Det forundrer neppe noen at når en kommende 80 år gammel rockelegende holder konsert, er det gamle meritter det handler om. Det er det også denne gangen, og i tillegg er repertoaret på dette albumet utgitt på en film med samme tittel. Den filmen ble sluppet i juli, og står trolig på shoppinglisten til gamle Pink Floyd- og Roger Waters-entusiaster. Også på min. Konserten det hele er hentet fra foregikk i juli 2023, kort tid før Dark Side of the Moon Redux ble utgitt.

Politisk kontroversiell?

Før vi setter i gang med musikalske synsinger er det nødvendig å rense luften litt. For Roger Waters har vær politisk kontroversiell i en årrekke ved at han har tatt et klart standpunkt til fordel for Palestina i konflikten og tragedien i Israel. Det er i utgangspunktet greit og flott, men potensielt langt mer ugreit er det at han samtidig har blitt beskyldt for å ha kommet med antisemittiske uttalelser. I den grad det er sant, er det fullstendig uakseptabelt. Men problemet er bare det at det er krevende å verifisere sannhetsgehalten i dette. Og når vi registrerer hvor utstrakt det er at både norske- og ikke minst utenlandske Israelvennlige aktører benytter den slags påstander som en form for hersketeknikk for å urettmessig sverte Israel sine kritikere, blir det vanskelig å vite hva man skal tro på i tilfellet Roger Waters. Så inntil videre lar jeg tvilen komme Waters til gode.

Musikken

Det er selvfølgelig i stor grad gamle Pink Floyd-låter som utgjør repertoaret på denne utgivelsen. Hele første del utgjør ryddig strukturerte høydepunkt fra de seneste albumene i Watersperioden, før han trakk seg ut og i et øyeblikks forvirring regnet med at Pink Floyd dermed skulle være historie. Og selv om det ikke akkurat gitt på den måten med Pink Floyd, blir tolkingene på dette albumet en ny bekreftelse på det som for meg fremstår som en kjensgjerning. Roger Waters var den ubestridte kreative kraften og lederen i Pink Floyd, i hvert fall etter at Syd Barrett var satt ut av spill. Og den andre kjensgjerningen for meg er at David Gilmour «bare» er en glitrende dyktig gitarist, med en helt spesiell og magisk sound. Men som også har gått litt for mye i loop på utgivelsene opp igjennom tiden.

Og med disse uttalelsene har jeg sikkert gjort meg like kontroversiell som Roger Waters med sine mange politiske utspill i nyere tid. Men jeg opplever faktisk at påstandene delvis blir bekreftet på mange av de tolkingen som blir servert på dette albumet. For det fremstår som en åpenbart gigantisk risikosport å åpne showet med Comfortably Numb, som med rette har vært et av David Gilmour sine glansnummer, og som kan mistenkes vil være et nærmest musikalsk selvmord å gjenskape uten hans deltakelse. Men Roger Waters greier å skape en ny magi med andre- og kreative virkemidler, i tillegg til at hans unike vokal selvfølgelig også er en historisk del av denne låten.

Enda dristigere er det å inkludere Shine on You Crazy Diamond i repertoaret, der et av prog-rockehistoriens største høydepunkt er når Gilmour kommer inn med sitt magiske og ikoniske gitarriff etter en lang intro. Og selv om savnet av David Gilmour ikke helt er borte, omgår Roger Waters det hele med å restrukturere hele låten litt som om det var en gjentakelse av Hendrix sin Voodo Child -(Slight return). Og ikke for det – Dave Kilminster gjør også en flott jobb, selv om det ikke er på Gilmour-nivå. Og så er det også all grunn til å fremheve den nydelige koringen fra Shayna Johnson og Amanda Blelair, som gir en flott synergi og kontrast til Roger Waters sin aldrende vokal på en del andre spor.

Et litt uventet høydepunkt for meg er låten Sheep fra Animals, et album som av mange regnes som en slags black horse i Pink Floyds sin gullrekke fra Dark Side til The Wall. Og jeg er en av dem. Også Run Like Hell fra The Wall er en av mine favoritter, men til tross for noen kreative nyskapinger i arrangementet, må jeg litt motvillig innrømme at originalen er bedre.

B-siden av Dark Side

En av de mest omstridte nytolkingene på Dark Side of the Moon Redux var Money, der mange skrek etter David Gilmour sin gitar. Og på same måte som jeg syns at Roger Waters kom fra den øvelsen med bravur, syns jeg at Praha-versjonen er flott. Til tross for at det dukker opp en gitarsolo der mange vil kunne hevde at Dave Kilminster har litt i overkant Gilmour-faktor. Men det jeg verdsetter er nye klanger og vokalfremførelser, med både hovedvokalist og koring som skinner. Også saksofonen låter flott, og også her er vi kanskje litt ukomfortabelt tett på originalen av Dick Perry. Og så må det innrømmes at det kanskje ikke hadde blitt akseptert hvis det ikke var Rogers Waters som hadde signert utgivelsen. Og så er jeg glad for at vi i avslutningen får med den gjentatte frasen i bakgrunnen fra Henry McCullough; «I don‘t know, I was reallyd drunk at the time…».

Et av de sporene som skuffer litt, er Us and Them. Dette er et av mine desiderte favorittspor på Dark Side, og her blekner det litt. Men for all del – det er fremdeles bra, og også her er det gode vokalprestasjoner. Og også her har vi en ikonisk setning i bakgrunnen som har dukket opp i min underbevissthet gjennom tiårene: If you give them a quick short sharp shock.

Vi får faktisk hele B-siden på DSotM. Men uten at det blir så veldig mange høydepunkt mot slutten på de tre siste sporene. Det største er egentlig at Rogers Waters sin slitne vokal på Brain Damage er flott. Hvem skulle trodd det av en som i gjerningsøyeblikket nærmet seg 80 år.

Overraskelsen

Selv om det er mye god musikk på denne utgivelsen, er det en låt som skiller seg ut. Eller egentlig er det to, i hvert fall er den i to deler – en litt tidlig og en helt til slutt. Dette er en nyskrevet låt som heter The Bar Pt. 1 og 2. Det er en utrolig flott og lavmælt låt med i hovedsak bare piano og et forsiktig orgel + Roger Waters sin vokal. Og litt koring, som også er på høyde.

Utgivelsen

Som nevnt innledningsvis er dette både en film og en musikkutgivelse. Filmen kommer både som Blu-ray og DVFD, mens musikkutgivelsen kommer både på dobbel CD og på 4xLP.

Lyden på This Is Not A Drill – Live From Prague er oppløftende god, men uten å være eksepsjonell. Live-atmosfæren fanges opp godt, og gir en fin innlevelse i konserten. Med andre ord lyden til en grei femmer.

Til tross for at jeg har trillet en sekser tidligere denne uken, må det med fare for påstander om inflasjon bli det samme til Roger Waters også. Men den skal nevnes at terningen sto og vaklet litt på en femmer før den landet. Men tittelen Ukens Plate blir det ikke – den gikk til KKV og Iver Kleive / Knut Reiersrud

Les mer om This Is Not A Drill – Live From Prague hos Roger Waters: