Jonas Alaska – Live at Parkteateret
Young på norsk på engelsk
Jonas Alaska går som Jonas Aslaksen blant venner – eller kanskje det er omvendt? Uansett kommer han fra Åmli, og slett ikke fra nord-spissen av Amerika. Musikalsk er det derimot lett å få amerikanske assosiasjoner. Singer / songwriter ville han nok blitt kalt, i USA. Og med rette, for han er både sanger og låtskriver.
Jonas har allerede rukket å utgi fire studioalbum, og Live at Parkteateret er hans femte album, innspilt på Parkteateret på Olaf Ryes Plass på Grunerløkka.
Musikalsk dreier dette seg om en relativt ung mann og hans gitar, med gjennomgående stillferdig musikk. Vakkert og lyrisk, og med temmelig sterke assosiasjoner til Neil Young, når sistnevnte er på sitt mest lavmælte i høyere deler av toneskalaen.
Men på avslutningslåten Talkin` Swine Flu Blues er det helt andre referanser som gjelder. Her har vi 83% 60-talls-Dylan, kombinert med 39% Øystein Sunde fra 1970.
Lyden på Live at Parkteateret er meget bra. God dynamikk og en åpen lyd som samtidig formidler live-atmosfæren.
Med dette albumet befester Jonas Alaska seg som en av Norges beste visesangere.
Ukens Plate!
Nik Bärtsch’s Ronin – Awase.
Vakkert og pirrende!
Pianisten Nik Bärtsch sitt sveitsiske band Ronin er stamgjest hos ECM. Nå er det 6 år siden forrige album, og Awase ble innspilt av Manfred Eicher i Sør-Frankrike.
I tillegg til Nik selv betstår bandet av Sha på bassklarinett og altsaksofon, Thomy Jordi på bass og Kaspar Rast på trommer.
Minimalisme basert på groover I uvikling er et kjennetegn, og musikken er til tross for repetitiv karakter både dynamisk og spennnde.
Lyden er av høyt ECM-kaliber på denne utgivelsen, som kommer både som CD og dobbelt LP.
Les mer om Awase hos ECM
Francesca Aspromonte – Prologue
Vakkert og gammelt
Sopranen Francesca Aspromonte er utdannet i Salzburg, og har tross en alder på 27 år blitt etablert som en anerkjent utøver av tidlig musikk. Her synger hun sammen med ensemblet il pomo d’oro, ledet av Enrico Onofri.
«Prologue» er et fenomen i tidlige barokkoperaer, og hadde funksjon som en introduksjon til handlingen som skulle komme. Og på denne utgivelsen på plateselskapet Pentatone er det samlet en håndfull med prologer. Disse er hentet fra operaer som ble urfremført på 1600-tallet.
En flott og tidsriktig fremførelse av il pomo d`oro kombinert med en praktfull vokalprestasjon utgjør spennnende tidligmusikk med hovedtyngde fra Italia.
Utgivelsen er som sedvanlig fra Pentatone en hybrid SACD både stereo og multikanal. Flott lyd på denne utgivelsen, som er innspilt på Teatro delle Voci i Treviso, desember 2016.
Les mer om Prologue hos Pentatone.
Buzzy Lee – Facepaint.
Et realt Kick!
Også denne uken blir det en overligger fra forrige uke. Ikke fordi jeg er så overdrevent fascinert av overliggere, men fordi det at Faceprint og Buzzy Lee gikk under radaren min rett og slett er en for grov forbigåelse. Og hadde det ikke vært for at EPen er nettopp en overligger, hadde den nok vært en råsterk kandidat til Ukens Plate.
Buzzy Lee heter egentlig Sasha Spielberg. Og ja, hun er datteren til Steven, men synger definitivt på egne bein. For Facepaint fremstår definitivt ikke som produktet av en pappajente som har hatt det enkelt i livet. Men det kan selvfølgelig ikke utelukkes at det har vært litt lettere enn vanlig å sparke inn noen åpne dører på grunn av slektskapet – at hun så å si har fått en kickstart.
Og apropos kick – for nokså nøyaktig 40 år siden ble det utgitt et oppsiktsvekkende album med tittelen The Kick Inside. Vi snakker selvfølgelig om Kate Bush sitt fantastiske debutalbum, som også var hennes aller beste. Og grunnen til jeg trekker frem dette er at Buzzy Lee har den desidert høyeste Kate-Bush-faktoren jeg har hørt i løpet av disse 40 årene. Det er ikke bare mange av hennes stemmemoduleringer som minner sterkt, men også hennes lekende og dansende tilnærming til musikken. Og så får det kanskje våge seg at Buzzy trolig har langt mer hjelp av elektronikk til stemmemodulasjonene enn det frk. Bush hadde.
Jeg greier heller ikke å la være å bli fascinert av den fantastisk upretensiøse lille gitarsoloen på No Her, enkel på grensen til det naivistiske, men likevel fantastisk vakkert.
Det blir veldig spennende å følge unge frøken Spielberg sine meritter videre.
Brian Eno – Music for Installations
En utgivelse for samlere.
Avslutningsvis tar vi for oss en av gigantene innen pop-rocken. Mange av oss satte aller mest pris på Brian Eno som en av grunnleggerne av Roxy Music. Men han har en formidabel produksjon bak seg i mange ulike settinger, og aller mest kjent er han kanskje som skaper av «ambient music».
Ikke bare er Music for Installations ambient music, det er også en gigantisk utgivelse. For på 6 CDer eller 9 LPer får vi en samling av upublisert musikk fra Brian Eno sine installasjoner.
Music for Installations har høy musikalsk kvalitet, og er nok et verdifullt tilskudd for mange Enoentusiaster. For enkelte av oss andre kan dette bli litt i overkant langtrukket og ambient.
