søndag, 06 august 2017 08:04

Al Di Meola – Casino. Gnistrende latininspirert fusion

Skrevet av

Al Di Meola – Casino.

Al DI Meola er en av de utvalgte gitaristene som har en unik og umiskjennelig signatur. Jeg var dypt fascinert da jeg hørte hans tidligste soloalbum på midten av 70-tallet. Men det startet egentlig ikke der.

Denne unike gitaristen slo vel for alvor gjennom da han ble tauet inn til en midtlivsversjon av Return To Forever, Chick Corea sitt legendariske fusion band som oppsto i kjølvannet av hans dominerende posisjon hos Miles Davis på tampen av 60-tallet og så vidt inn på 70-tallet. Al Di Meola erstattet Bill Connors i Return to Forever i 1974, og var med på tre innspillinger før dette bandet hadde en midlertidig pause. Og han bidro vesentlig til å fargelegge RtF sin musikk – Al Di Meola er ikke en musiker som drukner i mengden.

For stilen til Al DI Meola er særpreget som få. Og skal jeg falle for fristelsen å sammenligne hans stil med noen, tror jeg det må være Carlos Santana. Og det til tross for at disse er to vidt forskjellige musikere. Men den åpenbare spansk-/latininspirerte stilen, kombinert med en gnistrende uttrykksform gjør at de to har et åpenbart felles utrykk. Ikke noe depressive eller melankolske takter der i gården. Musikken til De Meola er ikke noe du setter på en dag du føler deg litt blue, og har lyst til å bli der...

Al Di Meola har noen ganger noen løp som er så heftige at man kan forledes til å tenke at det ikke er noen som kan kopiere det. Det er selvfølgelig en fallgruve, for det er utrolig mange som er helt rå til å kopiere andre. Men de er som regel ingen musikkskapere. Et tydelig signalement er gnistrende, stakkato og tørre gitarløp som avløses av lange, «sustained» noter med mye klang. Og så må det kanskje innrømmes at dette fascinerte en student tidlig i tyveårene enda mer enn en drøyt 60 år gammel mann..

Før jeg går over til å snakke om Al Di Meola sin solokarriere, vil jeg fremheve hans bidrag på to av albumene til Stomu Yamashta sitt band Go Too, nemlig studioalbumet med samme navn, og kanskje enda viktigere Live in Paris. Dette er musikk du bør oppsøke hvis du ikke har hørt det.

Og så bør man heller ikke unnlate å nevne samarbeidet med Paco De Lucia og John McLaughlin. Albumet Friday Night in San Fransisco er legendarisk

I tillegg til en del samarbeid med Stanley Clarke hadde Al Di Meola etter hvert en lang solokarriere. For min del var det de tre første soloalbumene som fascinerte mest. Vi snakker da om Land of the Midnight Sun, Elegant Gypsy og Casino. Etter dette ble det en liten dreining i stilen som gjorde at jeg mistet litt interessen.

 

CASINO.

Det er Al DI Meola sitt tredje soloalbum jeg tar for meg her. Valget er nok litt tilfeldig, for jeg har ingen klar favoritt blant de nevnte tre studioalbumene som ble utgitt i perioden 1976-78. Med seg på dette albumet har han Anthony Jackson på bass, Barry Miles på tangenter og Steve Gadd på trommer. I tillegg bidro perkusjonistene James Mingo Lewis og Eddie Colon.

 

Side A

Åpningssporet Egyptian Danza er et godt eksempel på Al Di Meola sin virtousitet, og også på hans mesterlige rytmiske skifter. Låten gir klare bilder, og er også eksempler på dialog med synther, for ikke å snakke om dueller.

Chasin`the Voodoo er signert Mingo Lewis, en av perkusjonistene i besetningen. Også her blir det heftig nok til tider, i en låt som egentlig har en litt utydelig karakter.

Dark Eye Tango er det mulighet for å senke skuldrene litt. Her er Al Di Meola I et litt lyrisk hjørne. Jeg sa LITT… og for en stakket stund. For etter et par snaue minutt økes tempoet. Al Di Meola trives best uptempo – I hvert fall på den tiden. Men en bra låt er det. Og så har vi et glitrende eksempel på det staccatoløpet som avveksles av en sustained tone – bare i motsatt rekkefølge.

 

Side B

Senor Mouse er en gammel kjenning fra Return to Forever, der den attpåtil het Captain Senor Mouse. Denne låten er fra 1973, skrevet av Chick Corea, og utgitt på Hymn Of The Seventh Galaxy før Al Di Meola sin inntreden i RtF. Like fullt spiller han den som om den var hans egen, og det er en styrke. Også kred til Barry Miles som spiller synth litt i samme ånd som Chick Corea gjorde på den tiden. Det er vel litt vanskelig å komme forbi Senor Mouse som LPens høydepunkt, til tross for at den egentlig tilhører Captain Senor Corea?

Fantasia Suite for Two Guitars er en suite i fire deler, og er den åpenbart mest spanske av “låtene” på dette albumet. Også det klart mest akustiske innslaget. Og den fjerde delen Bravoto Fantasia er min favoritt her.

Med den avsluttende tittellåten Casino er vi tilbake I den mer utpregede fusionstilen som er hovedretningen på dette albumet. Her briljerer Di Meola med sine stadig skiftende tempo og atmosfærer.

 

Lyden

I likhet med de to foregående albumene av Al Di Meola er også lyden på Casino bra. Det er en del bruk av klang, og det er et viktig virkemiddel på disse Lpene.

 

 

Lest 5421 ganger Sist redigert tirsdag, 07 april 2020 06:31
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.