En gang i løpet av 1973 – (hvem fører dagbok på slikt?) – var det en 17-åring i første gym som lånte et dobbelt livealbum av en klassekamerat, i samme slengen som han også lånte par album av et annet band i noenlunde samme musikalske skuff. De to sistnevnte LPene het Demons And Wizzardz og Salisbury, og jeg skal ikke fornærme deg med å fortelle hva bandet het.

Men nå handler det selvfølgelig om Deep Purple sitt signaturalbum Made In Japan, som i likhet med mange andre historiske rockealbum etter hvert har fått en remix av remixmasteren Steven Wilson. Forrige gang hr. Wilson havnet under mitt tastatur var i forbindelse med YES – CLOSE TO THE EDGE – SUPER DELUXE EDITION. Steven Wilson`s 2025 album mixes.

Made In Japan - 1972

Originalalbumet Made In Japan var altså en dobbelt LP som ble utgitt i desember 1972, og var det første livealbumet fra Deep Purple. Det ble innspilt i bandet sine konserter i Tokyo og Osaka, i en Machine Head-turne. Bandet godtok ikke opprinnelig at det skulle gjøres opptak for plateutgivelser, men gikk etter hvert med på opptak for utgivelser begrenset til utgivelse i Japan, noe de endret oppfatningen om etter hvert.

Deep Purple

Mange av leserne har sikkert stålkontroll på bandet og medlemmene – ikke minst de som prioriterer å lese denne platesmakingen, men jeg gjentar det likevel. For mange, inklusiv meg selv er det Jon Lord sin traktering av Hammond C3 som er det mest ikoniske med Deep Purple fra den perioden. Han brukte gjerne orgelet koblet til en Leslie-høyttaler, og så oppnådde han en egen sound ved å sende signalet gjennom Marshall-forsterkere for å få en aggressiv tone.

Ellers er selvfølgelig Ritchie Blackmore en sentral størrelse på gitar, og det samme gjelder Ian GIllan sin vokal. Og med Roger Glover på bass og Ian Paice på trommer er Deep Purple anno 1972 komplett.

Made in Japan 50 – Steven Wilson 2025 remix

Lyden på den originale utgivelsen var ikke spesielt god. Det har vært en remaster tidligere med noe forbedret lyd, men fremdeles med noen begrensninger.

Denne remixen av Steven Wilson kommer som en åpenbaring for oss som setter pris på dette albumet. Og det er ikke minst på Child In Time, et av mine favorittspor at Wilson sin remix og andre magiske grep står frem. En av kvalitetene på dette sporet er ellers i mine ører at det er en veldig flott dynamikk mellom det litt lavmælte og den hardere inkarnasjonen av Deep Purple.

Åpningssporet Higway Star er også ikonisk og flott, men her er det mer full guffe fra start. I tillegg til Jon Lord er det kanskje vokalen til Ian Gillan som får skinne på dette sporet.

Smoke On The Water er vel kanskje en av de aller mest profilerte låtene av Deep Purple, ikke minst på grunn av det ikoniske gitarriffet i åpningen, som hvis jeg ikke husker feil har vært kåret til en av tidenes beste gitarriff av noen som driver med denslags. Likevel må jeg innrømme at Smoke On The Water ikke helt er min favoritt.

Strange Kind Of Woman er klart en av de bedre låtene, og også her får Ian GIllan eksponert sine fremragende vokale prestasjoner i falsettdistriktet, som tidvis nesten kunne konkurrere med David Byron sin dramaturgi i Uriah Heep, om enn på en ganske annerledes måte. Og jeg vil tilføye at også Blackmore briljerer sterkt her.

Avslutningslåten Space Truckin` er en av de beste, og fortjener absolutt hvert minutt av de nesten 20 av sorten denne låten varer.

Tidenes Deep Purple-låt

Men det er Lazy som i mine ører er tidenes beste låt av Deep Purple, og da spesielt versjonen på Made In Japan. Den overgår selv Child In Time, selv om det sitter litt langt inne å dupere sistnevnte låt. Lazy er ellers i likhet med mange av de andre låtene hentet fra Machine Head – forståelig siden dette var en Hachine Head-turne. Ikke for det – gitaren til Richie Blackmore var kanskje mer velspilt og raffinert på noen av soloene, men det er ingen ting som kommer opp mot den musikalske dynamikken i en god live-innspilling, og spesielt gjelder det Made In Japan. Litt av magien i nettopp denne utgaven av Lazy ligger i den nokså lange oppbyggingen, en oppbygging som blir styrket i at vi etter hvert vet hvor den skal lande.

Og så er det umulig å ikke bli fascinert av Jon Lord sin C3-traktering og med rocka Hammondklang med heftig vreng, der det også er automatikk i å få koblinger til den samtidige Keith Emerson i ELP fra dette bandets glansdager første halvdel av 70-tallet. Som en kontrast fristes jeg til å nevne Dave Greenslade i 70-tallets Colosseum, som også hadde et sterkt særpreg med sin C3 på Colosseum Live fra 1971, men som musikalsk befant seg på den motsatte ende av skalaen med sin mykere tilnærming. Og uten at jeg skal utrope hvilken ende som er best.

Tilbake til Lazy, er høydepunktet for meg den pludringen som skjer drøye tre minutt inn i introen, når Richie Blackmore småplukker på gitaren, før han litt forløsende først mykt presenterer hovedriffet på Lazy, like etter at vi har rundet fire minutt. Og når det kommer med fullt trøkk tjue sekund senere. Dette er musikkmagi på høyt nivå

Utgivelsen

Til tross for at jeg selv nyter Made In Japan 50 digitalt på Qobuz i 24/96 på en Eveerplay Solo som er inne til test, burde det vært påbudt med en vinylutgave av dette glitrende og historiske albumet. Men da er det mine nostalgiker og romantiserende sider som tar overhånd.

Lyden på Made In Japan 50 – Steven Wilson 2025 Remix er en åpenbaring sammenlignet med tidligere utgivelser, ikke minst originalversjonen. Hvordan dette faktisk låt i 1973, året etter at den ble utgitt på min Dual husholdningsplatespiller skal jeg ikke påstå at jeg kan huske, men de gangene jeg har strømmet digitalt på strømmetjenester har jeg ikke vært imponert. Med Steven Wilson sin sedvanlige magi blir dette veldig bra.

Utgivelsen kommer i fire versjoner.

• Digital utgave, med Steven Wilsons nye stereo-remiks av originalalbumet, uten noen bonusspor.
• 2LP svart vinyl Også denne kommer med Steven Wilson sin nye remix, emn uten bonusspor-
• Super Deluxe-utgaver
  • 10LP Vinyl Box Set, som inneholder
  • Steven Wilsons nye stereo-remiks av originalalbumet.
  • Alle tre konsertene fra Japan (Osaka 15. og 16. august, Tokyo 17. august 1972), remikset av Richard Digby Smith.
  • Sjeldne single-edits.
  • 60-siders booklet og replika av turnéplakat

5CD + Blu-ray Box Set

• Inneholder:
  • CD1: Originalalbum med Steven Wilsons stereo-remiks.
  • CD2–CD4: De tre konsertene, remikset av Richard Digby Smith.
  • CD5: Encores og single-edits (inkl. “Black Night”, “Speed King”, “Lucille” m.fl.).
  • Blu-ray:
    • Dolby Atmos-miks
    • 1 surround-miks
    • Stereo-miks av originalalbumet
  • 40-siders booklet og turnéplakat

Terningen

Denne Remixen av Steven Wilson har på ny frembrakt en entusiasme for en utgivelse jeg nesten ahdde glemt at jeg en gang var vilt begeistret for. Det blir selvfølgelig en kåring til ukens plate, og like selfølgelig en sekser på terningen.

Les mer om Made In Japan 50 hos Deep Purple