favorittkomposisjoner kommer mot slutten av albumet, i Fjordingen I og Fjordingen II, to litt hektiske komposisjoner som etterfølger den litt mer ettertenksomme Einsemdi. Og på avslutningssporet Lancelot & Guliver briljerer komponisten selv på trombone.

Du kan les mer om Mensa Rotunda hos Odin

Read 1840 times Last modified on Sunday, 08 May 2022 20:23
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

This email address is being protected from spambots. You need JavaScript enabled to view it.