Selv om det legendariske albumet Bitches Brew ble innspilt i New York i august 1969, tok det over et halvt år før det ble utgitt. Releasedatoen var 30. mars i 1970, og noe av årsaken til dette var at Teo Macero måtte finne opp hjulet to-tre ganger og ellers gjøre en formidabel jobb for å transformere et heller kaotisk råmateriale til et magisk resultat.
Da albumet ble utgitt vakte det sterke reaksjoner i flere retninger – fra vill begeistring og fascinasjon til forakt. «Selling out» var uttrykk som ble beyttet om Miles Davis sin åpenbare musikalske transformasjon fra det som hade vært ren akustisk jazz et par år tidligere og til noe som for hans vedkommensd skulle bli fusion resten av 70-tallet ….ehhh …. det vil si frem til han midlertidig la musikken på hylla i 5 år fra 1975.
Det ingen uansett kunne ta fra han enten man var tilhenger eller motstander, var at dette var banebrytende musikk. I juni 2017 skrev jeg en grundig omtale av Bitches Brew under vignetten "Evig eies kun en LP". Og for nye lesere gjentar vi denne omtalen her, til ære for 50-års jubileet.
EVIG EIES KUN EN LP: Miles Davis – Bitches Brew.
Det blir litt meningsløst å introdusere Miles Davis, mannen som få vil bestride er jazzhistoriens desiderte ener. «By far!» vil enkelte tilføye, og jeg er en av dem.
Skal vi likevel forsøke oss på en Miles i et nøtteskall, er det fristende å gjengi historien fra en gang på 80-tallet, da han var invitert til et celebert selskap, og hans borddame – en fin sosietetsdame - spurte med et litt skrått blikk hvordan han hadde havnet i det selskapet (les: sluppet inn). Miles Davis svarte «I changed Music history four times. And why are you here…?»
Miles Davis i `69
Jeg skal ikke ta for meg hele historien om Miles Davis, men hoppe rett inn i den brytningstiden jazzen generelt og Miles Davis spesielt var i på tampen av 60-tallet. I forbindelse med at pop og rock stormet frem skjedde det også veldig mye i grenseområdene mellom jazz og rock. På den ene siden hadde vi band som Blood Sweat & Tears og Chicago, som var banebrytende i å smelte sammen jazz og rock med ståsted fra rockeband. Og det kan selvfølgelig diskuteres om sistnevnte band sin musikk hadde så mye jazz i seg, eller om det mer var Rock with a hornsection, som James Pankow i Chicago liker å insistere.
Den andre skolen var tradisjonelle jazzmusikere som ønsket å ta opp elementer fra rock i en fusion. Og her var Miles Davis sentral, og blant de tidligste med sine innspillinger i `69. Da snakker vi om studio-LPene In a Silent Way og Bitches Brew, selv om det var tilløp allerede i 1968, i innspillingene Miles in the Sky og Water Babies. Sistnevnte er forresten litt forvirrende, for selv om den ble innspilt i 1968, ble den ikke utgitt før 1976. Miles hadde vært veldig fascinert av både Jimi Hendrix og Sly & The Family Stone, og ønsket å skape musikk i samme retning.
Det er altså 1969 som er det magiske året – året da så mye skjer. Men for Miles Davis er det hendelser på to ulike nivåer denne tiden. For samtidig med at han foretar de banebrytende innspillingene In a Silent Way og Bitches Brew, har han et veldig spennende live-band, et band som i ettertid har blitt kalt The Lost Quintet. Denne kvintetten besto av en kombinasjon av hans «Second Great Quintet», representert ved Wayne Shorter og Tony Williams, og de to nykommerne Chick Corea og bassisten Dave Holland. Og det spennende med denne kvintetten var at de i motsetning til Miles sitt personell i studioinnspillingene utgjorde en mer organisk overgang mellom den gamle hard-bopen og den nye el-jazzen. Det er derfor god grunn til å gjøre dypdykk i live-innspillinger fra `69. Her er det mye svært fascinerende musikk, og min favoritt er 1969 Miles – Festiva De Juan Pins. Låtmaterialet er en kombinasjon av låter fra den nye perioden og gamle Miles-låter, som en forrykende utgave av Wayne Shorter komposisjonen Footprints og den gamle Monk-standarden Round About Midnight, som har blitt udødeliggjort av Miles Davis utallige ganger. Og denne versjonen er den beste av dem alle, der den starter med en fabulerende intro, og går over I et forrykende tempo etter det klassiske intermessoet. Og albumet er en soleklar kandidat til tidenes beste album av Miles Davis (glem alt gnålet om Kind of Blue…)
Bitches Brew
Men Miles Davis levde altså et slags musikalsk dobbeltliv I 1969, for samtidig som hans “Lost Quintet” skapte en glidene overgang mellom bop og fusion, skapte han revolusjon i studio. Etter albumet In a Silent Way – som mange holder høyt, men som jeg ikke helt har sansen for – kom en sesjon i studio sommeren `69. Grunnstammen av personell var Wayne Shorter på sopran sax, Benny Mauphin på bassklarinett, Chick Corea på el-piano, Joe Zawinul på el-piano, John McLaughlin på el-gitar, dave Holland på kontrabass og el-bass, Harvey Brooks på el-bass og Jack deJohnette på trommer. I tillegg bidro Larry Young, Lenny White, Don Alias og Jumma Santos på enkelte spor.
Det inntrykket som blir gitt I flere Miles Davis biografier er at en uke med opptak etterlot masse spennnende- men kaotisk råmateriale fra mer eller mindre jam sessions, men et materiale som ubearbeidet var fullstendig ubrukbart som platemateriale.
Og her kommer trollmannen inn i bildet – den virkelige heksen. Teo Macero jobbet svært lenge med dette materialet, og fant blant annet nye teknikker I form av tape-loop som ble benyttet flittig på tittelsporet “Bitches Brew”. Jeg har ellers uttalt på et jazzforum for rundt ti år siden at det er tre personer utenom Miles Davis som gir Bitches Brew den magien dette albumet har. Og det er Chick Corea på el-piano, Benny Mauphin på bassklarinett og ikke minst – Teo Macero bak spakene. Sistnevnte var nok enda viktigere for Bitches Brew enn det Alan Parson var for Dark Side of the Moon. Synd selvfølgelig for Wayne Shorter, som har vært en fantastisk sidemann for MD tidligere, og skapte nyere musikkhistorie senere med Weather Report. Men på Bitches Brew var han overraskende annonym. Og så er jeg selvfølgelig litt usikker på om jeg er litt urettferdig mot Joe Zawinul, men han hadde sin storhetstid sammen med Miles på In a Silent Way, som på en måte var hans album. Benny Mauphin derimot skaper et mystisk bakteppe på svært store deler av de fleste låtene. Og Chick Corea sin traktering av dette el-pianoet som han innledningsvis var veldig skeptisk til, er legendarisk. Og hvor enorm den uvurderige jobben til Teo Macero var får vi aldri helt innblikk i før verden gis tilgang til råmaterialet fra innspillingene fra Bitches Brew. Det kunne vært et virkelig spennende bidrag på en utgivelse som “The Complete Bitches Brew Sessions”. I stedet presterer utgiverne å remikse Bitches Brew uten Teo Macero sin deltakelse eller godkjenning, og presenterer en hel den annet materiale som i og for seg er svært spennende og bra, men som ikke har noe med Bitches Brew å gjøre.
Før vi snurrer skiver – for dette er selvfølgelig en dobblet-LP – tenkte jeg å nevne mitt personlige forhold til Bitches Brew. Jeg er ganske sikker på at jeg kjøpte albumet I Trondheim omtrent midt på 70-tallet, men jeg hadde en uhorvelig lang inkubasjonstid. Jeg var på den tiden svært fascinert over både 50-60 talls Miles Davis, og Big Fun utgitt I 1975. Men Bitches Brew tok det flere tiår før jeg fikk helt under huden, til tross for utallige forsøk. Og når det først skjedde, en gang rundt århundreskiftet, skjedde det med et brak. I en periode var Bitches Brew fast sengelektyre på soveromsstereoen.
Side A
Allerede I introen av Pharaos Dance får Benny Mauphin lov til å sette stemningen, med sin småpludring I bakgrunnen sammen med Chick Corea på sitt Fender Rhodes elpiano. Når Miles Davis entrer scenen blir det samtidig et stemningsskifte. Bitches Brew går over fra småpludring til en låt med en klar retning. Det er i store deler av låten en slags dialog mellom Miles Davis sine bastante uttalelser og Maupin sine mer pludrete utsagn. Men dette må ikke tas forkleinende for Benny Maupin sine musikalske fraser – de er magiske.
Det er ellers nærliggende å nevne Terje Rypdal sitt album Vossabrygg I forbindelse med denne låten. For Vossabrygg er en åpenbar gjendikting av Bitces Brew – også musikalsk. Og I åpningen av Vossabrygg er det såpass åpenbare musikalske sitat fra åpningen av Pharaos Dance at man kan bli litt undrende over valget. Særlig siden denne delen av Heksebrygg ikke er den mest vellykkede kreasjonen fra en ellers fantatisk norsk jazzmusiker.
Tilbake til Pharaos Dance – avslutningen av denne låten og LP-siden er etter det andre intermessoet den minst fascinerende delen, og går over i noen strofer som virker unødig påståelige...
Pharaos Dance er en av mine kandidater til albumets beste låt. Men den lever I skarp konkurranse.
Side B
I likhet med side A er også side B viet en enkel låt. Og her snakker vi om selve tittelsporet – Bitches Brew. Den starter med en uhyre særpreget og magisk åpning, en slags dialog mellom bassen og et el-piano som praktisk talt gnistrer. Og denne gnistringen er mer elektrisk på vinylen enn på noen av de andre sølvskivevariantene jeg har- og har hørt. Etter hvert kommer Miles sin trompet inn, og her er det Teo Macero sine grep som gir magien. For hva ville vel åpningen på Bitches Brew vært uten denne ekko-effekten som egentlig ikke var teknologisk mulig I `69, men som ville vært a piece of cake I dag.
Og det er definitivt Miles som er sjef på låten Bitches Brew. Men like fullt er Benny Mauphin sin bassklarinett uunnværlig som en stemningsskaper I bakgrunnen. Og Chick Corea sine fraser. John McLaughlin er også tilstedeværende med nyskapende fraser, og langt mer behersket enn mye av det han senere presterte i tidlige versjoner av Mahavishnu Orchestra.
Likevel er det grunntemaet som skaper den aller største magien på denne låten – et grunntema som er stadig tilbakevendende. Og unikt.
Låten Bitches Brew er ikke særlig utbredet på de mange rikholdige live-innspillingene på denne tiden, og I de tilfellene låten forekommer, er det gjerne bare korte innslag. Dette overgås vel nesten bare av Pharaos Dance, som jeg ikke kan huske å ha hørt på et eneste liveopptak.
Side C
Spanish Key er også en magisk låt. Jeg har forresten følelsen av at jeg har et magisk overforbruk av ordet magisk I denne artikkelen. Det som skiller Spanish Key fra de to foregående låtende er at de veldig kjapt får fot – en fot som går uavlatelig i den heftig rytmiske fremførelsen. Spanish Key sikter åpenbart til grunnskalaen i låten, en grunnskala som er umiskjennlig spansk.
Fristende ellers å minne om en demokveld hos Musik-Magazinet I Bergen, hvor en besøkende satte på Spanish Key på et tidspunkt hvor jeg egentlig hadde tenkt å forlate arrangementet. Det førte til at jeg ble en halvtime ekstra.
John McLaughlin er en relativt kort låt som nr. 2 på side C. Og jeg mener å ha lest at dette opprinnelig ikke var en selvstendig låt, men unge McLaughlin sitt soloinnslag på et alternatv take av en annen låt. Uansett danner den en kjærkommen kontrast I dette albumet. Et lite pusterom fra Miles sin trompet. Men heldigvis ikke fra Maupin sin bassklarinett.
Side D
Den siste siden på dobbeltalbumet starter med Miles Runs the Voodo Down. Det skiller seg litt fra de andre ved å være en mer straight rockelåt, nesten som et lite forvarsel til Jack Johnson som skulle komme I 1970. Så ble for så vidt Bitches Brew også utgitt I 1970, et halvt år etter innspillingen, men det er en annen historie.
Låten er grei, men likevel kanskje min eneste ikke-kandidat til albumets beste, uansett humørsvingninger.
Avslutningslåten er Sanctuary. Og det interessante med denne låten er at den omtrent på denne tiden (overgangen 69/70) overtar som Miles Davis sin standard avslutningslåt på konserter. Og temaet den overtar etter er selvfølgelig The Theme, som har vært regjerende avslutning I ca. et tiår, eller kanskje mer.
Men Sanctuary er definitivt mer enn et avslutningstema. Det er en veldig fascinerende låt, som bygger seg opp til et musikalsk crescendo.
