lørdag, 19 august 2017 09:26

Moonflower - All time high fra Santana

Skrevet av

Santana - Moonflower

Santana er selvfølgelig et av fyrtårnene innen pop/rock, og dette er like selvfølgelig uløselig knyttet til Carlos Santana. Ikke fordi han er den eneste ekstraordinært dyktige musikeren i Santana gjennom historien, men fordi han er en musikkskaper med et særdeles stort særpreg, og med en tydeligere signatur enn noen.

Jeg registrerte nettopp at Carlos Santana er høyt oppe på listen over verdens beste gitarister. Og selv om den type kåringer alltid får et snev av meningsløshet over seg, er det like fullt vel fortjent.

Det er også et interessant fenomen at få rockemusikere er gjenstand for like mye ambivalens som Carlos Santana. Det virker som han er musikeren folk enten hater eller elsker. Og særlig når det kommer til Peter Green og Fleetwod Mac sin Black Magic Woman er det mange som har problem mede å fordøye Santana sin versjon. Mer om det senere.

Men før vi fordyper oss i dobbeltalbumet Moonflower skal vi spole tiden tilbake til 60-tallet. For Santana startet allerede i 1966, men fikk ikke det store gjennombruddet før Woodstockfestivalen i `69. Debutalbumet Santana er en stor klassiker, og det samme gjelder for de påfølgende albumene Abraxas og Santana III. Det er mange som holde de tre første albumene som de aller største, men selv er jeg ikke helt der. Jeg syns at Santana ikke helt fant den optimale formen før litt ut på 70-tallet, i sin miks mellom Latin og pop/rock. For meg er de påfølgende studioalbumene Caravanserai, Welcome, Borboletta, Amigos og Festival høydepunktene i karrieren, før det asolutte høydepunktet - Moonflower. Deretter går det litt nedover for Santana i mine ører. I det 70-tallet nærmer seg 80-tall blir det litt forflating av musikken, rett og slett. Og for min del slipper jeg etter hvert taket, og lar Carlos & Co seile sin egen sjø.

Moonflower

Men Moonflower kommer som en solid høydare rett før det bærer utforbakke med Santana, og manifesterer seg som det aller beste albumet. I stor grad har nok det med å gjøre at det er et stort innslag av live-innspillinger på dette albumet. Og Santana er som rockemusikere flest aller best live, med en større vist spilleglede og løssluppen stil.

Det eneste med dette albumet som ikke er på topp er platecoveret. Det er rett og slett ikke like ikonisk som de fleste andre albumene fra 70-tallet. Man må vel nærmest være meteorolog for å tenne på coveret.

 

 

Side A

Det åpner litt forsiktig, med en medley hentet fra Festival. Dawn - Go Within er lavmælt overture før fyrverkeriene Carnival setter inn. Denne går litt glidende over i Let The Children Play, og det er vel egentlig først her Carlos får opp temperaturen. Her får også Tom Coster vist seg som en strålende traktør av Hammond B3 (trur eg).

Og når denne medleyen har fått glidd videre over i Jugando viser Carlos Santana seg frem som det fyrtårnet han er på en elgitar som gnistrer mer enn noen annen er i stand til å få til. Det måtte i så fall vært Al Di Meola, men han gnistrer på en helt annen måte, selv om det også er kraftig latininspirert.

Med I`ll be Waiting er vi tilbake i studio, etter tre liveopptak. Og jeg må vel innrømme at jeg syns denne låten er litt transportetappe. Men pent er det. Med studiolåten Zulu har vi en litt uortodoks åpning på avslutningslåten på denne side A, en albumside som til tross for høydepunkt godt ute i medleyen er litt soft-start på Moonflower.

 

Side B

For vi skal høyere, svært mye høyere. Eller som noen sier: «Nu kjør vi!» Bahaia er Santana nær sitt aller beste. Det er også fusjon mellom latino og pop/rock nær sitt aller beste. Og så skal jeg ikke provosere unødig med å si at den påfølgende versjonen av Black Magic Woman er den beste utgaven av nevnte låt, men den er uendelig mye bedre enn Santana sin studioversjon av samme låt på Abraxas.

Men igjen har vi selvfølgelig Fleetwood Mac sin versjon som er originalen, og som det er vanskelig å forbigå. Men saken er den at disse to versjonene utgjør to ytterpoler som egentlig er umulig å sammenligne. For mens Peter Green fremfører en melankolsk fortelling på sin gitar om en svikefull kvinne, og gjør det på en mesterlig måte som få eller ingen kan gjøre etter han, er Carlos Santana sin gitarfortelling den diametralt motsatte. For jeg greier i farten ikke å komme på noe mer livsbejaende enn Carlos Santana sitt gitarspill på denne liveversjonen av BMW. Setter du på denne låten for å dyrke at du er litt deppa, har foretatt tidenes skivebom. Da gir det langt mening at side 2 på Moonflower var obligatorisk vorspielmusikk for en arkitektstudent en periode i `77. Og jo, dette ER tidenes beste versjon av Black Magic Woman… Sorry Peter Green. Og Gunnar…

Vi har forresten en slags medley her også, for Black Magic Woman går over i Dance Sister Dance. Disse to låtene utgjør en organisk enhet, og DSD er omtrent like gnistrende som BMW. Etter all denne utladningen er det ganske god timing å roe ned med Europa. Et helt annet tempo, og det skulle ikke forundre meg om den har figurert som en «siste dans» rundt omkring. Men det betyr ikke at Carlos har tatt ferie på denne låten som opprinnelig så dagens lys på albumet Amigo. Dette er også svært bra musikk i liveversjon!

 

Side C

Åningssporet på Side C gir et spesielt minne. For på en studietur til London høsten `77 ble She`s Not There spilt over stadionhøyttalerne som en nyutgitt låt i forkant av en eller annen fotballkamp. Låten er en fengende poplåt, og så mye mer enn det er det vel ikke å si. Annet enn at Carlos selvføglelig leverer varene også her.

Den påfølgende Flor d`Luna er egentlig tittelmelodien på dette albumet. En studioinnspilt låt som egentlig blir en litt blodfattig kontrast til det meste på dette albumet. Det er småvakkert og downbeat, men nå var vi vel egentlig i festmodus, var vi ikke?

Mine ønsker blir oppfylt i den påfølgende Soul Sacrifice, en liveversjon av avslutningslåten på debutalbumet til Santana. Her er vi definitivt tilbake i livestemning, og Carlos gnistrer. Dette er en av de låtene som gjør at enhver utfordring til Moonflower som beste Santana-album i praksis blir walk-over for sistnevnte. Når det er sagt, betyr ikke det automatisk at det ikke er tillatt å tenke i et svakt øyeblikk at også denne trommesoloen i likhet med trommesoloer flest kan bli litt i lengste laget. Men perkusjon er nå en gang et av varemerkene til 70-talls Santana, ved siden av gitaren til sjefen sjøl. Og etter å tålmodig ha sittet pent og ventet, kommer belønningen – Carlos glitrer på gitaren. Og som bonus får vi en flott, men alt for kort solo av Tom Coster på B3. Dette var på den tiden da det fremdeles var god latin å spille orgel.

 

Side D

Denne sistesiden åpner med et fyrverkeri i låten El Morocco, som umiddelbart liner opp som kandidat til albumets beste låt. Og det gjør ikke saken verre at den praksis er en duell.. eller kanskje dialog mellom Carlos Santana og noe jeg antar må være Tom Coster på Synth. Denne formen for dialog foregår i en stil som var typisk for en del fusionband på 70-tallet. Ikke minst finner du det på det eminente albumet med Carlos Santana og John McLaughlin – Love Devotion Surrender. Men da selvfølgelig mellom to gitarister.

Den påfølgende Transcendance utgjør en genial, lyrisk kontrast til El Morocco. Nevnte jeg at det er en flott vokal? Og at Tom Coster også her viser at han stortrives med å småfikle litt med pitchbend på sin analoge synth på en svært musikalsk måte? Og at Carlos Santana selvfølgelig tripler tempoet eller deromkring når han overtar arenaen med sin ikke direkte smålåtne gitarsolo? Nei, jeg glemte visst å nevne det.

Avslutningslåten på side D er en gammel kjenning fra Santana III, og har en umiskjennelig atmosfære av tidlig-Santana. Og når jeg kjenner riktig godt etter er dette en av høydepunktene på albumet, ikke minst takket være Tom Coster. Savor/Toussaint L'Overture er selvfølgelig også Live, og en veldig flott avslutning av Santanas desidert beste album!

 

Lyden

Lyden på Moonflower er tålelig bra. Og slik jeg husker det fra 1977 faktisk over pari. Mitt eksemplar har overlevd fire årtier, og har således noe slitasje. Men har ridd av stormen tålelig bra.

 

 

 

Lest 6259 ganger Sist redigert tirsdag, 07 april 2020 06:30
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.