Det er noe nesten naturstridig med settingen – 10cc på Alvøen Hovedgård låter nesten like surrealistisk som om Stones skulle spille til dans på samfunnshuset på Bremsnes. Eller Bruhagen. Og tro meg - der har jeg vært for et halvt århundre siden omtrent, men Stones dukket slett ikke opp.

- Lytting som eksistensiell erfaring

Kan opptaksteknologien bli redningsbøyen som gjør oss i stand til å oppfatte det store bildet i en verden av fragmenter?

Søndag var avslutningsdag på Vossajazz, og Stig Arne var selvfølgelig til stede også denne dagen.

Stig Arne var til stede på Vossajazzen også lørdag, og her noen inntrykk fra denne dagen.

Det er så mange gudar for tida, som eg ikkje bryr meg katten om, men vergudane var i alle fall på vår side i år, og jazzturistane strøymde utan hue og vottar, smilande i solskinet, frå toget på jernbanestasjonen mot billettbua på Park Hotel Vossevangen, for å løysa billettane inn i armband.

Tirsdag den 5 januar 2016 gikk Pierre Boulez, en av musikkens absolutte pionérer ut av tiden. Både som dirigent og komponist står Boulez som en bauta og et referansepunkt for samtidige og påfølgende komponister og musikere. Han levde og virket i en tid da vestlig kunstmusikk bredte seg ut i et delta av pluralistiske stiler og tendenser og utfordret lytteren som aldri før, med klanglige og formmessige eksperimenter og systemer - et speilbilde av en kontrastfylt tid hvor gamle verdenssystemer og ideologier krakelerte og nye tanker sprang opp; en tid full av konflikt men også av kreativitet, utforskning og musikalsk nybrottsarbeid

Dagens omfattende opptaksteknologi gir oss i dag tilgang på musikk overalt og i alle settinger. Musikk er på sett og vis blitt et legemsløst fenomen: det er i dag fullt mulig å ha hørt flere hundre pianokonserter uten noen gang å ha sett et flygel. Har det noe å si? Tatt i betraktning i hvor stor grad sansene våre vikler seg inn i hverandre og påvirker hverandre så er det fristende å tenke at  det ligger en lite forskjell her - at det visuelle aspektet ved en musikkopplevelse kan ha noe å si for den totale lytteropplevelsen.

Forrige artikkel dreide seg om selve det materialet som komponister har arbeidet med opp gjennom tidene. Er det egentlig noen grenser for hva slags lyder som kan brukes til å skape musikk? Og ligger begrensningen i så fall i lydmaterialet som kan benyttes eller i organiseringen av det?

I møte mellom ulike definisjoner av ett og samme fenomen ligger det gjerne et stort potensial for saftige meningsutvekslinger. Innen musikkens verden har det vært flere situasjoner hvor musikk har avstedkommet de reneste opptøyer i konsertsalene fordi publikum har hatt ulike oppfattelser av om det som ble spilt kunne kalles musikk eller snarere burde sammenliknes med lyden av tannlegebor.

"(..)if you think it´s too loud, it´s way too loud"

- Seth Horowitz: The universal Sense: How hearing Shapes the Mind

Støy defineres gjerne som uønsket lyd hvilket viser tydelig at det også til en viss grad er et subjektivt og situasjonsbestemt fenomen: en manns støy er en annen manns musikk, en rockekonsert kan være euforisk for en publikummer og enerverende for  naboen som prøver å sove vegg i vegg med en hjemme alene-fest. Men støy som fenomen kan fort få langt alvorligere konsekvenser enn dårlig nattesøvn. 

I dag skal det handle om mønster og spesielt hvordan vår lengsel etter og behov for organisering og form gjør at vi naturlig tiltrekkes av mønster både i det vi ser så vel som i det vi hører.

"Where there is power there is resistance". - Michel Foucault

Det er lett å tenke at våre preferanser når det gjelder musikk så vel som Hi-Fi utstyr er styrt av vår personlige smak og det erfaringsgrunnlaget som vi har lagt oss opp gjennom livet. Men enkelte av disse preferansene går lenger tilbake enn vi tror. De er felles for oss som art

Musikk er kjent for å være en effektiv emosjonell trigger, men rent fysiologisk sett har hørselen vår potensialet til å gi oss multi-sanselige opplevelser og noen ganger sette oss i stand til å gjøre det tilsynelatende umulige.