onsdag desember 12 , 2018
mandag, 06 oktober 2003 20:34

Fleetwood Mac - Say You will

Skrevet av

Få pop/rock-back har vist like stor utholdenhet som Fleetwood Mac, selv om bandet har undergått radikale endringer underveis, i tillegg til periodevis opphold.

Les mer:

 

 

Det startet som et rent engelsk bluesband, dominert av gitarlegenden Peter Green i tillegg til sjefen sjøl, Mick Fleetwood. Etter at Fleetwood Mac hadde en heller laber periode frem mot midten av 70-tallet, skjedde det drastiske endringer da de tre gjenværende medlemmene Mick Fleetwod, John McVie og hans (davæerende) kone Christine McVie møtte det amerikanske paret Stevie Nicks og Lindsey Buckingham. Bandet fikk en ny giv sammen med radikal omlegging av musikkstilen mer i retning av ”tradisjonell” pop/rock. Fleetwood Mac fikk en voldsom salgssuksess med de 3 følgende albumene, og mange regner siste halvdel av 70-tallet som bandets musikalske høydepunkt, mens andre gjerne er lettere forarget over en kommersialisering av noe som en gang var et stort bluesband.

For meg har noe av storheten i denne nye utgaven av Fleetwood Mac vært kombinasjonen av de to kvinnelige vokalistene og låtskriverne, som til tross for store innbyrdes musikalske forskjeller begge har utgjort fyrtårn i det musikalske terrenget. Kanskje har jeg vært ekstra svak for den raspende stemmen og de sterkt personlig pregede tekstene til Stevie Nicks, tekster som det ofte har vært svært fristende å tolke med adresse til det etter hvert havarerte forholdet til Lindsey Buckingham. Lindsey på sin side har vært en bortimot uunnværlig aktør for å skape magien i råmaterialet fra Stevie og Christine, i tillegg til at han også selv har signert en betydelig del av bandets låter.

Med unntak av en reunion-utgivelse på slutten av 90-tallet (The Dance), har det vært stille fra bandet det siste ti-året. Det var derfor med stor forbauselse jeg registrerte at  de for noen måneder siden atter en gang har gjenoppstått, denne gang uten Christine McVie. Riktignok er Christine kreditert som ”Aditional Performer”, uten at det er så veldig lett å oppdage under lytting…

Albumet ”Say You Will” utgis i tre forskjellige utgaver. En standard CD, en CD-utgave med diverse bonus-spor, og en DVD-Audio som er den utgaven jeg har lyttet til.

Musikalsk byr dett albumet på en del overraskelser. Jeg hadde vel forventet at det i langt større grad skulle være mer eller mindre repitisjon av gamle oppskrifter, men i det minste deler av albumet byr på nyskapende innslag. Mine første assosiasjoner gikk til albumet ”Tusk” fra 1979, og jeg har etter hvert registrert at også andre har fått lignende assosiasjoner. For meg ligger denne koblingen på to plan. I tillegg til at også ”Tusk” var det kanskje mest nyskapende albumet under ”Fleetwood Mac Mk2”, er det enkelte av låtene som inneholder litt av den samme atmosfæren som deler av ”Tusk” hadde, selv om det på ingen som helst måte er snakk om kopiering. Jeg drister meg også til hevde at noe av slektskapet mellom disse to utgivelsene kanskje kan ha sammenheng med at Lindsey Buckingham er kanskje enda mer dominerende på begge disse albumene, enn på øvrige F.M.-album.

Jeg har benyttet anledningen til å børste støvet av mitt gamle vinyleksemplar av ”Tusk” for en gjenoppfrisking. Det slår meg da at det på dette albumet er et annet sterkt dominerende element, i tillegg til den atmosfæren som ligger over albumet. Og dette elementet er kontraster. Ikke på noe annet album av F.M.”2” er kontrasten så kraftig mellom låtene til de tre låtskriverne, der spesielt Lindsey Buckingham sine smårampete innslag med heller rufsete lydbilde står i sterk kontrast til de to andre sine låter. Og – denne kontrasten er en av albumet sine styrker.

På ”Say You Will” er altså Christine McVie borte, eller i det minste redusert til statist. Og i mine ører er dette en ubetinget svekkelse. Kanskje kan noe mene at dette har gitt frihet til å gi et mer enhetlig preg på albumet, og at bandet dermed blir litt mer ”rock”, og litt mindre ”pop” (C.McVie har unektelig vært leverandør av de mest popede låtene).  Men jeg opplever det slett ikke sånn. Jeg syns at fraværet av Christine McVie sine låter gjør at albumer mister en av de musikalske dimensjonene som har vært til stede både på Tusk og øvrige F.M.-album.

På en annen side må jeg bare akseptere at sånn er det, og det er mye bra å glede seg over på dette albumet.

En liten gjennomgang av sporene, med tilhørende synsing:

1. What`s the world coming to (L. B.)

Lindsey på sitt dårligste, og mangler totalt originalitet. Denne låten skulle knapt nok fått vært med, å plassere den som åpningslåt må være gjort i fylla.

2. Murrow turning over in his grave (L.B.)

Atskillig bedre og mer nyskapende enn åpningsnummeret, men ingen stor låt.

3. Illume (S.N.)

Befriende å høre Stevie etter de to åpningssporene fra Lindsey. En sang som er tilegnet ofrene etter ”twin towers”, og er på ingen som helst måte repetisjon av gamle kunster. Dette er også et spor som vokser for hver gang jeg hører det. Meget bra!

4. Thrown Down (S.N.)

En Stevie Nicks låt som er langt mer “tradisjonell” Fleetwood Mac, i tillegg til at L.B. sin influens er veldig tydelig i arrangementet. Ikke blant de beste fra S.N.

5. Miranda (L.B.)

Heller ikke her syns jeg Hr. Buckingham viser seg fra sin beste side. Litt ”marmete”.

6. Red Rover (L.B.)

Endelig begynner også geniet i Lindsey å våkne. En meget særpreget låt, dominert av frapperende gitarspill.

7. Say you will (S.N.)

Jevnt bra fra Stevie. I utgangspunktet kanskje litt vel tradisjonelt Fleetwood Mac / Stevie Nicks, men en original vri i refrenget sikrer en viss originalitet.

8. Peacekeeper (L.B.)

I utgangspunktet ikke L.B. på sitt beste, men et mellomparti i låten løfter den enormt. Jeg knep meg selv på ”fersken” i å nynne (lydløst selvfølgelig) på dette temaet i bilen en dag.

9. Come (L.B. / Neale Heywood)

Et av de virkelige høydepunktene på denne utgivelsen, som veksler mellom det forsiktige / følsomme, og hardtslående parti. Og overgangen mellom disse kontrastene er mesterlig utført. Den ”Vocoder-aktige” behandlingen av Lindsey sin vokal er utført med stor sikkerhet. Gitarsoloen derimot tenderer til å være litt masete, dette har han gjort mye bedre.

10. Smile at you (S.N.)

En af S.N.låtene med sterkest Stevie-signatur, til tross for tilstrekkelig nyskapende elementer.

Også rikelig med ”lost-love” elementer i teksten, på klassisk Nicks-vis…

11. Running through the garden (S.N.)

Stevie midt på treet. Blir litt kjedelig.

12. Silver girl (S.N.)

Kanskje det svakeste bidraget fra Stevie Nicks på denne utgivelsen.

13. Steal your heart away

Småpent, men fryktelig kjedelig fra Lindsey Buckingham. Her er han i lettere ”Horse-mode”.

14. Bleed to love her (L.B)

En gammel kjenning fra “The Dance”. Ganske uspennende, men slett ingen dårlig låt. Men jeg skjønner ikke helt hvorfor den er gjentatt her, særlig siden tolkingen er til forveksling lik det som presteres på The Dance.

15. Everybody finds out (S.N./ Rick Nowels)

Den kanskje mest “Tuskete” låten på denne utgivelsen, til tross for at melodien er signert en herre som for meg er ukjent. Lindsey har likevel satt sine sterke spor i arrangementet.

16. Destiny rules (S.N.)

En ganske bra låt, som desverre totalt blir spolert av at åpningen også blir benyttet I DVDen sin hovedmeny. Kjenner du noen som produserer musikk DVDer, må du fortelle vedkommende at ”you must not do that anymore”. Nei søren, det derre var visst Leonard Cohen…

17. Say Goodbye (L.B.)

Et annet høydepunkt fra L.B. Lavmelt, og også her dominert av gnistrende gitarspill.

18. Goodbye Baby (S.N.)

Også Stevie sier ”goodbye” lavmælt, og serverer albumets kanskje beste stykke musikk. Til tross for at dette godt kunne vært hentet fra et av 70- eller 80-tallets album. Ok, arrangementet utelukker kanskje 70-tallet…  Glimrende!

Alt i alt inneholder albumet tilstrekkelig mengde lyspunkter til at entusiasmen bevares. Og tilstrekkelig mengde likegyldigheter til at entusiasmen beholdes på et temmelig moderat nivå. Skiva har som helhet en musikalsk atmosfære som er litt mørk. Det er på en måte som om branntomt-lukta fra sporet ”Illume” henger litt igjen over hele utgivelsen. Det å kunne gi en utgivelse en såpass enhetlig atmosfære til tross for enkeltelementer som varierer sterkt, må bare sees på som en bekreftelse av at Lindsey Buckingham har en veldig spesiell begavelse som arrangør. Særlig når denne atmosfæren er litt unik for akkurat dette ene albumet, og ikke et standarduttrykk for hans produksjoner.

”Say Tou Will” er et ”ekte” Fleetwood Mac album, selv om jeg ikke vil plassere det blant de aller beste. Til gjengjeld er det veldig mye bedre enn de dårligste.

Denne DVD-Audioen er kjemisk fri for ekstramateriale, hvis vi ser bort fra en ”playlist”, der man kan gå inn og velge spor direkte. Positivt er det at man har tilgang til denne spillelisten, uten at musikkavspillingen forstyrres. Hvert enkelt spor er ledsaget av et eget sort/hvit foto, som i mine øyne har god kunstnerisk kvalitet, og samtidig er såpass ”lavmelt” at de ikke virker distraherende, gitt at man da har TVen påslått i det hele tatt.

Etter mitt syn er det gjort en kardinalfeil, ved at åpningsmenyen er ledsaget av musikk, nærmere bestemt åpningen av spor 16, ”Destiny Rules”. Krisemaksimeringen er komplett av at dette gjentas etter en kort pause, helt til man foretar seg noe. Dette er ikke noe ukjent fenomen på musikk-DVDer, men likevel en uting. At det samme fenomenet er gjentatt når man går inn i ”playlist” fra hovedmeny er lettere å tilgi. Dette er tross alt noe som utføres langt sjeldnere.

Lydmessig har jeg store problem med å vekke noe entusiasme. Både stereo- og 5.1-sporet er i 96/24, men den soniske kvaliteten ligger på nivå med en middels rock-CD.

5.1-miksen tilhører den kategorien jeg i utgangspunktet har skepsis til, ved at surroundkanalene ikke er benyttet til generell ”ambience”. Vi snakker m.a.o. om en ”aktiv” surroundmiks, der enkelte instrumenter er helt- eller delvis mikset inn i surroundkanalene. Dette er svært upolitisk korrekt for audiofile to-kanals fundamentalister, likevel er denne miksen en av mange som etter mitt syn viser at det er det subjektive resultatet som teller, hvis man  lar dogmene slippe taket. Miksen er utført med høy kvalitet, og stor grad av beherskelse, og resultat er at 5.1-miksen er med på å krydre en  i utgangspunktet heller flat lydgjengivelse. Men noen stor lyopplevelse blir det derimot ikke uansett. Ganske beskrivende for lydkvaliteten er det at jeg på et par spor på vinylutgaven av ”Tusk” faktisk hadde en langt større lydopplevelse enn på DVD-Audioen ”Say You Will”. Dette til tross for at jeg ikke er noen vinylentusiast, og at mit vinylutstyr er av heller prosaisk art…

:KES

Musikk: ****

Lyd: ***

Utgiver: Warner Music

Lest 1838 ganger Sist redigert søndag, 06 oktober 2013 21:04
Karl Erik Sylthe

Webredaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Les det digitale tidsskriftet AUDIOphile No.1:

Annonser

Nyeste tråder på Hifisentralen