Oppsetningen har store fellestrekk med oppsetningen fra Munchen-konserten, men danske Marilyn Mazur er erstattet av John Bigham på synth-trommer, og Ken Akagi erstatter to keyboardister. Bandet som helhet spiller veldig bra, men jeg syns ikke Miles selv er helt på høyden. Et trekk man finner igjen fra Live in Munich er at Miles har en veldig tett dialog med sidemennene Kenny Garret og Foley. Dette er et trekk man ikke finner på samme måten tidligere hos Miles. Det er spesielt fascinerende å legge merke til måten Foley lytter til Miles på, og nærmest uttrykker dette med hele kroppen.
Det er bare et lydspor på DVDen, og dette er i PCM. Lyden er ikke på høyden med Munchen-konserten.
Det er flettet inn intervju-sekvenser som er mikset inn på ulike steder i konserten. Intervjuene er i seg selv interessante, og ved første gangs gjennomspilling fungerer dettte godt som helhet. Jeg syns likevel det er en feil måte å produsere en DVD på, for disse intervjusekvensene er bare et irritasjonsmoment når du hører DVDen for tjuetredje gang.
