Bizet – Les Pêcheurs de perles

En referanse.

Like sikkert som at Carmen skygger for Perlefiskerne som Georges Bizet sin ledende opera, er det at Perlefiskerne overskygger resten av produksjonen til denne franske operakomponisten. Bizet hadde ikke overdreven suksess i sin levetid, og selv Carmen fikk ikke den store anerkjennelsen før etter Bizet sin død, tre månder etter urfremførelsen.

Perlefiskerne ble uroppført 12 år før, og har klare musikalske fellestrekk med Carmen. Vi finner nesten musikalske sitater fra Perlefiskerne i Carmen - en soleklar musikalsk identitet hos Bizet. Perlefiskerne har hatt mange endringer etter Bizet sin bortgang, og mye av dette skyldes at originalmaterialet fra Bizet ble solgt av enken, og har ikke vært tilgjengelig for offentligheten.

I denne rykende ferske innspillingen er det en fremførelse mest mulig lik urfremførelsen. Det er et samarbeid mellom operakoret Les Cris de Paris og Orchestre National de Lille. Hovedpersonen Leila synges av sopranen Julie Fucks, som gjør en strålende figur. Men også de tre andre solistene Cyrille Dubois, Florian Sempey og Luc Bertin-Hugault har flotte fremførelser.

Kombinert med en fremragende lydkvalitet med god dynamikk og godt perspektiv gjør dette at denne hybride SACDen fra Pentatone vil være en viktig referanse-tolking av Les Pêcheurs de perles

Les mer om Les Pêcheurs de perles hos Pentatone.

Dark Roast – First Brew

Flott førstebrygg

Dark Roast er et Osloband, men typisk nok er det ingen av bandets medlemmer som kommer fra hovedstaden. De har i løpet av det siste året utgitt tre singler, og nå er tiden moden for debutalbumet First Brew. Vi har å gjøre med et pop-rock band med en liten blåserrekke. Og denne gjengen har helt åpenbart hentet en god del inspirasjon fra 70-tallet. Det er fullt mulig å tenke Stewe Winwood uten blåserrekke, men det er etter hvert mer nærliggende å trekke frem Chicago som en viktig referanse, riktignok med noe mer soulinspirasjon.

I mine tanker sliter jeg litt med å datere denne Chicago-inspirasjonen, tenker bare at det må være et sted rundt siste halvdel av 70-tallet. Kanskje rundt Hot Streets, det første albumet etter at Terry Kath tragisk forsvant? Helt til det slår meg at det selvfølgelig er Chicagos aller nyeste album «Now». Eller Chicago XXXVI, som jeg også liker å kalle albumet som ble utgitt for snart fire år siden.

Og dermed har vi samtidig kommet til et poeng. For selv om 70-tallsinspirajonen er åpenbar, er dette like åpenbart musikk med vår tids signatur.

Det er en åpenbar lett stemning i flertallet av låtene – ikke mye depping her. Det er også lett å få fot på noen av dem, ikke minst gjelder det for Take The Son Of A Bitch Down, som er en singel fra august i fjor. I litt motsatt ende av skalaen finner vi en av mine favoritter på albumet – When will we meet. En stillferdig, jazzy ballade med nerve, og flott vokalprestasjon. Og apropos vokal, det er mye flott koring på denne platen!

Et virkelig flott førstebrygg med bra lyd fra Dark Roast, selv om jeg ikke nødvendigvis syns at den er så mørkbrent til enhver tid. Det blir spennnede å følge med på Dark Roast fremover.

Les mer om Dark Roast.

Beach House – 7.

Som en drøm

Det er noe fascinerende med band som skaper et eget uttrykk, og amerikanske Beach House er et av dem. De går notorisk i kategorien Dream Pop, og siden det er et begrep som godt beskriver atmosfæren, holder vi oss til det.

Kjernen i Beach House består av den opprinnelig franske vokalisten Victoria Legrand, og multinstrumentalisten Alex Scally. De har holdt på siden 2004, og noen år senere lagde de en låt på tog over Hardangervidda. Den dukket etter hvert opp på albumet Teen Dream, med tittelen Norway. Og apropos Norge – hold av 7. oktober, da spiller de på Rockefeller.

Albumet 7 er helt riktig det syvende i rekken. Og stilen og den karakteristiske sounden dette bandet er kjent for. Men kanskje er det litt mindre drømmeaktig på dette albumet, og jeg er ikke sikker på at det er udelt positivt.

Girl of The Year, Drunk in LA og Pay No Mind er mine favoritter. Og så må vi ikke glemme Last Ride, som svever flytende inn i tåkeheimen.

Les mer om Beach House 7

Loreena McKennitt – Lost souls

Vakkert og tradisjonelt

Etternavnet til denne artisten gir selvfølgelig assosiasjoner til Scotland, eller der omkring. Men Loreena bor i Canada, riktignok med irsk og skotsk opphav. Hun både synger og skriver musikken selv, og trakterer flere instrumenter.

Det er ikke vanskelig å spore hennes opphav I det musikalske uttrykket, inklusiv måten hun artikulerer vokalen. I hvert fall gjelder det for en større del av låtene på denne nye albumet Lost Souls.

Det er ikke nødvendigvis veldig spennende musikk vi får servert her. Nyskapingen er ikke det som står i høysetet på mange av låtene. Men duverden så vakkert! Jeg ble overbevist allerede på første spor at dette var en utgivelse som måtte med på listen over interessante utgivelser denne uka. Og en bra lydgjengivelse forsterket avgjørelsen!

Les mer om Loreena McKennitt.