Sunday, 12 June 2022 14:13

Platesmaking 5-22. Et stykke fra allfarvei

Written by

Denne gangen er det ganske stor musikalske spredning på utgivelsene i platesmakingen. Fra femti år gammel amerikanske fusion, via seljefløyter til musikk som faller mellom det som finnes av musikalske båser.

I Like to SLeep - Sleeping Beauty

Trioen I like to Sleep dukket opp på platehimmelen i 2017 med debutalbumet Bedmonster, og har holdt seg til søvntematikk i tittelen til alle albumene via oppfølgingsalbumet Daymare som kom i 2020 til Sleeping Beauty som ble lansert 3.juni. Men om titlene kan være en anelse søvndyssende, er det vanskelig å si det samme om musikken.

Allerede i besetningen aner vi at dette byr på spennende klanger og musikalsk landskap. For med en trio som består av Amund Storløkken Åse på vibrafon, Nicolas Leirtrø på Barytongitar og bass og Øyvind Leite på trommer må dette bli en musikalsk tur utenfor allfarvei.

Amund Storløkken Åse er sønnen til den profilerte tangenstpilleren Ståle Storløkken som har en formidabel diskografi, som for noen av oss kanskje er aller mest kjent fra det kreative bandet Supersilent. Men Amund viser på dette og tidligere utgivelser at han på ingen som helst måte står i farens skygge musikalsk med vibrafon.Nicolas Leirtrø som her trakterer det litt unike instrumentet Barytongitar sammen med bass var også med oss for et par platesmakinger siden, som kontrabassist på utgivelsen Dafnie, som ble kåret til Ukens plate. Også det musikk med sterkt særpreg. Øyvind Leite har i tillegg til de tre albumene med I Like To Sleep også en plateinnspilling bak seg med Midtnorsk Storband.

Jeg blir alltid lykkelig når jeg hører musikk jeg ikke har hørt før. Jo det skjer selvfølgelig daglig, men jeg mente musikk jeg virkelig ikke har hørt før. Utgivelsene til I Like to Sleep er i den kategorien, rett og slett fordi de befinner seg i et musikalsk landskap som er unikt for meg. Og den unike instrumentkombinasjonen har selvfølgelig en del av æren for dette, men langt fra hele æren. For en uhyre stor kreativitet og nyskaping er hovedingrediensen. Mesteparten av musikken er ganske hardtslående rytmisk, og det benyttes en god del vreng som musikalsk virkemiddel. Men samtidig er det også noe mykt og drømmeaktig over mange av de musikalske partiene, som kan gi flyktige assosiasjoner til David Lynch. Og flyktige assosiajsoner kan man saktens få flere steder, som introen i åpningssporet Daydream som har omtrent samme sound og uttrykk som deler av introen på åpningssporet The Barbarian i Emerson Lake And Palmer sitt debutalbum , før den går over i en groove som på sin side kan gi like flyktige assosiasjoner til et tema fra Ed Thigpen`s fusionalbum Action Reaction fra 1974, i et helt annet landskap.

I det påfølgende Bedrock er det Storløkken sin vibrafon som dominerer og skaper en drømmeaktig atmosfære over et stødig groove, helt til det hele blir en god del heftigere snaut midtveis ut i låten. Og så er det påfølgende Cocoo et av favoritenne på albumet, med sine rytmiske om sceniske skiftinger som igjen gir litt spinnville assosiasjoner, til Sound Chazer på Yes sitt fantastisk album Relayer fra 1974. Men her er det bare de tematsike skiftingene i et heftig musikklandskap som gir assosiasjonene, ikke musikken.

Det er likevel avslutningssporet Don`t Wake the Sleeping Beauty som er min desiderte favoritt. Her tas det unike, drømmeaktige musikklandskapet helt ut, og rendyrkes på en fantastisk spennende, mystisk og vakker måte.

Lyden på utgivelsen er god, og selv om den tidvis domineres av en del vreng, er dette selvfølgelig et bevisst valg. Lyden på utgivelsen underbygger platens musikalske karakter, og det er den aller viktigste lydegenskapen også for oss audiofile.

Les mer om Sleeping Beauty hos Rune Grammofon

 

Weather Report - Inception (Live 1971)

Dette albumet er en skikkelig etternøler. Ikke bare inneholder det et Liveopptak fra 1971, men også utgivelsen er noen måneder gammel, fra februar 2022. Men noen ganger må det bli sånn – en utgivelse går under radaren, og er for betydningsfull til å få den skjebnen. Og da får vi bare akseptere at vi er litt på hælene. Men duverden™ for noen hæler!

Weather Report er selvfølgelig ikke et hvilket som helst band, og dette livealbumet er heller ikke et hvilket som helst album i Weather Report sin kolleksjon. Selv om noen sikkert også vil peke på Jaco Pastorius som var med fra `76 - `82, er de to hovedpersonene gjennom tidene i Weather Report sin historie unektelig Wayne Shorter og Joe Zawinul. Og da bandet ble startet i desember 1970 kom de begge mer eller mindre direkte fra Miles Davis sine elektriske fusion-konstellasjoner. De var begge med å både In a Silent Way og Bitches Brew, selv om de begge var mer dominerende på førstnevnte enn på sistnevnte album. Og musikken på Inception bærer mer preg av denne overgangen enn noe annet album jeg har hørt. Sagt på en annen måte var dette en periode da Weather Report sin musikk var mer influert av Miles Davis enn den var senere. Etter noen år hadde bandet i større grad funnet sin egen personlige stil.

Og selv om jeg har nevnt de to signaturalbumene fra 69/70 av Miles Davis, er det et annet album som er minst like relevant. Big Fun som ble utgitt i 1974 hadde materiale fra 1969 til 70, med unntak av Ife fra `72, og hoveddelen av denne tidligste delen av dette materialet er kanskje det som har de tydeligste referansene til musikken på Inception. Og for å gjøre det hele mer komplisert ble det utgitt en digital utgave av Big Fun med betydelig utvidet materiale, som også er veldig interessant og relevant. Har du ikke fått med deg albumet Big Fun er det på høy tid. I mine ører er dette et betydelig bedre album enn In a Silent Way, selv om jeg vet at mange MD-fans har sistnevnte på en favorittliste.

Nå ble dette en veldig lang omvei til musikken på Inception, men allerede på åpningssporet Firefish på Inception finner vi en veldig tydelig referanse til MD-låten Sanctuary, selv om Firefish er veldig mye mer funky og rytmisk heftig. Men det er interessant å merke seg at Wayne Shorter er oppgitt som komponist på Sanctuary. Og på låten Waterfall er det nesten direkte sitat av et tema fra sporet In A Silent Way.

Orange Lady er et spor som også dukket opp på den digitale versjonen av Big Fun, og ble innspilt i 1969. Det er komponert av Joe Zawinul, og var også med på Weather Report sitt første studioalbum som også het Weather Report. Det er ellers flere av sporene på Inception som var med på debutalbumet, men det er en herlig live-følelse på Incetion som samtidig gir assosiasjoner til MD sine livealbum fra 1970.

 

Opphav – Innsig. Lavmælt Ur-rap med styrke og nerve

Selv om dette er Innsig sitt debutalbum er ikke denne duoen som ifølge seg selv bedriver Ur-rap noviser på norsk musikkarena. Siden 2015 har de utfoldet seg på musikkscener og festivaler i Nord-Norge, som Trænafestivalen, Riddu Riddu, Hamsundagene og Kråkeslottfestivalen. Duoen består av vokalist Ingvild Austgulen og gitaristen Louisa Palmi Danielsson.

Innspillingen av Innsig har foregått over flere år, og startet i 2019. Med seg på albumet har duoen fått med seg en del artister som de gjennom årene har utviklet et samarbeid med, og noen av dem har krysset mitt tastatur i forbindelse med tidligere Platesmakinger. Det dreier seg om bassisten Kjetil Dalland som deltok på det fantastiske albumet Sillajass av Odin Staveland og trommeslageren Jakob Janssønn i forbindelse med hans flotte debutalbum Bricoleur i 2020. Hallstein Sandvin og Erling Ramskjell er også navn jeg har skrevet om på på Likholmen sitt album Evigferd for et par år siden, og her står de for innspilling og miks, men Ramskjell spiller også tangenter eller trommer på halvparten av låtene.

Selv om Opphav har definert musikken sin som Ur-rap er det fristende å se litt nærmere på sjangerbeskrivelsen. Og hvis vi deler opp i elementer det tydeligvis er hentet inspirasjon fra kan vi trekke frem jazz, rock, vise. Og rap, selvfølgelig. Men dette er egentlig litt uvesentlig – viktigere er det at denne duoen her funnet frem til en personlig stil som har et særpreg, og som på denne innspillingen også for et klart bidrag av et nokså tungtslående komp. Atmosfæren er en veldig tydelig fremføring av sine budskap. Dette gjøres på en ganske lavmælt måte, men uten at det et øyeblikk går på bekostning av tydeligheten. Tvert imot fremstår musikken med styrke og en nerve i fremførelsen.

De sporene jeg liker aller best er de tre åpningssporene Lausreve, Søster og Bror og Villkvinna. Men også Fjellrypa og det myke avslutningssporet Bjørka er sterke kandidater som favorittspor.

Også lyden er veldig treffsikker. Dette er ikke en Hifi-typisk innspilling der det benyttes imponerende virkemidler, men en miks og et lydbilde som underbygger den beskrivelsen jeg har gitt av den musikalske fremføringen, med vekt på vokal, gitar og det ofte tunge kompet med trommer og bass.

Dette er et album du ikke bør gå glipp av hvis du setter pris på velskapt musikk med nerve.

Les mer om Innsig her

 

Hans Fredrik Jacobsen – SVADILJA

Seljefløyte er ikke et instrument som har fått min oppmerksomhet i nevneverdig grad når jeg har skullet lytte til musikk. Delvis har det kanskje med at det ikke har vært særlig mye musikk tilgjengelig med seljefløyte, selv om Steinar Ofsdal og noen andre ildsjeler har frontet dette instrumentet.

Så da jeg fikk tilsendt et anmeldereksemplar fra Grappa – avdeling Heilo tenkte jeg umiddelbart: «Auda, dette kan bli litt krevende». Det skulle fort vise seg at min bekymring var fullstendig ubegrunnet, for etter en første lytt gikk det opp for meg at dette faktisk er veldig flott og fascinerende musikk.

Hans Fredrik Jacobsen er gift med folkemusikknestoren Tone Hulbækmo, og han har skrevet mesteparten av musikken på denne innspillingen, som teller 20 spor totalt. Han er en av de største ildsjelene på seljefløyte i Norge, og lager et stort antall fløyter hver vår når tiden er moden. Og det er den vanligvis i overgangen mellom mai og juni. Til dette innspillingsprosjektet tok han med seg fløyter han hadde laget i Tolga, til lokasjon for innspillingen i Krokskogen. Den foregikk i hytten til Audun Strype, som ligger et stykke nord-vest for Lommedalen.

Audun Strype har ellers vært en veldig viktig aktør på denne innspillingen. For selv om det i utgangspunktet er solo seljefløyte, er det ikke helt det likevel. Et veldig viktig akkompagnement utgjøres av et rikt utvalg av små og større skogsfugler og de er veldig godt fanget opp på den utsøkte innspillingen. Og så viste det seg at det jeg innledningsvis mistenkte å være noen enkle rytmeinstrument viste seg å være opptaket av fottrinn og Hans Fredrik sin egen tromming på fløyta.

Men det er enda en aktør som har stor ære for at dette har blitt en så fin totalpakke av en innspilling. For i en usedvanlig vel gjennomført booklet er det en uhyre god dokumentasjon av alle fuglelyder som høres på hvert spor. Dette er utført med kyndig regi av Helge Kvam, som både er musikkpedagog og fugleekspert.

Og selv om jeg har antydet det tidligere, har jeg behov for å gjenta at lyden på denne utgivelsen er svært god.

Les mer om SVADILJA hos Heilo

 

Max Richter. The New Four Seasons – Vivaldi Recomposed

Det finnes en vanvittig stor mengde innspillinger av Vivaldi sine Fire Årstider, og mange av dem er slett ikke etter boka. Faktisk en så stor del at det nesten kan sies å være etter boka likevel, bare etter en litt annen bok. Og noen av dem er bare en litt oppfrisket tolking av Vivaldi sin komposisjon i form av litt ekstra virtuositet eller rytmisk fornying, mens andre har gått så langt at de kaller det rekomposisjon.

Max Richter er en av de som faller under sistnevnte kategori, og allerede for ti år siden lagde han en innspilling kalt Recomposed. Den ble veldig populær og har blitt benyttet i mange filer og serier. Og denne gangen har han blitt inspirert av barokke instrumenter som skal gi mer av Vivaldi sin atmosfære til musikken. Men han har også gått helt nye veier med en Moog-synth på denne innspillingen på Deutsche Grammophon, der han har fått med seg fiolinist Elena Urioste og musikerne i Chineke! Orchestra.

En innspilling av Vivaldi der onde tunger kan tenkes å hevde at hovedinspirasjonen er penger, står selvfølgelig i stor fare for å bli karakterisert som Kitsch. Og Max Richter sin trackrecord gir vel på ingen måte automatisk noe alibi i så måte. Men likevel er jeg tilbøyelig til å være overbærende i dette tilfellet, og jeg syns vel egentlig at 2022-versjonen er vesentlig bedre enn Recomposed fra 2012. Med noen få unntak finner jeg denne nye innspillingen å være musikalsk vellykket, ikke minst takket være en instrumentering som godt ivaretar det opprinnelige uttrykket, selv om det er med en helt ny frisyre. Ikke minst 2.satsen på Høsten syns jeg rett og slett er et flott stykke musikk.

Lyden på The New Four Seasons er klart over middels, noe som er som forventet av DG i vår tid. Og så er det noe ekstra besnærende med en ekstra dyp bass som tidvis dominerer musikken og lydbildet. Det bidro til til at terningen vippet over på en femmer.

Les mer om The New Four Seasons – Vivaldi Recomposed hos Deutsche Grammophon

 

Read 825 times Last modified on Sunday, 12 June 2022 14:43
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

This email address is being protected from spambots. You need JavaScript enabled to view it.