Saturday, 28 April 2018 18:43

Plateslipp Uke 17

Written by

 

Mange sterke nye utgivelser også denne uken. Og en som skiller seg helt ut…!
Og så var det en helt annen sak - for første gang i historien kaster vi terninger!

 

Skadedyr – Musikk.
Rett og slett fantastisk!

Første utgivelse med det norske storbandet Skadedyr kom i 2014, med tittelen Kongekrabe. Man kan få inntrykk av at de har bestemt seg for en to-årig frekvens på utgivelsene, for etter at Culturen ble utgitt i 2016, kom i går albumet Musikk. Det er ukjent om tittelen er en indirekte advarsel mot å forsøke å sette musikken i bås. Hvis man likevel blir presset, blir det vel til at med flakkende blikk mumler ordet «jazz», samtidig som man trygler om å slippe oppfølgingsspørsmålet «hvorfor?».

Det er slett ikke et uvanlig fenomen at en første gjennomlytting av et album avstedkommer setningen «Dette har jeg ikke hørt før». Langt mer uvanlig er det med oppfølgingsformulerigen «Hvorfor i all verden har jeg ikke hørt dette før». I tilfellet Musikken skjer det på flere av sporene, og kanskje ikke minst på det fascinerende åpningssporet – Musikk. For dette er musikk som samtidig er svært nyskapende og svært vakker – en uhyre sjelden kombinasjon! En vel fortjent vinner av tittelen Ukens Plate!

 

Les mer om Musikk hos Hubro

 

 

Siv Jakobsen – Live in Oslo.
Vakker musikk med nerve.

Siv Jakobsen vokste opp i Asker, men har i småvoksen alder oppholdt seg en periode i Boston og New York. Det har tilsynelatende satt noen spor i musikken, som befinner seg i terrenget rundt folk og singer/songwriter. Det er lett å få assosiasjoner til Ane Brun, men Siv Jakobsen har definitivt sin egen stil.

Første album ble definert som EP, men med spilletid på nær halvtimen var The Ligering egentlig farlig nær definisjonen til et album. I 2017 kom første fulle CD, med navn The Nordic Mellow, og nå altså Live in Oslo.

Flott musikk med mye melankoli. Et av Siv Jakobsen sine særtrekk er at hun beveger seg elegant i øvre toneleier med sin personlige vibrato, men er egentlig minst like fascinerende i de mørkere områdene.

Mange artister er fulgt Dolly Parton i klassikeren Jolene, men få har fremført den med like stor personlig troverdighet og særpreg som Siv Jakobsen gjør på sin lavmælte fremførelse på Live in Oslo. Det er vel denne tolkingen som gjør at Live in Oslo var på nippet til å bli kåret til Ukens Plate.

 

Les mer om Live in Oslo

 

 

Willie Nelson – Last Man Standing.
En gigant på det jevne.

Han er vel en av gigantene blant C&W-artister som har en tilhengerskare milevis utenfor denne musikkgenrens innmark. I tillegg til musikalske kvaliteter handler det nok også om en sterk personlig utstråling.

Man kan kanskje forvente en del rust i kantene når en 84-åring utgir en ny plate. Det er vanskelig å finne på Last Man Standing, og en hemmelig del av meg er egentlig en anelse skuffet. Men det handler kanskje like mye om at det er den mer melankolske og laidback varianten av Willie Nelson som fascinerer aller mest. For her er det friske takter fra første spor, og slett ikke en Nelson som dyrker sin tilårskommenhet.

Men bevares – dette er god musikk. Og med avslutningssporet Far To Crawl får jeg også min etterlengtede dose pessimisme.

 

Les mer om Last Man Standing

 

 

 

Kid Astray – Ignite.
Kvalitetspop i en kompakt utgivelse

Bandet Kid Astray har holdt på siden 2010, og for en musikkskribent som på dagtid jobber med videregående skolebygg i Akershus er det ekstra interessant at de oppsto som en gjeng på Rud videregående skole. De var opprinnelig seks medlemmer, men Elisabeth Wu takket for seg i 2016.

Ignite består av fem låter, og er en EP. I utangspunktet i grenseland for interesseområdet for denne spalten, men i dette tilfellet kompenserer kvalitet såpass for kvalitet at det ble stang inn.

Det er spesielt åpningslåten og samtididg tittelsporet Ignite som fascinerer meg. En ganske sjelden kombinasjon av kreativitet og fengende låt, som samtidig har en ganske unik karakter.

Kvalitet går igjen på alle fem låtene, selv om det ikke er alle som helt har den samme magien som Ignite.

Lyden er vel det som er mest rundt pari på denne utgivelsen. Det er ikke veldig mye dynamikk mer, og klangen er litt dunkel. Med enda bedre lyd kunne dette ført Kid Astray helt til topps.

 

Les mer om Kid Astray

 

 

Andreas Ihlebæk – Come Summer Suite.
Stillferdige pianofabuleringer.

For et års tid siden fikk Andreas Ihlebæk mye oppmerksomhet for sitt første fulle album, som hadde tittelen The guest. Musikken var svært særpreget, og fikk karakteristikken fjellsoul. Utgivelsen denne uken er en EP med fire låter, og denne gangen er det vanskeligere å benytte karakteristikker som «unikt». Og der The Soul ga fjellassosiasjoner, får jeg mer bilder fra urbane interiør på denne utgivelsen.

Men vakkert er det unektelig, og samtidig svært egnet til å få deg til å senke skuldrene helt ned. Klangspråket er ganske konvensjonelt, men samtidig med en ganske klar personlig profil. Enkelte ganger blir vi presentert for musikalske resonnement som kan minne om uttalelser fra Ketil Bjørnstad, men de forsvinner like flyktig som de dukket opp.

Lyden på Come Summer Suite er ganske lukket. Men samtidig er det fristende å anta at dette er en tilsiktet klang, som er med på å gi utgivelsen et særpreg.

 

Come Summer Suite hos NPS Music

Read 7543 times Last modified on Sunday, 09 February 2020 11:48
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

This email address is being protected from spambots. You need JavaScript enabled to view it.