Thursday, 05 May 2011 20:54

Vossajazz 2011 laurdag og sundag

Written by

 

Laurdag

Laurdag var det duka for tingingsverket med Mathias Eick, og det verkar som om alle vil ha med seg dette, og det er difor naudsynleg med plassbillettar. Har du ikkje plassbillett, kjem du ikkje inn, uansett kva pass du har kjøpt!

Les mer:

Det er så definitivt ”snakkisen” etterpå. Alle må ha ei meining om tingingsverket, elles har du ingen intellektuell kred.  Mathias er ein av våre framste trompetarar, og opptrer normalt akustisk, men denne gongen ville han prøva seg med litt meir ”elektronika”. Såleis starta konserten overlessa med all slags meir eller mindre irriterande eller sjenerande lydar, men når karane kjem i gong med å verkeleg spela, kom dette heldigvis i bakgrunnen. Mathias har utvikla ein svært harmonisk og melodiøs spelestil, og akkompagnert av ikkje mindre enn to trommisar i form av Thorstein Lofthus og Gard Nilssen, som drog på voldsamt med jamne mellomrom, i beat/rocke-stil, kan ein seia at dette var like mykje avantgarde-rock som jazz. Ein flott konsert med stor variasjon, rolege løp vekselvis med låtar som kunne får håret til å stå rett bak. Eg trur denne konserten hadde stor apell, sidan han spente over fleire sjangrar. Ein variert og medrivande konsert med høgt trykk.

 

Seinare på kvelden spelte Terje Rypdal, med eit verk kalla ”Per Ulv Goes Electric”, der inspirasjonen hentar seg frå teikneserien Bippe Stankelbein. Med seg har han litt av eit stjernelag, mellom andre Palle Mikkelborg (trompet). Det aller hyggelegaste var likevel å sjå Paolo Vinaccia bak trommesettet, ein ualminneleg fargerik perkusjonist som har gjeve meg mange musikalske gleder (han kar vore mykje på Voss). Han er plaga med kreft, og det var uvisst om han i det heile kunne koma. Han gjennomførte ein lang, samanhengande konsert utan ein einaste pause, noko som rører denne tilhengaren til tårer. Musikken var krydra med videoskjerm og både bilete og musikk frå Bippe Stankelbein, og me var fleire som forlet konserten nynnande ”roadrunners! Beep – beeeeeep! So var då også bandet, i høve denne konserten, kalla Roadrunners, det engelske namnet for Bippe Stankelbein. Ein flott konsert også denne, sjølv om lyden i Terje Rypdal sin gitar, tydeleg forma på 60-talet frå perioden med Vanguards, ikkje er på min diett av øyrebalsam.

Denne konsert gjekk, til stor sorg for meg, nøyaktig samstundes med John Pål Inderberg si gruppe Subtrio, med gjestespelar Paolo Fresu, ein av dei mest etterspurde trompetarar i Italia. Ein kan ikkje få med seg alt, heller ikkje på Vossajazz. Denne konserten burde naturlegvis gått parallelt med ein konsert i ein heilt annan stil, slik at det var lett å velja, men eg misunner ingen jobben med å prikka inn over 40 konsertar i løpet av ei helg.

Eit mindre kjent tingingsverk vart framført tidlegare på dagen, tingingsverket UNGjaJAZZja, Vossa Jazz si ungdomssatsing: Lydbank. Kring 30 unge musikarar har øvd sidan lenge før jul, med Åsmund Weltzien som musikar og komponist, leia av Jonas Vedde Ødegård. Resultatet var både imponerande og iørefallande, med dei eldste musikarane som førande stamme, medan dei yngste gjorde ein flott innsats etter alderen.  Dette er framtidas storleikar, folkens, med eigne konsertar i vaksenklassen om 10 år. Merk! I bakgrunnen, på storskjerm, gjekk ein kunstfilm laga av to elevar ved Voss Folkehøgskule, som løfta verket til ei smakfull audiovisuell oppleving.

 

Sundag

Som det B-mennesket eg er, fekk eg ikkje med meg Kuara med Per Jørgensen og to finnar på hhv. piano og trommer, men dette lar seg kjøpa på CD med same namn (ECM). Men Steinar Raknes i Osasalen (tidlegare Hotell Kringsjå) hadde eg bestemt meg for å få med meg, og han tok i mot publikum med å seia at han tykte det var modig av så mange å møta fram på ein konsert med solo bass! Berre bass var det no likevel ikkje, for Steinar har fått stipend med vilkår å syngja attåt bassinga. Og synga kan han, etter mi meining, sjølv om dette er ei smakssak. Steinar Raknes har utvikla sin eigen måte å spela bass på, med element frå både jazz og andre sjangrar, og blandar dette slik at du i større grad enn vanleg kan kjenna att ein melodi i det. Og når han baud på låtar med m.a. Bob Dylan, Emmylou Harris, John Prine og Michael Jackson, måtte han bruka bassen på ein annan måte enn om han hadde halde kjeft i lag med ein jazztrio. Etter publikum sine reaksjonar å døma, var gleda stor over at Steinar Raknes kunne gjera jazzen forståeleg gjennom å fletta inn melodiar og melodiliner som publikum kjenner att og held kjær, og applausen var enorm – etter kvar einaste melodi. Ein solo-konsert kan lett verta smalt, men dette var iørefallande, og vart tydeleg sett pris på. Trur aldri eg har høyrt slik applaus etter ein solo-konsert, og om dette kan få fleire til å våga seg på (solo)konsertar frametter,  er det hyggeleg.

 

Tomasz Stanko

Eg har høyrt om Tomasz Stanko før, og høyrt han på radio, og eg innbiller meg at han har vore på Voss eller i Bergen før, men eg har ikkje hatt høve til å høyra han før no. Etter å ha høyrt han på radio har eg vore ekstatisk, og eg var difor svært spent på denne konserten. Tomasz var flanka av Jakob Bro på gitar, og denne hadde ein uvanleg mjuk lyd, som gjorde han fordøyeleg. Vidare spelte Anders Christensen bass, Alexei Tuomarila piano og Olavi Louhivouri trommer, og dette var så samspelt, så vakkert og så neddempa at eg eigentleg ikkje har ord for det. I ro, autoritet og gjennomføring kunne det minna om konserten med Jøkleba, sjølv om konsertane elles naturlegvis ikkje kan samanliknast. Men desse to konsertane står for meg som høgdepunkta under Vossajazz, tett fylgt av Mathias Eick.

Men smak og behag er så mangt. Etter ein konsert (likegyldig kven) spurde eg mannen på benken framføre meg, som er ein kjend skribent, om han hadde merka seg noko med trommisen. Eg fekk nei og eit spørsmålsteikn. Så spurde eg ein annan kar, som er alpinist meir enn ”musikkekspert”, og fekk eit kontant ja! Me fann kvarandre i forståinga av at denne trommisen berre spelte det obligatoriske, dei slaga du veit kjem, med liten eller ingen oppfinnsomheit eller overrasking. Dørgande kjedeleg, med andre ord, og dette drog naturlegvis ned heilskapsinntrykket av konserten. Som uansett var ein god konsert, bevares, men dette syner veldig godt at det som er den eine sin haggis er den andre sin skit. Og at det som er spanande med jazzen er den utrulege spennvidda, den store variasjonen i uttrykk, verkemedel og stemningar. Og at den ideelle festivalen er ein blanding av det kjende, til å senka seg i, og det ukjende til å forska ut, akkurat slik Trude Storheim har formulert det i eit intervju med lokalavisa Hordaland. Vel blåst og godt jobba, Vossajazz.

 

 

 

Last modified on Monday, 05 August 2013 19:09
Stig Arne Skilbrei

Seniorskribent i Audiophile.no

This email address is being protected from spambots. You need JavaScript enabled to view it.

Latest from Stig Arne Skilbrei