tirsdag, 19 november 2013 11:04

Ketil Bjørnstad – Sunrise – ECM – Plateanmeldelse og litt til.

Skrevet av

Vi har i høyeste grad møtt trioen Bjørnstad – Bremnes – Munch før. Er dette egentlig Løsrivelse-2?

Les mer:

Både Kari Bremnes og Ketil Bjørnstad er en del av det musikalske grunnfjellet i Norge. For å ta Bjørnstad først, er dette samtidig en ganske treffende beskrivelse av den norske fjellheimen. Rikt, og med et uhyre stort spekter.

 

Ketil Bjørnstad

Mitt første musikalske møte med Ketil Bjørnstad var albumet Berget det blå, for snart 40 år siden. Dette var et sterkt musikalsk møte for meg, som ga en aha-opplevelse av typen – sånn kan også jazz være. Det fikk også en sen tenåring til å børste støvet av pianolokket, som for mitt vedkommende hadde vært lukket noen år til fordel for en el-gitar, som det heller ikke ble noe videre resultat av.

Berget det blå, som var en langt sterkere etterfølger til albumet åpning, var nok litt i forkant av at Ketil Bjørnstad var blitt allemannseie, og også noe av det første han produserte som var klart utenfor den klassiske banen han egentlig hadde startet som. Han var opprinnelig en ung og lovende Chopin-tolker.

Senere ble det litt av hvert, og tilsynelatende hadde Ketil Bjørnstad stort utbytte av stadig å utforske nye sjangre, og å bryte sjangrenes grenser eller å jobbe med flere sjangre i samme verk. Etterfølgende utgivelser fremstår som ganske søkende i grenseland mellom jazz og mer viserelaterte sjangre, men uten at han helt traff noe som festet seg. Helt til albumet Leve Pategonia i 1978, som kanskje ble aller mest kjent for sangen Sommernatt ved Fjorden. Etter en periode med lefling med synth-pop/rock i starten av 80-tallet ble enda nye retninger utforsket, til et par nye hovedstasjoner ble nådd på 90-tallet.

I andre halvdel av 90-tallet utga han platene The Sea I og II, og The River, der alle var basert på et samarbeid med cellisten David Darling, og i tillegg Terje Rypdal, Jon Christensen på The Sea. Dette er musikk i grenseland mellom jazz og klassisk, og ligger vel trygt innenfor begrepet ECM-jazz.

Den andre hovedstasjonen besto i et programmatisk samarbeid med profilerte vokalister i verker basert på historiske tekster. Dette er henholdsvis Edvard Munch med Kari Bremnes, Arne Garborgs Haugtussa, med Lynni Treekrem og Edit Södergran med Lill Lindfors. Igjen tilbake til grenselandet mellom vise-pop-jazz. Og spesielt de to første av disse albumene har vært veldig sterke produksjoner. For Lynni sitt vedkommende er jeg i liten tvil om at dette er den aller beste av hennes utgivelser. Hun er i mine ører en veldig mye bedre vokalist enn låtskriver.

Men også Løsrivelse står for en del personer som den aller beste av Kari Bremnes sine utgivelser. Den kom også i en periode der Kari Bremnes var på vei til et lite stilskifte. Men ikke helt enda. Første forsiktige opptakten til dette skiftet kom noen år senere med Månesten, og for alvor med 11 ubesvarte anrop.

Videre etter århundreskiftet kom kanskje den hovedretningen som har vært den viktigste i Ketil Bjørnstad sin produksjonsrekke, og som har vart lengst. Dette har vært utgivelser i randsonen av jazz, med noe attåt. Den startet med utgivelsen Grace, der Anneli Drecker er vokalist. Etter denne kom det en rekke utgivelser som hadde en ganske lik karakter, men med varierende vokalister, og også mange rene instrumentalutgivelser. Det har vært en utstrakt gjenbruk av låtmateriale og musikalske fraser, men i varierende inkarnasjon og besetning. Dette er et viktig kjennetegn med Ketil Bjørnstad – enorm spennvidde i musikalske sjangre, men stort sett alltid gjenkjennelighet i uttrykk og musikalske resonnement.

For min del har jeg også alltid syntes at Ketil Bjørnstad har vært på sitt aller beste når han har jobbet med små besetninger. Han er mester i intime musikkuttrykk, og ikke alltid like treffende når det er flere enn en håndfull som står for utøvelse.

Sunrise

Jeg vil en tur tilbake til Løsrivelse før vi starter for alvor på Sunrise. Som nevnt var denne en bygget på tekster av Edvard Munch, og det var nok flere enn meg som gjennom Løsrivelse ble oppmerksom på at maleren også skrev tekster. Løsrivelse ble en uhyre sterk produksjon, der enkelte sanger stod frem som nesten groteske med sine usminkede tekster. Høydepunktet i så måte var vel sangen Syk Pike med sin strofe «ville du gjerne leve?». Ketil Bjørnstad har i sitt forfatterskap demonstrert at han har en mer enn gjennomsnittlig fokus på Christianiabohemen generelt, og Edvard Munch spesielt. Han har også vist sitt engasjement for Munch gjennom en aktiv deltakelse av debatten rundt nytt Munch-museum. Og likevel må Kari Bremnes ha en veldig stor del av æren for den levendegjøringen av Munch sine tekster som fant sted på Løsrivelse.

For så å endelig komme til dagens tema – den nye utgivelsen Sunrise – der vi finner igjen trekløveret Munch, Bjørnstad og Bremnes, er det ikke til å unngå at man før avdukingen undres over om dette kan være Løsrivelse II, en oppfølger til denne kraftfulle og suksessrike platen fra 1993. Det er et spørsmål som veldig hurtig kan besvares med et bestemt, men likevel tvetydig «nei!». Her er det en helt annen sjanger – eller kanskje rettere andre sjangre – enn det vi fant på løsrivelse. For det første er det i tillegg til denne trioen helt nye og annerledes elementer som dominerer, til tross for at vi kjenner igjen også Bjørn Kjellemyr på noen av innspillingene. Man kan også på et par av numrene få assosiasjoner til Leve Patagonia – introen på Jorden Elskede Luften er så ti de grader snytt ut av nesen på Leve Patagonia at man bare venter på at Cornelis Vreeswijk skal entre mikrofonen. Men han er død.

Det slår meg fort at det er mye mer fruktbart å beskrive hva Sunrise er – ikke hva den ikke er. Ketil Bjørnstad kaller verket en kantate, og det er opprinnelig et bestillingsverk for 70-års jubileum til Nordstrand Musikkselskap Kor – urfremført i universitetets aula i 2011. Platen derimot er innspilt i Rainbow Studio, under ledelse av Jan Erik Kongshaug. På 8 av stykkene deltar Oslo Kammerkor, mens Kari Bremnes synger på 4 av stykkene. I tillegg er det 6 rene instrumentalnumre – 3 Resitativ og 3 Intermezzo.

Ketil Bjørnstad har gjort innspillinger med Oslo Kammerkor tidligere også, og her har de en slags hovedrolle i kantaten. De har for øvrig en utstrakt bakgrunn fra innspillinger i grenselandet mellom flere sjangre. Korarrangementene er laget av dirigenten Egil Fossum. Og det låter riktig vakkert. På de beste sporene er det en ren nytelse å høre Oslo Kammerkor i arrangementene av Ketil Bjørnstad sitt tonespråk, og Gravsten er kanskje den som fungerer aller best av arrangementene med Oslo kammerkor. I den andre enden har jeg enda litt igjen før jeg helt absorberer Jorden Elskede Luften og Livets Dans. Det er noe med denne kombinasjonen av kor og «Patagonske» rytmer som for meg blir en litt krevende miks.

De 4 sangene der Kari Bremnes fremfører Munch sine tekster fungerer i mine ører enda bedre enn de sangene der Oslo Kammerkor synger, til tross for at verket er skrevet for kor. Det er en vesentlig forskjell på disse to kategoriene – de sangene Kari Bremnes synger på tegner krystallklare bilder, mens disse uteblir i min hjerne når teksten fremføres av Oslo Kammerkor. Dette har nok for en stor del den åpenbare sammenhengen at korsang pr. definisjon er mindre tydelig og tekstfokuserende enn solovokal.

Men en minst like viktig parameter tror jeg er at Kari Bremnes er en formidabel Munch-tolker. Det er nesten som om hun går inn i en egen modus i disse sangene – en modus vi da selvfølgelig kjenner igjen fra Løsrivelse, hvor hun også lagde sylskarpe bilder på de aller fleste av sangene. Ikke Munch-malerier, men sylskarpe fotografier fra denne perioden. Det er da også svært sterke tekster hun formidler i disse sangene. Ikke nødvendigvis dramatiske som i Skrik og Syk Pike på Løsrivelse, men også hverdagslige øyeblikksbilder som i Moren, der styrken ligger med i det tydelige, vakre og gjenkjennelige.

Det er også et annet element som fascinerer i disse sangene med Kari Bremnes. Og det er at dette ikke bare er en syntese mellom Edvard Munch og musikerne Bjørnstad og Bremnes – også Aage Kvalbein er et like viktig element i det helhetsbildet disse sangene gir. Her er det skapt et helt nytt musikalsk bilde som til tross for sin konvensjonelle stil er en slags mikronyskaping i Ketil Bjørnstad sitt musikalske univers. Et trekløver jeg håper å kunne høre mer av.

 

Lyden.

Det er nesten fristende å si at en innspilling i Rainbow Studio med Jan Erik Kongshaug ved roret ikke trenger utdypende kommentarer. Likevel må jeg bare bekrefte at også dette er en særdeles vellykket lydproduksjon fra Kongshaug og ECM. Det er knivskarp presisjon i stereobildet, og en luftighet og gjennomsiktighet som er en fryd. Sunrise er anmeldt i CD-utgaven, men vi kan håpe at den etter hvert også blir tilgjengelig i ECM sitt utvalg av utgivelser i 96kHz/24 bits.

 

Sunrise er en flott produksjon som føyer seg inn i rekken av Ketil Bjørnstad sitt enorme spekter av gode og interessante musikkutgivelser. Og samtidig er det fristende å nominere platen til en av Kari Bremnes sine aller beste, til tross for tilstedeværelse på et begrenset antall spor. Anbefales varmt!

Lest 19811 ganger Sist redigert tirsdag, 19 november 2013 22:21
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.