søndag, 12 september 2021 14:45

TEST: Triangle Comète 40th - den minste jubileumsmodellen fra den middelaldrende franskmannen Spesial

Skrevet av

I mars i år markerte Triangle sitt 40-års jubileum ved å introdusere to jubileumsmodeller av høyttalere i Esprit Ez-serien. Vi har hatt den minste modellen Triangle Comète 40th på test.

Triangle startet sin virksomhet i Soissons i Frankrike, rundt en og en halv times kjøretur nord-øst for Paris hvis du har stø kurs mot Belgia. Og her har de holdt til hele tiden etter oppstarten i 1980. Det var Renaud De Vergnette som grunnla Triangle, en mann som både var designer og musikkelsker. Han har aldri vært veldig teknisk orientert, og har derfor sett betydningen av å omgi seg med gode ingeniører som kan gjennomføre hans designkonsept.

Triangle har et vidt spekter av modellserier i et like stort spenn av prisklasser. Fra budsjettserien Borea, der vi testet den største stativhøyttaleren i Borea-serien – Borea BR03 med veldig godt resultat tidligere i år, til den ganske utrerte HighEnd-serien Magellan med flaggskipmodellen Grand Concert til godt over en halv million. Og under denne finner vi Signature-serien, der vi testet den smellvakre Signature Theta i januar.

Jubileumsmodellene

Når Triangle skulle utvikle de to jubileumsmodellene tok de utgangspunkt i to modeller i mellomklasseserien Esprit Ez, som ble lansert i 2014. Nærmere bestemt gulvmodellen Esprit Antal Ez og stativhøyttalerne Esprit Comète EZ. Men den første Esprit-serien så dagens lys allerede i 1994, så det er solide historiske røtter bak disse nye jubileumsmodellene.

Det er ikke uvanlig at HiFi-produsenter bare pynter litt på bekledningen og legger til en jubileumslogo når de skal lage jubileumsmodeller. Men det er ikke Triangle sin stil. Joda, bevares – finstasen er på plass, men i tillegg er det en fullstendig oppgradering av så godt som samtlige komponenter, så det nesten bare er kabinettdimensjoner og elementplasseringer som er beholdt fra utgangspunktet.

Kabinett

Hvis vi likevel starter med kabinettet, er det på begge de to nye jubileumsmodellene to nye finisher å velge mellom. Selve kabinettet er bygget i en MDF med egenvekt på 800kg/m3, samme kvalitet som Signature- og Magellan-seriene. Veggtykkelsene er på mellom 20 og 23mm, og har mange innvendige forsterkninger. Kabinettene er finert i Santos Rosewood. Eller i Blond Sycamore, som vårt testsett av Comète 40th er. Den forseggjorte highgloss finishen i Santos Rosewood er nok de mest imponerende og iøynefallende, mens mange likevel kan foretrekke den mer diskrete, matte finishen på Blond Sycamore. Personlig er jeg litt glad for at jeg slapp å velge, og at det hele ble en overraskelse til det øyeblikket da jeg pakket ut testsettet fra sikker emballasje og en elegant sort tøypose.

Disse kabinettene i meget høy finish er supplert med noen detaljer i Rose Gold, som den slanke ringen rundt mellomtone/bassdriveren, og bakplate ved høyttalerterminalene som er utført i Rose Gold anodisert børstet aluminium.

I front-baffelen befinner det seg doble bassporter, en oppstilling vi kjenner igjen fra de rimeligere Borea BR03. Denne plasseringen gir selvfølgelig litt større fleksibilitet når det gjelder avstand fra bakvegg. Men når det er sagt spiller de uansett bedre når de får en liten meter.

Delefilter og kabling

I jubileumsmodellene er det en ekstra påkostet kabling, inspirert av kablingen i Signature-serien. Lederne består av to isolerte kobberledere, som ifølge Triangle er gjort for å tilby ledere tilpasset de respektive frekvensområdene. Selve lederne er laget i OFC (oxygen free copper), og er kledd med en isolator i PVC.

Delefiltrene i Comète 40th består av et andreordens lavpassfilter for bassen sammen med et fjerdeordens filter for diskanten. Triangle er av den oppfatningen at hornladede diskanter av denne typen krever 4. ordens filter. Delefrekvensen er 3.900 Hz.

Litt data

Følsomheten på Comète 40th er oppgitt til 90dB, som er litt utypisk høyt for stativhøyttalere. Dette bekreftes i praksis, både ved at de spiller høyere enn mine øvrige stativhøyttalere ved samme forsterkervolum, men også ved at det kreves lite effekt fra tilkoblede effektforsterkere. Nominell impedans er oppgitt til 8 ohm, men de har en minimumimpedans på 4,2 ohm.

Oppgitt frekvensgang innenfor +/- 3dB er oppgitt til 49Hz – 22kHz. Men jeg vil anta at dette ikke forteller hele historien, noe det selvfølgelig aldri gjør uansett. Men sammenlignet med budsjettmodellene Borea BR03 fra Triangle er mine minner fra testen i mars at BR03 ikke går like dypt i bassen, til tross for at de er spesifisert til 46Hz – 22kHz innenfor de samme +/- 3dB.

Horn-ladet diskant

Diskanten i Triangle Comète 40th er kanskje det aller mest interessante elementet i høyttaleren. Det er en nyutviklet magnesiumdriver som har fått hornlading. Triangle har tradisjon for å utstyre de hornladede diskantene i Triangle-serien med en ren metalldome i kombinasjon med et kompresjonskammer, men i den nye TZ2520MG befinner det seg en kompositt-dome i Rose Gold anodisert magnesium. Dette materialet kombinerer lav egenvekt med høy stivhet.

Mellomtone / bass

Driveren som tar seg av mellomtone og bass i Comète 40th er den samme driveren som benyttes som en ren mellomtonedriver i Antal 40th. Renaud De Vergnette har alltid vært tilhenger av papirbaserte membraner i stedet for de mer eksotiske materialene som benyttes av mange andre produsenter.

Og også i disse 6-tommers driverne i Comète 40th er det papircellulose som benyttes, men i en nyutviklet kompositt. Triangle har også unngått enhver form for overflatebehandling, og mener at dette sikrer en naturlig gjengivelse av stemmer. Om denne intensjonen er oppfylt, kommer vi tilbake til under lytteinntrykkene.

Og så må det tilføyes at de finnes en del tilhengere av nettopp kombinasjonen hornladet diskant og mellomtone/bass-drivere med papirmembran. Vi får se hvordan det går med meg etter hvert utover i testen.

Jubileumsstativer

Egentlig burde nok disse høyttalerne stått på et par stativer med benevnelsen Speaker Stand S04 – 40th Anniversary. Som navnet mer enn antyder er disse stativene utviklet spesielt for Comète 40th. I bunnen av høyttalerne er det et gjenget skrufeste i hvert hjørne som passer til tilsvarende skruehull i topplaten på stativene. Og matchende spikes i bunnen er selvfølgelig utført i Rose Gold – man tøyser da ikke med stilen!

På en annen side står høyttalerne vanvittig stabilt og godt på mine høyttalerstativ med fire sandfylte bein som gir en vekt som gjør at jeg må sende en skriftlig søknad til min kiropraktor hvis jeg ønsker å lette dem fra gulvet.

Testoppsett og lytterom

I likhet med de fleste andre testene i løpet av 2021 ble også Triangle Comète 40th testet i Sommerhuset i Fredrikstad. Det betyr at elektronikken består av Marantz ND8006 streamer/CD-spiller, tidvis supplert av en Topping D50s DAC før signalet sendes til en Linn Kolektor forforsterker og en Linn LK100 effektforsterker.

Lytterommet er på ca. 30m2, og høyttalerne ble plassert ca. 2,2m fra lytterposisjon, og med en innbyrdes netto avstand på ca. 1,9 meter fra sideflate til sideflate. Eller 2,1m fra senter til senter. Avstand til vegg bak høyttalerne er ca. 0,75m fra baksiden av høyttalerne, mens avstand fra lytterposisjon til vegg bak lytterposisjon er ca. 2,5 meter. Romhøyden i den delen av rommet der lyttingen foregår er ca 2,95 meter (2,7 – 3,2)

Testløype for Triangle Comete 40th

Innledende øvelse for å bli kjent med høyttalerne var min standard testløype, som forresten er i stadig utvikling, og som ved denne korsveien består av 54 spor. Disse varierer fra digitale utgaver av spor fra min inntil 50 år gamle vinylsamling, til nye tilskudd fra årets produksjoner

  1. Øyvind Kristiansen, Jonas Kilmork Vemøy. Forsaken – Hymns of Compassion
    Bassen i introen imponerer fra en moderat stativhøyttaler. Prikkfri gjengivelse av Beate S. Lech sin vokal, uten ubehagelige sibilanter som jeg ofte opplever ellers. Veldig dyp og samtidig presis bass gjennom hele låten. Flott rombeskrivelse, og det tror jeg er første gang jeg har notert på dette sporet. Ikke fordi Triangle nødvendigvis er de første, men fordi det ikke har stukket seg frem like godt.
  2. Siri Svale Band. Don`t Explain – Blackbird
    Fantastisk visuell kontrabass med Bjørn Alterhaug i introen. Nærbilde av Siri Gelein sitt stemmebånd. Bassen er fantastisk presis og melodisk. Også John Pål Inderberg sin saks blir fantastisk gjengitt.
  3. Frank Zappa. Rubber Shirt – Sheik Yerbouti
    Veldig god dynamikk, og en melodisk og tilstrekkelig dyp bass. Men av en eller annen litt merkelig grunn er ikke dette det sporet som imponerer mest på Comète 40th.
  4. Odin Staveland. Parade – Sillajass
    Ekstrem tilkobling til musikken. Veldig fin frekvensgang, og en gjengivelse som greier på mystisk vis å kombinere det musikalske med det analytiske
  5. Erik Friedlander. Bohemia After Dark – Oscalypso
    Magisk gjengivelse av en veldig bra innspilling. Saks med fin klang
  6. Nigel Kennedy. Vivaldi: The New Four Seasons: Summer: 8 Fear – Vivldi: The New Four Seasons
    Fin og lyrisk klang av Vivaldi-partiene. Holder bedre styr på begivenhetene i crescendoene med vreng enn mange andre oppsett.
  7. Louis Armstrong. St. James Infirmary – Satchmo Plays King Oliver
    Allerede i introen kommer et forvarsel om at dette skal bli noe spesielt. Vokalen til Satchmo blir fantastisk bra gjengitt.
  8. Arild Andersen. Patch of Light – Hyperborean
    En stryker-passasje som synger flott, og med fin separasjon av instrumentene. Vektlegger både helhet og detaljer.
  9. Arild Andersen. Hyperborean – Hyperborean
    Har ikke visst at Arild Andersen kan synge så flott. Med sin kontrabass. Dette er i særklasse, og det fra en stativhøyttaler. Og Paolo Vinaccia ligger forsiktig i bakgrunnen. En musikalsk nytelse servert bedre enn de fleste presterer.
  10. Frank Zappa. Debra Kadabra – Bongo Fury
    Gitar-vrengen på åpningsriffet kommer veldig distinkt frem. Jeg tror jeg har skrevet det før, men dette er et spor som skiller klinten fra hveten. Ikke aller takler det, og Triangle Comète 40th er definitivt blant dem som mestrer det.
  11. Frank Zappa. The Purple Lagoon – Zappa In New York
    Syngende bass i introen. Den gyngende bassen som starter ved ca. 10:30 sammen med den litt mystiske blåsersoloen er fantastisk.
  12. David og Susanna Wallumrød. Chelsea Hotel – Chelsea Hotel (Live)
    Flott gjengivelse av Susanna sin vokal. Denne gangen er det likevel David Wallumrød sitt el piano med Roland-lignende klang som briljerer mest. Eller kanskje det er samspillet og samklangen. Kandidat til den beste gjengivelsen av Chelsea Hotel, som nå forresten har kommet i Live-versjon
  13. Gyda Valtysdottir. Unfold – Epicycle II
    Fantastisk flott modulering og detaljering av strykerpassasjene.
  14. Helene Grimaud. Silvestrov: Bagatelles I – XIII: Bagatelle I – Memory
    Utrolig vakkert selv om det er veldig stillferdig. Veldig flott pianoklang og romlig fremstilling på denne DG-utgivelsen. Og det blir mesterlig gjengitt av Triangle Comete 40th – får meg til å bli ekstra oppmerksom på Helene Grimaud sitt pianospill.
  15. Kleive, Reiersrud, Dissing. Kimer I Klokker – Den signede dag
    Nesten litt overraskende gjengivelse av dette sporet. Det domineres like mye av en nesten ekstrem kontroll som av den flotte dynamikken og romklangen fra Odense Domkirke. Crescendoen i Iver Kleive sitt Orgel i sisteverset fremkaller ingen svetteperler.
  16. Reiersrud, Kleive. Spor 12 – Himmelskip
    Ekstreme mengder luft i denne fremførelsen, som også er fra Odense Domkirke, men innspilt en del år tidligere. Utrolig vakkert – må bare lytte til hele sporet.
  17. Jan Garbarek. Mission: To Be Where I Am – It`s OK To Listen TO The Grey Voice
    Flott og transparent gjengitt. Når Garbarek sin saks treffer halvhøy H aner vi en anelse betoning?
  18. Jethro Tull. My God (Live) – Nothing Is Easy
    Ian Anderson med glitrende gitarklang i introen. Vokalen låter som alltid ellers litt hardt her fra Isle of Weight i 1970.
  19. Jimi Hendrix. Red House – Hendrix In The West
    Veldig fin fremførelse av både Jimi og Comète. Og av Noel Redding også, forresten. Krystallklar gjengivelse av Hendrix sin gitar.
  20. John Abercrombie. Red And Orange – Timeless
    Jan Hammer sin synthbass er uhyre konsis, og hans orgelspill er også frapperende, og gjengitt med flott klang. Det er også John Abercrombie sin gitar.
  21. John McLaughlin. Every Tear From Every Eye – Electric Guitarist
    Det unisone samspillet mellom McLaughlin og David Sanborn innledningsvis blir fantastisk gjengitt. Triangle Comète 40th får veldig godt frem det unike særpreget i Alphonso Johnson sin bass fra 70-tallet.
  22. Joni Mitchell. Overture / Cotton Avenue – Don Juan`s Reckless Daughter
    Denne gangen jeg dirringen i basstrengen til Jaco. Bortsett fra det handler det ikke bare om klangbalansen denne gangen, men også den utrolig fine detaljeringen av gitar og vokal. Og bass, selvfølgelig.
  23. Kari Bremnes. Kanskje – Det Vi Har
    Det er uvilkårlig en liten betoning i Kari sin vokal på dette sporet. Og så er det utrolig mye dynamikk. Og bassen er veldig bra gjengitt. Og så er det utrolig flott detaljgjengivelse.
  24. Kari Bremnes. Like Før Dagen Går Ned – Og Så Kom Resten Av Livet
    Veldig flott bass i introen. Nærbilde av Kari sin vokal her.
  25. Kari Bremnes. Barn Av Blå Krukke – Blå Krukke
    Hudløs gjengivelse.
  26. Kari Bremnes. A Lover In Berlin – Norwegian Moods
    Perkusjoner slår mot oss i introen. Og bassen synger. Det gjør selvfølgelig Kari også, og vi kommer veldig tett på.
  27. Kari Bremnes. Du Har Sett Dem – Månestein
    Dynamisk og hudløst
  28. Keith Jarrett. For Miles – Bye Bye Blackbird
    Fantastisk åpenhet og perspektiv i Jack DeJohnette sin intro. Og både Gary Peacock sin bass og ikke minst Keith Jarrett sitt piano klinger veldig bra.
  29. Sigmund Groven, Knut Buen. The Sound of Telemark – Myllargutens Bruremarsj
    Låten er et mesterverk i fange opp en ekstrem akustikk i Maskinhallen i Norsk Maskinarbeidermuseum. Triangle Comète 40th er bokstavelig tal med på notene, og bidrar til en antatt veldig presis beskrivelse. «Antatt», fordi jeg aldri har vært der. Men med så presis lydgjengivelse gjør det samme nytten.
  30. Ketil Bjørnstad. Land – Odyssey
    Ketil Bjørnstad sin gjenkomponering av Myllargutens Bruremarsj. Og Sigmund Groven er med også denne gangen, men har en langt mer tilbaketrukket rolle. Men det har ikke Triangle. Og heller ikke Frode Alnæs, og det går litt over styr når hans gitar kommer inn for fullt.
  31. Ketil Bjørnstad. Moren – Sunrise
    Denne gangen er det detaljene i Kari Bremnes si vokal som dominerer i denne Bjørnstad-komposisjonen over Edvard Munch sine tekster.
  32. Kolbjørn Falkeid. Alt – Solskinnsdypet
    Arve Henriksen sin intro er en anelse diffus, og blir litt overveldet av Ketil Bjørnstad sitt piano. Kolbjørn Falkeid sin vokal bryter nådeløst gjennom.
  33. Ketil Bjørnstad. Sylvelines Hus – Berget Det Blå
    Den litt slanke klangen på Ketil Bjørnstad sitt piano på denne innspillingen slipper ikke helt unna, men Arild Andersen og Pål Thowsen er praktfulle, og gjengis detaljert.
  34. Leonard Cohen. Happens To The Heart – Thanks For The Dance
    Leonard sin vokal rasper flott.
  35. Leonard Cohen. The Story Of Isac – Songs From A Room
    Fin fyldighet, kombinert med uvanlig mye detaljer. Bassen fremstår uvanlig tydelig.
  36. Lynni Treekrem. Sjalu Type – Storm
    Nakent og hudløst, og med flott dynamikk. En innspilling som er som skapt for Triangle Comète 40th
  37. Lynni Treekrem. Veslemøy – Haugtussa
    Et snev av betoning i vokalen
  38. Mari Boine. Chasing Myself Into Reality – See The Woman
    Dette sporet er det langt fra alle oppsett som takler. Noen ganger blir det rett og slett for mye bass, eller bassen blir for ullen. Det skjer ikke her – god presisjon.
  39. Marianne Baudouin Lie. Many Thousands Gone – Atlantis, Utopia And Ulvedrømmer
    Velig fin nerve i Marianne sin cello. Masse luft og mikrodynamikk.
  40. Mats Eilertsen. Endless – Reveries and Revelations
    Fantastisk perspektiv og presisjon
  41. Mats Eilertsen. Signal – Reveries and Revelations
    Totalt gjennomsiktig
  42. Norsk utflukt. Enda en Blues i november – Heder & Verdighet
    Fin kontrast mellom regnet og dt litt rustne pianoet i introen. Lars Saabye Christensen sin vokal skjærer gjennom både piano og cello.
  43. Ralph Peterson. Raise up off Me! - Raise up of Me
    Enda mer transparent enn vanlig
  44. Beyoncè. DONT HURT YOURSELF – LEMONADE
    Imponerende åpenhet og mikrodynamikk. Vrengen på Beyoncè sin vokal blir fint gjengitt. Dette er ikke kosemusikk, og det skal det heller ikke være.
  45. Dupp – Tvuru
    God gjengivelse av spennende norsk musikk
  46. Talk Talk. The Rainbow – Spirit of Eden
    Fin klangbalanse
  47. Radka Toneff. The Moon Is a Harsh Mistress - Fairyytailes
    Fint samspill mellom Radka sin vokal og flygelet.
  48. Erlend Apnaseth Trio. Vake – Lokk
    Mystisk musikk av Erlend Apnaseth. Comète 40th avmystifiserer ikke.
  49. Angermanlandsmorgon – Past Present Future
    Lyrisk og vakkert, på et album som ellers er like mye preget av sine heftige spor.
  50. Maria Joao – Mario laginha. Horn Please – Cor.
    God tredimensjonalitet i en fascinerende låt.
  51. Maria Joao. We`ll Be Just Begining – Undercovers.
    Triangle greier å lage flott lyd av alt, unntatt det nesten overstyrte refrenget – det er det ingen som greier.
  52. Lill Lindfors. Ankomst – Till Hades
    Her får vi mer mystikk, denne gangen i en komposisjon av Ketil Bjørnstad. Triangle gjengir dette bedre enn mange.
  53. Piano – Live in Oslo.
    Flott og gjennomsiktig pianoklang, etter en nesten enda mer luftig applaus i åpningen.
  54. Billie Eilish. Your Power – Happier Than Ever
    En av sommerens guilty pleasures som blir utrolig godt og nakent fremført, med flott gjengivelse av Billie sin spesielle vokal og sangstil, supplert av tilstrekkelig dyp- og presis bass, en akustisk gitar og litt synth

Vi tar også med oss stemningsrapport fra et par hele album avspilt i HighRes fra Qobuz før vi går over til en oppsummering av lytteinntrykkene.

Marc Johnson – Overpass

Et utsøkt album av Marc Johnson utgitt på ECM for kort tid siden – denne gangen avspilt i 24/96 Lossless fra Qobuz.

Åpningssporet er Mies Davis sin Freedom Jazz Dance, har en intro som hurtig gir assosiasjoner til tittelsporet på Bitches Brew, før det tar andre vendinger. Kontrabassen står nydelig frem, med en veldig høy mikrodynamikk og klar definisjon.

Det litt mer lyriske Nardis blir veldig flott presentert, og har et veldig presist perspektiv.

Irmin Schmidt – 5 klavierstucke

På dette albumet har vi beveget oss over fra solo kontrabass til solo klaver med komposisjoner av den tyske komponisten og pianisten Irmin Schmidt.

En lavmælt og intens intro med Klavierstuck I gjengis betagende, og med veldig god innsikt i dybde og detaljer. Det gjør det også enklere å følge utviklingen utover i stykket etter hvert som intensitet og klang endres.

I Klavierstuck II eksperimenteres det med syntetiske lyder i bakgrunnen, som også står klart frem i lydbildet. Og den utpreget perkussive karakteren i Klavierstuck III blir nesten eksplosivt gjengitt.

Oppsummering lytteinntrykk

Comète 40th har imponert meg stort med en utsøkt lydgjengivelse gjennom hele frekvensområdet, og er ikke mindre imponerende i øvelsene dynamikk og perspektiv.

Diskanten utmerker seg med å være svært transparent, detaljert og uten merkbar forvrengning. Dette har blitt manifestert i svært mange av testløypa sine spor. Diskanten er på ingen som helst på trengende, men gir et behagelig bilde som samtidig avslører detaljer. Det er ingen tegn til den pågåenheten som i noen tilfeller kan assosieres med hornløsninger, men heller en gjengivelse som bidrar til å skille instrumentene fra hverandre.

Mellomtonen er også godt balansert, og bidrar til at den litt merkverdige situasjonen oppstår at det er fristende å karakterisere disse stativhøyttalerne som analytisk og musikalske samtidig. For de analytiske egenskapene er definitivt på plass, men samtidig er det en mellomtone som fint gjengir den varmen som er til stede i opptaket, men uten at de tilfører noe ekstra i så måte. Vokaler blir gjengitt på en utsøkt måte, både fri for sibilanser og med veldig flott detaljering av stemmene. På et par av innspillingene har jeg notert en liten antydning ti betoniong, men dette er betoninger som allerede er til stede i opptaket, og som blir avslørt av Comète 40th.

Bassen er egnet til å overraske litt. For rent subjektivt oppleves den å gå litt dypere enn oppgitt frekvensrespons skulle tilsi. Og det er vel et uttrykk for at grensepunktet der frekvensgangen dukker under maksimalt avvik på ingen måte forteller hele historien. Like viktig er det at bassen gjengis veldig presist. Og ikke minst melodisk, en egenskap som er viktig for en god og musikalsk bassgjengivelse.

Jeg har opplevd bedre perspektiv på disse høyttalerne enn det som er typisk for prisklassen, og tatt fritt etter hukommelsen står perspektivegenskapene nevneverdig tilbake for de dobbelt så dyre Triangle Signature Theta, et høyttalersett som utmerket seg med presise perspektivegenskaper.

Konklusjon

Triangle Comète 40th er et imponerende høyttalersett, og fremstår som å definere et optimalt krysningspunkt mellom økonomi og kvalitet. Akkurat det kan kanskje fremstå som overraskende gitt at dette er en kraftig påkostet franskbygget versjon av de kinesisk bygde Espirit Comète EZ. Men kanskje er det nettopp derfor – siden som kjent djevelen ligger i detaljene.

Comète 40th har gjort en så god figur ved musikkgjengivelse at de står veldig sterkt hvis en kandidat til klassefavoritt skal utpekes. Og enda hjelper det at de også tar seg uforskammet godt ut med sitt tradisjonelle men samtidig raffinerte design. En uforbeholden anbefaling!

Veil pris på Triangle Comète 40th er kr. 16.990,-

Les mer om Comète 40th hos importøren Lydglede

Les mer om Comète 40th hos Triangle

 

Lest 742 ganger
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.