Monday, 04 July 2022 09:37

Platesmaking 6-22. Ikke et snev norsk

Written by

Jeg har vanligvis en hovedoppmerksomhet rettet mot norske musikkutgivelser i mine platesmakinger. Denne gangen er det bare utenlandske utgivelser jeg har smakt på. Men fortvil ikke – det lages faktisk brukbar musikk utenfor Norges grenser også.

Al Di Meola, John McLaughlin, Paco de Lucia - Saturday Night in San Fransisco - Live 12.6.80.
Lørdagen etter den store fredagen

I 1980 turnerte det som på den tiden var regnet som verdens tre ledende akusitske gitarister, selv om to av dem er minst like kjent for sine elektriske gitarmeritter. Vi snakker om Al DI Meola, John McLaughlin og Paco de Lucia. Opptrinnet til dette samarbeidet skjedde noen år tidligere, på låten Mediterranean Sundance på Al DI Meola sitt album Elegant Gypsy utgitt i 1977. Da ble Paco de Lucia invitert til å delta på dette ene sporet, og det var en forrykende forestilling. Tre år senere dro disse to sammen med John McLaughlin på turne, og de kulminerte i en konsert i San Fransisco fredag 5.12.1980. Denne konserten ble utgitt på plate, og albumet ble en formidabel suksess og har solgt i enorme mengder. Albumet regnes vel som alle akustiske gitaralbumers mor, og finnes i de fleste audiofile vinylsamlinger.

Det verden ikke har vært klar over er at det ble gjort opptak av konserten også den påfølgende dagen, og mastertapen til denne konserten har vært oppbevart i AL Di Meola sitt arkiv i over 40 år, og han satte for kort tid siden i gang en prosess for å restaurere disse tapene, etter velsignelse fra McLaughlin. Paco de Lucia gikk bort i 2014. I et interessant intervju med Rick Beato på Youtube 24. februar i år forteller Al DI Meola at han advarte McLaughlin om at det kunne være en del svake punkt i materialet, hvorpå McLaughlin repliserte: Flott, pass på å få det med!

Nå er altså albumet utgitt den 1. juli 2022, og uten kjennskap til hvor medtatt tapen var etter drøye 40 års lagring er det rehabiliterte resultatet fremragende, med veldig bra ly. Også musikalsk er dette på høyde med det vi har verdsatt i 40 år fra Friday Night…

En av historiens største gitaralbum har fått en verdig oppfølger fra den påfølgende dagen, utgitt mer enn 40 år senere. Og der er absolutt ikke noe dagen derpå med denne utgivelsen.

 

 

Johannes Moser – Alone Together.
Spennende og nyskapende

Den kanadisk-tyske cellisten Johannes Moser er en godt etablert musiker med en imponerende diskografi til tross for en relativt ung alder. Og på albumet Alone Together har han gått helt nye veier. Som tittelen antyder utgjør han et celloensemble alene, ved hjelp av multisporopptak. Til gjengjeld opererer han på tre ganske ulike celloer der hans berømte Guarneri Cello fra 1694 er supplert med to elektriske celloer – en Ned Steinberger og en Yamaha Electric Cello.

Men det er ikke bare multispors opptaksteknikk som er uvanlig på en klassisk utgivelse. Her har Johannes Moser også tydd til multikanalsutgivelse i Dolby Atmos, og dette er et interessant bidrag. I TIDAL er albumet tilgjengelig for strømming i Dolby Atmos, og jeg har lyttet til albumet både i Atmos og i 16/44.1 stereo på Qobuz. Albumet inneholder både velkjente klassiske komposisjoner og nykomponert samtidskomposisjoner som er bestillingsverk der Moser er bestiller.

Sammen med Vivaldi sin fire årstider er Grieg sin Holberg Suite et yndet verk for spesielle tolkinger og rekomposisjoner. Også i hjemlige trakter finner vi interessante eksempler, og Erlend Skomsvoll sin rekomposisjon i 2014 sammen med 1B1 er en av mine favoritter. Holberg suiten er også åpningsverket på Alone Together, og her dreier det seg mer om et nytt arrangement for Celloer innen klassisk tradisjon enn en rekomposisjon. Og Holbergsuiten er dessverre den minst vellykkede delen av denne utgivelsen i mine ører, og jeg opplever at det er arrangementet som ikke fungerer optimalt.

Det gjør til gjengjeld begge de to komposisjonene av Arvo Pärt. Fratres er vel i utgangspunktet min favorittkomposisjon av Pärt, og denne tolkingen har en fantastisk inderlighet. Den samme karakteristikken fortjener også en annen «sviske» (beklager uttrykket) av Pärt – Spiegel im Spiegel, der Moser har fått med Anthony Hewitt på klaver. Dette låter helt utrolig flott, og også lyden er fremragende både i stereo og Dolby Atmos.

Exhalation er et verk komponert av den ganske unge komponisten Chris Ceronna, og er bestilt av Moser. En minimalistisk komposisjon der det er ganske flott og eksperimenterende multikanalmiks. Et annet bestillingsverk står Nina Young for, og komposisjonen Metoros er et flott og minimalistisk verk med mye luft både musikalsk og i lydgjengivelsen.

Et av høydepunktene på utgivelsen er Samuel Barber sin kjente Adagio. Men selv om dette er en av historiens aller største svisker med høy musikalsk kvalitet, er det kanskje ikke dette arrangementet som får frem komposisjonens kvalitet aller mest.

Alone Together er en utgivelse som utmerker seg både musikals og for lyden, og anbefales for alle som både liker gammel vin på nye flasker og ny vin.

 

 

Eric Clapton – Nothing But the Blues (Live).
Joda, Clapton kan blues

Hvis du er litt i tvil om hva slags musikk som blir servert på dette albumet står du kanskje i fare for å bli karakterisert som en anelse tungnem. For dette er blues som ble servert på to konserter i Fillmore i San Fransisco den 8. og 9. november 1994. Disse konsertene var basis for Martin Scorsese sin film med samme navn, og var en del av «From The Craddle Tour».

Sporene på Nothing But The Blues er ikke utgitt tidligere, og har nå blitt finpusset og utgitt på en CD, Dobbel LP og en Blu-Ray som har blitt oppgradert til 4k. Samt en Super Deluxe Edition (VINYL - 2LP + 2CD + Blu-Ray)

Clapton ble kjent som en bluesgitarist og bluesmusikker for mange av oss i siste halvdel av 60-tallet, etter at han forlot Yardbirds til fordel for John Mayall & the Bluesbrakers ,og ikke minst gitartrioen Cream sammen med Jack Bruce og Ginger Baker. Men likevel får jeg mer amerikanske enn engelske bluesvibrajoner av å lytte til dette albumet, noe som sikkert har sammenheng med besetningen og tiden den er innspilt. Her er det kanskje primært inspirasjon fra de amerikanse bluesmesterne. Clapton har ellers med seg en kvintett av et backingband, i tillegg til sporadiske innslag av en liten blåserrekke.

Og dette er i hovedsak blues i ganske hardtslående og utpreget rocka variant, ikke de litt lange seige variantene, som for så vidt også kan være rocka, men som også ofte heller mot det mer lyriske. Det nærmeste vi kommer en seig blues er vel den herlige Sinner`s Prayer, men også her er vi i rockehjørnet. Eller Have You Ever Loved a Woman, som også er lik bakoverlent. Og så har vi den flotte avslutningslåten Groaning the Blues, som er en av mine favoritter på albumet. Og seig så det holder.

På sporet It Hurts Me Too har Mayall en vokal som enkelte steder kan gi assosiasjoner til hans tidligere makker fra Bluesbreakers – Peter Green. De er begge med på albumet Looking back, der It Hurts Me Too er åpningssporet på side to på LPen. Everyday I Have The Blues er en gammer B.B. King-låt, og gitaren trakteres her i utpreget King-stil.

Lyden på Nothing But The Blues er bra, men jeg plages av en litt for pågående og unyansert diskant, som får det hele til å låte unødig hardt. Dette bidrar til at sekseren på terningen ryker sammen med en ellers mulig andreplass.

Joda, de gamle er fortatt eldst, og her får Clapton vist at han fremdeles kan mye mer enn å saksøke gamle enker som legger ut et bootlegalbum etter sin avdøde mann på bruktbørsen.

 

 

Klaus Schulze - Deus Arrakis.
Kind of Dune

Den 26 april i år gikk en tysk musikalsk gigant bort, og etterlot seg en produksjon og diskografi på over 60 album. Klaus Schulze var født i Berlin i 1947, og var en stor beundrer av Richard Wagner. Dette ble avspeilet i hans psevdonym Richard Wahnfried, der etternavnet peker på Wagner sin villa i Bayreuth, der han også ble gravlagt.

Klaus Schulze startet sin tyngre musikalske karriere som trommeslager i en tidlig utgave av Tangerine Dream, men han skiftet tidlig over til tangenter som hovedinstrument. Og det var hans deltakelse Stomu Yamashta sitt band tidlig i 2. halvdel av 70-tallet som skapte min første dedikerte oppmerksomhet mot denne musikeren, der han bidro sammen med blant andre Steve Winwood, Al Di Meola og den glitrende vokalisten Linda Lewis.

Fra 1972 var det solokarrieren som dominerte , og han har profilert seg sterkt i en musikk som har svevd litt mellom merkelappene elektronisk, New Age og Berlin Scool. Utpreget ambient musikk. Det er vel neppe feil å få assosiasjoner til franskmannen Jean Michelle Jarre sine produksjoner, en herre som også fikk sitt store gjennomslag i andre halvdel av 70-tallet. Og så er det kanskje nesten litt ironisk at til tross for at Klaus Schulze startet musikerkarrieren som trommis, er det Jarre av disse to som er mest rytmisk dominert.

Deus Arrakis er Klaus Schulze sin siste produksjon før han døde 74 år gammel, og dette er litt et tilbakeblikk og gjenvekking av hans tidligere fascinasjon for boka Dune. I forbindelse med den nye filminnspillingen av Dune der Hanz Zimmer er ansvarlig for filmmusikken, tok Zimmer kontakt med Klaus Schulze siden han husket at Klaus både hadde hatt et album med tittelen Dune i 1979, og et spor kalt Frank Herbert på albumet X, som også er navnet på romanforfatteren bak boka Dune. Resultatet av samarbeidet ble et spor som befinner seg i filmen fra 2021. Og dette hadde pisket opp Schulze sin nygjenvunnede Dune-fascinasjon til et nivå som fikk han til å sette seg ned og lage ny musikk inspirert av Dune. Derav også tittelen Deus Arrakis.

Albumet består av tre komposisjoner med totalt 16 spor, og dette er et kjent musikalsk landskap i det som kan være fristende å definere som litt spacet elektronisk ambient-prog. Synthesizere er fremdeles hovedingrediensen, men en Cello traktert av Schulze sin samarbeidspartner Wolfgang Tiepold dukker opp som et etter hvert hovedinstrument i komposisjonen Seth. Og i den tredje komposisjonen Der Hauch des Lebens bidrar Eva-Maria Kagermann med flott vokal i et fortsatt spacet musikklandskap. Albumet er en fin musikalsk åpenbaring som det er vel verd å få med seg.

Deus Arrakis skulle altså bli den tyske giganten sitt siste album, og det er et høyst verdig avskjedsalbum.

 

 

Alanis Morisette – The Storm Before The Calm.
Et overraskende gjenhør med en helt fra 90-tallet

De fleste av oss husker godt da kanadisk-amerikanske Alanis Morisette entret rockearenaen på 90 tallet, og var en dominant og ikke direkte lavmælt bidragsyter da hun tok verden med storm med sitt debutalbum Jagged Little Pill i `95. Og hun begeistret publikum langt opp i de godt voksnes rekker med sitt fremoverlente og engasjerte særpreg i en god stemme.

Og mange av oss mistet vel etter hvert oppmerksomheten mot Alanis etter hvert som årene- for ikke å si århundrene skiftet, selv om hun har utgitt en del plater disse tiårene. Så for meg var det med ganske stor nysjerrighet da jeg tok en første prøvesmak på hennes ferskeste album med tittelen «The Storm Before The Calm». I utgangspunktet kan den tittelen fremstå som en litt kreativ vri på «stille før stormen», men det er faktisk tittelen på en bok skrevet av Dr. George Friedman, en bok som er en geopolitik reflekson over USA sin tilstand. Som i og for seg fremdeles ikke utelukker at det er en kreativ vri på stille før stormen

Alanis Morisette sitt bud på The Storm Before The Calm er derimot meditativ, noe som i seg selv er høyst overraskende for en rockemusiker som kanskje heller er kjent for merkelappen lett utagerende. Men jeg har sansen for musikalske overraskelser, også denne. Alanis Morisette har alliert seg med musikeren Dave Harrington, som er kjent fra elektronika-duoen Darkside. Og det er lett gjenkjennelige musikalske referanser til Darkside på dette albumet.

Albumet er da også profilert som et meditativt album, og det er laget en egen app til musikken, som er en slags meditasjonsapp. Men for personlig handler dette om musikken - meditasjon overlater jeg til andre. Det nærmeste jeg kommer til meditasjon er at musikken også er som skapt for å høre på når du skal sovne. Men jeg presiserer at det handler om å sovne til musikken, ikke av musikken

For musikken på albumet er definitivt både meditativ og ambient, og Anisette sin vokal er kraftig nedtonet i omfang og er uten tekst. Men det gjør ikke musikken mindre interessant. Det er utpregede lange linjer i den synthbaserte musikken, og er gjengitt med et hav av klang. Ikke minst sporet explore the other side of stillness med noe som høres ut til å være en bassklarinett er vilt fascinerende.

Og så kan vel dette albumet bli litt vel langtrukket hvis du setter deg ned for å bare lytte til musikken. Det er gjerne derfor det er meditativ musikk. Musikken kommer kanskje bedre til sin rett dersom du har den i bakgrunnen til andre gjøremål, men samtidig er den alt for bra til å bli kalt bakgrunnsmusikk.

Lyden på utgivelsen er dominert av tidligere omtale ambience med massevis av klang, og må bedømmes deretter. Utpreget audiofilt er det vel kanskje ikke, men det låter riktig for formålet.

 

 

Read 1143 times Last modified on Monday, 04 July 2022 14:50
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

This email address is being protected from spambots. You need JavaScript enabled to view it.