fredag, 07 desember 2018 15:57

Gruppetest av trådløse earpods, del 1: Monster iSport Victory Spesial

Skrevet av

Vi starter med den rimeligste kandidaten. En veil. Pris på tusenlappen er det ingen ting å si på, og når man i tillegg kan slumpe til å få den for en pris som er 60% av dette begynner det virkelig å smake fugl.

Navnet iSport indikerer at disse er skapt for å sitt trygt under heftig bevegelse, og under testingen har de holdt seg på plass både under squash-øvelser og sykling. En ryggfinne sørger for dette, og gir samtidig en anelse redusert komfort.

Designet syns jeg er bra, med en litt fresh fargebruk som matcher den sportslige identiteten. Testeksemplaret er sort, med av limgrønne innslag. Men den fås også i langt sprekere farger – lime og blå er alternativene.

Den virkelige styrken til Monster iSport Victory er på betjeningssiden. Her er Monster egentlig bestemann i denne trioen. Ingen sofistikerte finesser, eller apper som styrer noe som helst. Men det som betyr noe i det daglige er at det funker så befriende sikkert. Når du slår den på ved å holde inne den midterste knappen, får du samtidig en talemelding som forteller at den er påslått, hvor høyt batterinivået er, og at den er tilkoblet. Og betjening av neste spor- og mottak av telefonsamtale funker hver gang.

Batterikapasiteten er bare middels bra. En form for automatisk avslåing etter en periode uten signal ville selvfølgelig ha hjulpet – det kan være fort gjort å glemme å sla den av etter bruk.

 

Lyden

Min erfaring fra tidligere earpods har lært meg at jeg skal sette på de største gummiproppene. Det gjorde jeg også her, uten å tilstrekkelig ydmykhet for at dette faktisk kan være produktavhengig. Og alvorlig talt, med 1,93 på sokkelestene (ok, med litt tykke sokker da) er det bare rimelig at det er de jeg må bruke, eller…

Diskanten var påtrengende, og stressende sibilanter er noe jeg virkelig kunne meske seg i med disse øreproppene. Også bassgjengivelsen var mangelfull

Etter en periode forsøkte jeg både de mellomste- og de minste gummiproppene. Og sistnevnte viste seg å være de som skar gjennom, bokstavelig talt. For nå ble det meste bedre. Diskanten langt mindre påtrengende, og noe mer bass. Men fremdeles er det en utpreget lys gjengivelse. Den vanligvis så kjellerdype bassen på «You want it darker» høres ut som den spilles på en Stratocaster, og Arild Andersen sin kontrabass minner mer på en Cello.

 

Konklusjon

Mange gode kvaliteter for en god pris, men markante forbehold når det gjelder lyden gjør at du kanskje bør vurdere om bruken er den riktige for deg. Ingen audiofile utskeielser med disse. Men prisen gjør at dette fremdeles er interessante ørepropper til sportslig bruk, dersom du ikke er kresen på lyden.

 

Les testen av Powerbeats3 her

Les testen av Beoplay E8 her

Les innledningen til gruppetesten her

 

Lest 4005 ganger
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.