Monday, 06 January 2003 23:00

Sony STR-VA333ES

Written by

Elektronikkgiganten Sony har med sin ES-serie skaffet seg et solid renomè for høy kvalitet. Ikke minst gjelder dette for CD-spillerne, og i senere tid også SACD-spillere. Selv høy-audiofile som vanligvis fnyser foraktelig av Japanske produkter, nikker anerkjennende når det er snakk om en Sony ES-spiller.


av Karl Erik Sylthe, 7.januar 2003

Men også blant surroundprodukter har Sony sin ES-serie gjort seg positivt bemerket. Kanskje spesielt har dette vært tilfelle for prosessorene. Den digitale forforsterkeren EP9ES til drøyt 6 tusen ble regnet som et kupp da den ble lansert for 4-5 år siden, og fikk hos Amerikanske Stereophile virkelig spise kirsebær blant de store (les: dyre). Men også den mer fullstendige TA-E9000ES har vekket stor anerkjennelse og en trofast tilhengerskare.

Vår receiver STR-VA333ES har med andre ord en solid stamtavle som skaper sterke forventninger om et skikkelig kvalitetsprodukt. Men jeg har slett ikke tenkt å la den vinne på "walk-over" av den grunn. Eller som en gammel sjakkspiller fra Kristiansund pleide å si når en jypling forsøkte å proklamere "åpenbar gevinst" som følge av en antatt fordel: "Nåja, det ska no spællast, å…"

I likhet med Yamaha, var Sony litt treg i startgropa når det gjaldt å implementere DPL II. Forrige generasjon budsjettreceivere var akkurat for tidlig ute til at de rakk å få det med, noe jeg vil anta førte til en midlertidig svekkelse i markedet. ES-modellen som ble lansert et par måneder senere hadde DPL II på plass. Dette var modellen STR-VA555ES, som kom i høsten 2001 med en prislapp på ca. 17.000,- Selv om denne sikkert var verd prisen, vil jeg tippe at en del potensielle kjøpere kanskje falt av lasset p.g.a. prisen. Men høsten 2002 skjer det interessante ting. Nykommeren STR-VA333ES har en ekstra kanal, økt vekt fra 17 til 21 kilo, imponerende utstyrsliste, og……..prisen er redusert til 12.000,-. Hva er dette for noe? Har Sony kuttet noen svinger? Vi får forsøke å finne ut.



Kvalitet/finish

Vel ute av esken formelig lyser receiveren mot meg. Og da sikter jeg ikke bare til den elegante gullfargen som er så karakteristisk for ES-serien. Hele framtoningen er ganske imponerende, og oser av klasse. I tillegg til fargen, har også designet en umiskjennelig ES-karakter, med finish langt over gjennomsnittet. Særlig hvis vi tar med i betraktningen at prislappen tross ikke er så veldig langt unna den øvre del av budsjettklassen.

Selv om Sony har en del av kontrollene i front gjemt bak en elegant luke, har de valgt å beholde en del av funksjonene synlig. Etter mitt syn har man her funnet en fornuftig balanse mellom funksjon og design, og frontpanelet har beholdt ryddigheten. Eksempelvis er tilkobling til hodetelefoner best å ha utenfor luken. Også på baksiden av receiveren er kvalitetsinntrykket opprettholdt. Forgylte terminaler lagt ut i et ryddig oppsett, bare avbrutt av den sedvanlige plasten for høyttalerterminalene. Selve bakplaten virker også tilstrekkelig stiv til at man føler at silkehanskene ikke må tas på ved tilkoblinger.

Utstyr
STR-VA333ES har en oppgitt effekt på 7x100 watt RMS i 8 ohm. Ikke altfor imponerende effekt på papiret m.a.o, men mer enn tilstrekkelig dersom det er substans bak effekten. Og en vekt på 21kg virker lovende i så måte. Videre merker jeg meg at Sony på denne modellen har valgt å benytte to effektforsterkere til bakre surroundkanal (S.B.). Selv om det for DD EX og DTS ES i realiteten bare er snakk om et 6.1-dekodet signal, er det en fordel å benytte to høyttalere til S.B.-kanalen. Dersom lyden kommer fra en enkelt høyttaler rett bakfra, vil det lett kunne oppstå en effekt der det høres ut som lyden kommer forfra. Dette elimineres når man benytter 2 høyttalere, med en viss innbyrdes avstand. På vår 333ES har man altså valgt denne løsningen, og det er et framskritt fra forrige modell.

Inn- og utganger ligger selvfølgelig på et omfangsrikt nivå, og eneste jeg finner grunn til å pirke borti, er at digital utgang er begrenset til 1 stk. optisk. Øk gjerne fleksibiliteten ved å supplere med en coax ved neste korsvei! En praktisk detalj er det at beskyttelsen på de optiske inngangene er utført som "selvlukkende". Disse beskyttelsesproppene i plast har en lei tendens til å forsvinne etter at de først er pirket ut, så denne detaljen mottas med takk.

For den som benytter receiveren til også å administrere video-signal, er det en virkelig god nyhet: Muligheten for opp- og nedkonvertering av signalene gjelder også til- og fra Component-signaler. Skikkelig fleksibelt med andre ord, selv om jeg må innrømme at akkurat denne detaljen bare er registrert på papiret fra min side, og ikke prøvd ut i praksis.

RS232-inngang er også på plass. Fra den tidligere omtalte prosessoren TA-E90000ES har Sony vist at de er i stand til å levere oppgraderinger i praksis, selv om det neppe har vært i det omfanget som eierne har ønsket. Bl.a. DPL II har vært en dypt etterlengtet oppgradering som ikke har vært levert. På en annen side har de aller fleste konkurrentene ikke levert noen oppgradering i det hele tatt.

Det virkelige høydepunktet på tilkoblingssiden, er likevel at receiveren har 2 stk. multikanalsinnganger. Ser vi bort fra flaggskipreceivere til 35-40.000,- er Sony helt alene om å tilby dette, og det gjelder faktisk også for den dyreste QS-modellen STR-DB1080 til langt under 10 lapper. Selv om folk flest ikke har behov for 2 sett 5.1/6.1-innganger, er det noen som gjerne ønsker seg det, og jeg er en av dem. Det dreier seg selvfølgelig om tilkobling av spillere som takler høyoppløsningsformatene DVD-Audio og SACD. Begge disse formatene krever analog tilkobling. Selv om det etter hvert blir større utvalg i spillere som takler begge formatene, også i lavere prisklasser, er det veldig greit å ha muligheten til å benytte separate spillere for dette. Eksempelvis kan man ha vært tidlig ute med spiller for et av formatene, og ønsker etter hvert å supplere med det konkurrerende formatet. Eller kanskje man ønsker å legge ulik vekt på de to formatene, og for eksempel supplere en rimelig DVD-A/V spiller med en mer påkostet spiller for CD/SACD, som denne receiveren sin navnebror, den lekre SCD-XA333ES. Tar man på seg de kyniske brillene, er det nærliggende å anta at det ikke er tilfeldig at det er nettopp Sony som tilbyr 2 stk. 5.1-innganger, siden selskapet har store interesser i lanseringen av SACD-formatet. Men hva betyr vel det, så lenge Sony sine interesser er sammenfallende med kundene sine interesser.

I min omtale av Yamaha DSP-AZ2 skrev kom jeg i skade for å skrive at Yamaha er ganske alene om å kunne nedmikse senterkanal og/eller LFE til H/V frontkanal på 5.1-inngangen. Det var nok en liten overdrivelse, for Sony har også denne muligheten. Bra!

På dekodingssiden er alle obligatoriske formater fra Dolby og DTS på plass, inklusiv DTS 24/96. Sony har for øvrig den likheten med Yamaha at de holder seg langt vekk fra THX.

Oppsettsprosedyren på Sony STR-VA333ES er omfattende. Kanskje mer omfattende enn det som er vanlig. For denne receiveren har en meget stor fleksibilitet, og det har sitt uunngåelige motstykke i at det blir flere parametre å holde styr på. Litt mindre intuitivt også, vil enkelte kanskje si. For til tross for en meget oversiktlig OnScreenMenu, kreves det at man holder tungen bent i munnen.

Bass Management er meget fleksibelt, med mulighet for å sette individuell delefrekvens for de ulike høyttalersettene. Det forbauser meg at Sony har satt standardverdien for delefrekvensen for "små" høyttalere til uvanlig høye 120Hz. Så lenge dette kan justeres etter eget ønske, er det ikke noe problem, men det krever at man er oppmerksom.

I pakt med Sony sine tradisjoner, er det en equalizer med individuelle innstillingsmuligheter for høyttalersettene. Dette har etter hvert blitt et av varemerkene for Sony sine surroundreceivere. Det tilbys 3 bånd med valgfri angrepfrekvens for front- og senterhøyttalere, mens surround- og surround back har 2 bånd. En åpenbar anvendelsesmulighet er klangtilpassing av ikke helt ideelt tilpassede høyttalere, selv om det selvfølgelig er grenser for hva som kan oppnås.

Vanligvis er det ikke så lett å finne ut av om en surroundreceiver konverterer alle analoge signaler til Digitalt, også ved spilling i stereo. Temaet er vanligvis rett og slett fortiet i produktdokumentasjonen. Ikke slik hos Sony. I tillegg til at "Analog Direct" taler et entydig språk, har man mulighet for å la receiveren slå av strømmen til alle digitale kretser og til videokretsene automatisk når analoge signaler avspilles. Dette er en uvanlig egenskap for en surroundreceiver, og eliminerer noe av den bekymringen Audiofile har for å la stereosignaler gå gjennom en surroundreceiver. Svært bra! Så får det heller våge seg at aktivering av denne egenskapen gjør at det samtidig blir noen sekunders pause når man skifter fra analog til digital inngang, den tiden det tar å fyre opp de digitale-/video-kretsløpene igjen.

Den fornemmelsen som innledningsvis ble antydet av at man har prioritert 2 stk. 5.1-innganger, blir nå tydeligere manifestert. Det ser simpelthen ut til at Sony bevisst har ønsket å profilere STR-VA333ES som en musikkprioritert receiver, og ikke primært som en råtass for hjemmekinoentusiaster. Ikke dermed sagt at den ikke kan spille film…

Fjernkontroll
For noen år siden prøvde jeg ut en av forgjengerne til VA333ES, STR-DA50ES. I likhet med prosessoren TA-E9000ES hadde denne en meget imponerende touch-screen fjernkontroll. Det var en mellomting mellom håndholdt og bordmodell, og var sterkt egnet til å imponere naboen. Problemet var bare at det var dette fjernkontrollen egnet seg best til. Den var uhyre tungvint i bruk, hadde dårlig kontakt med receiveren, dårlig kontrast i displayet, og slukte batterier. Kort sagt, en middels katastrofe.

Det var derfor med stor spenning jeg stiftet kontakt med VA333ES sin fjernkontroll. Og denne gangen har Sony hatt en helt annen tilnærming til problemstillingen. Det dreier seg om en fjernkontroll der man har satsen på en fornuftig miks av direkteknapper og menyer på et relativt stort og lettlest display. En vesentlig del av konseptet med fjernkontrollen, er at det er to-veis kontakt med receiveren. Dermed kan displayet være à jour over de faktiske innstillingene.

Manøvreringen på displayet er gjort brukervennlig, via en rull som gir en ganske presis styring, og som er veldig ergonomisk riktig plassert. De direkteknappene som er lagt ut, har en oversiktlig plassering og utforming. Resultatet har rett og slett blitt en meget elegant og ergonomisk fjernkontroll, som samtidig ligger godt i hånden. Riktig avansert er den også, en egen brukermanual for fjernkontrollen gir god innføring i hvordan man blant annet kan spesialtilpasse menyene etter eget behov. Det er enkelt å legge inn kodene for andre apparater, via en rikholdig liste over apparater.

Men her støter vi samtidig på fjernkontrollens største ankepunkt. Det er ingen funksjon for å lære av andre fjernkontroller, så hvis det aktuelle apparatet ikke står på listen, må du benytte originalfjernkontrollen. Mulighet for å legge inn flere makroer hadde heller ikke skadet.

Alt i alt en meget tiltalende fjernkontroll, men altså ikke helt fri for mangellapper den heller.

Stereo
Jeg har en hund - et audiofilt eksemplar av en Grosser Munsterlander, som er mer enn blasert når det gjelder lydopplevelser fra elektronikk. Hundebjeffing fra TV-apparat blir eksempelvis bare viet et foraktelig blikk, som om den vil si: "Å nei du, den derre må du dra lenger ut på landet med…" Innledende øvelse for Sony STR-VA333ES var å servere Keith Jarrett sin utsøkte innspilling av konserten på La Scala i Milano. For bikkja sitt vedkommende gikk dette upåaktet hen, helt til Jarrett begynte med bakgrunnsgryntingen i spesielt engasjerte partier, da startet den å bjeffe vaktsomt. Jeg hadde vel egentlig sett på dette som en ren tilfeldighet, hadde det ikke vært for at akkurat det samme gjentok seg da jeg satte på den samme CDen et par dager senere. Bikkja sin attest til receiveren er dermed klinkende klar: "Svært high fidelity…" For mitt eget vedkommende arter erfaringen med den samme CDen seg litt annerledes. Jeg var i Milano i 1998, og hadde håpt å få billett til en forestilling i La Scala, men måtte dessverre nøye med å oppleve eksteriøret av denne sagnomsuste operaen. Og selv om Sonyen greide å formidle akustikken fra denne innspillingen på en overbevisende måte, får jeg kanskje avlegge Milano et nytt besøk en annen gang…

Som du kanskje skjønner, har vi altså også her med en høyst kompetent stereo-formidler å gjøre. Jeg har nå etter hvert i testperioden vært gjennom flere ti-talls Cder, og har store problem med å skille den vesentlig fra den dyrere modellen fra Yamaha, som fungerer som referanse. På et punkt er det likevel en klar forskjell: Det kraftoverskuddet som Yamahaen nærmest kunne briljere med, var ikke like uttalt på Sonyen. Dette må slett ikke oppfattes dit hen at Sonyen mangler krefter. Langt ifra.

Går vi litt grundigere og mer detaljert til verks, er det mulig å finne flere nyanseforskjeller ved direkte AB-testing. DAC + forforsterker i Sonyen ble sammenlignet med tilsvarende i referansen fra Yamaha, ved at begge ble koblet opp mot Yamahaen sin effektforsterker via main-in. Det første jeg registrerte var en liten nivåforskjell (subjektivt målt). Siden begge receiverne har digitalt styrt volumkontroll med vinsning i 0,5dB trinn, er det lett å sammenligne. Og subjektivt var signalet ut fra Sonyen 0,5 dB høyere enn signalet fra Yamahaen. Dette gjelder uansett hvilket absolutt nivå som er satt.

En av de CDene jeg pleier å benytte som referanse-CD når nye komponentere skal forsøkes, er den utsøkte "Haugtussa" av Ketil Bjørnstad/Lynni Treekrem. I tillegg til en generelt høy lydkvalitet, er gjengivelsen av Lynni sin stemme i særklasse. Med denne på plass i spilleren, opplevde jeg at forforsterkerdelen i Sonyen hadde en anelse varmere klang enn Yamahaen. Dette var den stikk motsatte opplevelsen sammenlignet med effektdelene. Når Yamahens effektforsterker ble koblet til Sonyen, ga dette et klart inntrykk av mørkere klangbilde. Men siden denne sammenligningen ikke kunne skje i sanntids AB-testing, er det samtidig en klart mindre pålitelig observasjon. Samtidig som Sony sin forforsterker/DAC ga et varmere inntrykk, ble også opplevelsen av klarhet en anelse svekket. Dette inntrykket var riktignok ikke like tydelig som endringen i klangbalansen, og det kan for så vidt godt være to sider av samme sak.

Musikk i mange kanaler
Jeg har allerede vært inne på dette med 2 sett analoge multikanalsinnganger. Dette gjør at receiveren er et funn for den som ønsker å koble til både DVD-Audio og Multikanals SACD i form av 2 separate spillere.

Dolby Pro Logic II er selvfølgelig på plass, og har i testperioden blitt flittig brukt under avspilling av stereo-cder. Og på samme måte som i andre produkter, vil DPL II også i STR-VA333ES gi en sterkt forbedret ambiencegjengivelse sammenlignet med stereoavspilling, en forbedring som for meg betyr langt mer enn den svake degraderingen av frontsignalet som dekodingen gir. Det finnes faktiski en Ole-Brum-variant ("ja takk, begge deler") også, dersom man benytter en separat forforsterker i tillegg, men dette skal jeg komme tilbake til i en annen artikkel. Men et forsøk med å kjøre frontsignalet utenom dekoderen parallelt, bekreftet at dette er det optimale oppsettet for den som ønsker "simulert" surround fra stereo-innspillinger. Men det krever altså egen stereo-forforsterker i tillegg til receiveren. Og det er ikke spesielt for Sony-receiveren. Det er all grunn til å anta at den lille degraderingen av frontsignalene ligger i selve dekodingsalgoritmen, og dermed er produktuavhengig.

Innledningsvis var jeg litt spent på om det skulle dukke opp mulighet for 6.1-dekoding med DPL II, vede hjelp av "etterbehandling". Dette er det nok ikke lagt til rette for på Sonyen heller, men likevel fikk jeg på akkurat dette punktet en overraskelse. Det viste seg nemlig at under DPL II dekoding kom det lyd fra alle 7 høyttalerne. I receiverens papirer er det ingen som helst dokumentasjon av hva dette er for noe, så litt utforsking på egen hånd måtte til. Jeg fant ut at når man i oppsettmenyen stiller inn for 1 stk. S.B.-høyttaler i stedet for 2, forsvinner lyden fra begge S.B.-høyttalerne. På en annen side er fenomenet tilstede også på "gamle" Pro Logic, som har et mono-signal i surroundkanalene. Den eneste logiske forklaringen jeg kan finne på dette fenomenet, er at signalet til henholdsvis Høyre- og venstre surroundkanal blir duplisert til respektive høyre- og venstre surround-bak-kanal når det er konfigurert 7 høyttalere. Dette støttes for så vidt av symboler som vises i frontpanelets display. Selv om dette ikke er det samme som en 6.1-dekoding av DPL II, anser jeg det som en fordel framfor ordinær 5.1 gjengivelse til musikk. Signalet til surroundkanalene får en mer diffus spredning, noe som etter mitt syn passer for ambience-gjengivelse. Og en direkte sammenligning ga også som resultat at jeg klart foretrakk at signalet ble gjengitt fra samtlige surroundhøyttalere.

Jeg finner det likevel litt merkelig at det ikke er redegjort for denne egenskapen, og at man ikke blir gitt valget direkte, men må gå omveien via oppsettmenyen. Nuvel, mye vil ha mer… Konklusjonen er entydig et pluss for STR-VA333ES på dette punktet.

Film
Automatisk detektering av 6.1-innspillinger fungerte greit både for Dolby digital, og for DTS. En fiks liten detalj er et "LFE-meter" på displayet, som tydelig illustrerer eventuell aktivitet i LFE-kanalen til enhver tid. I likhet med Yamaha, har også Sony egne DSP-modes som kombinerer DD/DTS-dekoding og romklang. Personlig fant jeg det mest tilfredstillende å kjøre filmene i standard dekoding, men tikl gjengjeld ga dette et bunnsolid resultat. Også her ga bikkja en ekstra medalje til STR-VA333ES (tror den begynner å bli en Sony-fan), ved at den spratt opp og begynte å knurre da uhyret begynte å gi lyd fra seg på Ringenes Herre, mot slutten av filmen.

Konklusjon
Ingen tvil om at Sony har gjort en god jobb med surroundreceiveren. Og når inntrykket fra selve forsterkeren gir en mye tydeligere melding om at man definitivt har forlatt budsjettklassen, enn den meldingen prislappen gir, er det ikke tvil om at vi har å gjøre med en receiver som må anbefales. Forsøker vi å sammenligne litt med referansen, Yamaha DSP-AZ2, ser vi at en prisforskjell på et par tusen kanskje må økes til 3 hvis vi tar høyde for at AZ2 ikke har tuner. Og når jungeltelegrafen kan fortelle at det hist og her finnes gatepriser på Sonyen som kan være betydelig lavere enn pålydende, kan man kanskje fristes til å tenke at STR-VA333ES er et klart bedre kjøp enn Yamaha DSP-AZ2?

Dessverre forhastet. For selv om den altså gir mye for pengene, er det enkelte forskjeller ute og går. Og når vi forlater budsjettmarkedet koster dette penger.

Men like viktig er det at valget handler om prioriteringer. Individuelle prioriteringer. Og setter du pris på Sony STR-VA333ES sin lekre framtoning og elegante fjernkontroll, 2 sett AV-innganger og Digitale-kretser og videokretser som kan slås av etter behov, kan det være greit å vite at den generelle kvaliteten også er fullt på høyde. Og så liker den musikk…        


Sist oppdatert : 12.09.2004 11:34:19

 

Read 8257 times
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

This email address is being protected from spambots. You need JavaScript enabled to view it.
More in this category: « Sony TA-DA9000ES Sony STR-DA7100ES »