Trioen Josah med røtter fra Moldetraktene på begge sider av fjorden består av Jonas Høgseth på vokal og gitar, Sindre Klykken på bass og Joachim Orvik på trommer. Både Sindre og Joachim er med og korer når det trengs. Dipole er den andre CDen de utgir, etter at Stars and Lightballs kom i 2010. I mellomtiden har Josah utgitt noen singler og musikkvideoer, og nå kommer altså CD nr. 2 – Dipole.
Musikken til Josah har helt åpenbare erkebritiske aner. Hvis vi starter med den britiske pop/rockens Adam og Eva – Beatles og Stones, er det åpenbart at Josah tidvis er tilstrekkelig rocka til å kunne være Stones-arvinger. Men likevel er det ingen tvil om at det er Beatles som er Josah sin urstamfar, en gang langt tilbake i popens barndom. Det er de frodige melodilinjene og harmoniske strukturen, kombinert med detaljrikdommen og det varierte uttrykket som fastslår det.
Men både Stones og Beatles er selvfølgelig fullstendig skivebom i beskrivelsen av Josah sin musikk. Vi må et lite tiår eller to etter Beatles sin oppløsning før vi begynner å snakke. Josah selv nevner The Cure og Police som inspirasjonskilder, og det er uomtvistelig riktig. Det er likevel andre assosiasjoner som også bør nevnes. Jeg får innimellom litt snev av Colloseum II / Tempest – vibrasjoner.
Men enda tydeligere inspirasjon innbiller jeg meg å høre fra et av 70-tallets (og ettertidens) giganter innen britiske prog-rock. Vi snakker om Yes, men selvfølgelig etter at vi eliminerer Rick Wakeman som dominerende faktor. Det er ikke nødvendigvis uttrykket som er så fantastisk likt, for ikke å snakke om at Jon Anderson sin mezzosopranaktige vokal ikke har snev av likhet med Jonas Høgseth sin stemme. Men det er mye av den kreative originaliteten som vekker Yes-assosiasjoner, og igjen – detaljrikdom som vitner om musikalsk skaperglede. Og på låten Coma er det for så vidt også slående likhet mellom gitar/bass samspillet til Jonas og Sindre, og det sterkt fascinerende samspillet vi så ofte fikk servert fra Steve Hove og Chris Squire. Drøyt tre minutter ut i låten er dette som snytt ut av nesen på Fragile.
Det er vel også den store spennvidden mellom det hardtslående og det nesten sårbare, eller lyriske som gjør dette til en spennende plate. Og alle historiske assosiasjoner til tross – primært er dette verken Cure, Police eller Yes – det er Josah, med sin helt unike musikalske egenart!
Det er ikke til å komme unna at åpningslåten Problem Picker er en av albumets desiderte høydepunkter. Jeg våknet lørdag morgen en uke før skrivende stund og hørte den for meg før jeg fikk slått opp øynene. Det var vel da jeg innså at jeg hadde tapt – og Josah hadde vunnet. Dette er rett og slett en vanvittig genial låt, der den hardrock-inspirerte gitarintroen slår over i et hjerteskjærende vakkert gitarriff. En melodilinje og struktur som klistrer seg til hjernebarken, og der Jonas sin stemme veksler mellom flere av sine utallige moduser som detaljerer denne låten flott sammen med glimrende bass og trommer.
Neste låt som hever seg godt over snittet er Mind verses Heart. Her er det atskillig mer lavmælt stemning, men en veldig flott atmosfrære og en melodilinje som slentrer elegant innom den samme stien som Alphaville sin Forever Young vandrer, men tar like elegant av på en langt mer sofistikert og underfundig bane etter å ha samvandret noen meter.
No Guaranties er som å høre Sting i introen, og ellers en flott låt som sammen med den Yes-inspirerte Coma gir en flott oppseiling til det andre av albumets desiderte hødepunkt. Humanlike er en annen av disse direkte geniale låtene som går rett på hjernebarken. Det gjelder særlig Jonas Høgseth sin intelligente innledende vokallinje der han utfordrer stemmen sin komfortsone. Det blir rett og slett litt magisk.
Redeem the days er også en av de aller beste låtene, og gir en veldig fin avslutning av albumet. Den er samtidig den mest lyriske og sårbare av låtene.
Sammenlignet med dert første albumet Stars and Lightballs, opplever jeg Dipole som klart bedre. Og når også Stars and Lightballs var et veldig bra debutalbum blir det hele veldig lovende. Det er veldig åpenbart at Josah er et band med musikalsk integritet, og selv om det er en klar viderutvikling i musikken fra Stars and Lightballs, er det også en like klar rød tråd. Men der debutalbumet innimellom kunne ha en litt lystig og lett karakter, er det noe mer tyngde i Dipole. Og det som på enkelte låter kunne minnne om et snev av Country-Rock er ikke lett å finne igjen i Dipole.
Lyden.
På et punkt er det et fellestrekk mellom Dipole og et album jeg anmeldte tidligere i sommer – «NOW» Chicago XXXVI. Også Chicago hadde en ganske hjemmelaget innspillingsprosess, eller kanskje snarere hotellromlaget. Chicago sto selv for innspillingen, med inntil tre musikere i slengen, og så ble det hele sydd sammen i studio.
Josah har også hatt en litt lignende prosess, ved at det har vært et lavbudsjettprosjekt der de selv har stått for opptakene. Men i motsetning til Chicago har Josah vært opptatt av at alt skulle skje med en «live» følelse, og derfor er det bare unntaksvis at enkelte av sporene (instrumentene) har fått nye opptak enkeltvis. Når dette konseptet likevel har gitt et såpass bra lydmessig resultat, skyldes det nok to faktorer. For det første er flere i trioen veldig opptatt av lyd, og har delvis jobbet med det. I tillegg har de tatt seg råd til å få albumet mikset og mastret i profesjonelt studio, der de har fått hjelp av Terry Nick, og Dipole er utgitt White House Records.
Og resultatet har blitt bra. Lyden er likevel ikke noen isolert grunn til å kjøpe Dipole, til det skulle jeg ønske meg litt mindre dynamisk komprimering på noen av låtene. Men det hører nok med på denne type utgivelser. Og platen har fått en veldig bra sound, som kler låtmaterialet. Veldig bra jobba for lite penger!
Det er vanskelig å forstå at ikke dette albumet skal bli en veldig mye større suksess enn det det flotte debutalbumet ble. Med Dipole har Josah fått vist at de er en tikkende bombe. Og det er vel antakelig nå den detonerer!
