søndag, 31 juli 2022 16:58

TEST: Ray møter Beam Gen. 2 - Sonos-kannibalisme? Spesial

Skrevet av

I løpet av det siste året har Sonos lansert to nye lydplanker – en oppgradering av Beam, og den helt nye Ray som er litt som en attpåklatt i Sonos sitt lydplankesortiment. Vi har fått låne begge modellene for deltakelse i en solid testrunde, for å forsøke å finne ut hva som er det beste kjøpet.

Strømme- og multiromgiganten Sonos har etter hvert en lang historikk med lydplanker, og startet i 2013 med Playbar. Den fikk ganske umiddelbart en god posisjon i markedet, og det er grunn til å anta at det i tillegg til produktets kvalitet også har med Sonos sitt økosystem. Selv har jeg hatt en sporadisk kontakt med et eksemplar av Playbar i form av at det har vært i et nært familiemedlems eie i lengre tid. Min første test av et hjemmekinooppsett fra Sonos skjedde i 2017, der den ferske Playbase havnet under stetoskopet sammen med et par Play:1 og en Sub Gen 2.

På den tiden var det Playbar som var eneste modell, og dermed også toppmodellen sammen med PlayBase, som var et ganske annerledes konsept som viste seg å floppe litt. Sommeren 2018 kom den rimeligere modellen Beam. Både Playbar og Playbase forsvant sommeren for to år siden, omtrent samtidig med at den nye flaggskipmodellen Arc ble lansert. Arc var den første soundbar for Sonos med både HDMI ARC og Dolby Atmos, med dedikerte oppoverfyrte høyttalere. 

Sonos Beam Gen 2

Da 2. generasjon av Sonos Beam kom i oktober 2021 fremsto dette som en mindre revisjon av forgjengeren, men med noen viktige oppgraderinger. Den kostet da 500,- mer enn forgjengeren, og har nå en prislapp på 4.999,-. Eller fem tusen, som vi pleide å kalle det på Vestlandet.

Størrelsen var den samme, og det var også driver-bestykningen. Dette er et 3.0-oppsett, som kan utvides til et 5.1-oppsett etter hvert. Det sitter en diskant i midten, og fire mellomtone/bassdrivere der to er i midten på hver side av diskanten, mens det to andre sitter på hver sin ende, og er kraftig vinklet utover. I tillegg befinner det seg tre passive bassdrivere (slavebasser) i kabinettet. Alle de fem aktive driverne er drevet av hver sin klasse D-forsterker.

Men CPUen ble kraftig forbedret, og skulle ha 80% forbedret kapasitet i forhold til forgjengeren. Synlige forskjeller er det grillen som står for. Stoffgrillen på forrige versjon er erstattet av en perforert grill i polykarbonat. Utseendet var kanskje like bra på den forrige grillen, men en grill i polykarbonat må antas å ha langt bedre holdbarhet.

En av de viktigste oppgraderingene finner vi på baksiden, selv om det ikke er synlig. HDMI-kontakten er endret fra ARC til eARC, og dette innebærer for mange produsenter en åpning for Dolby Atmos, selv om det strengt tatt ikke er en forutsetning for alle. Det har blant annet med ARC-utgangen på TVen å gjøre. Uansett gir eARC mulighet for høyere bitrate, og dermed også mulighet for Dolby Atmos i høyoppløst versjon, dersom tilkoblet HW og programvare ellers tillater dette.

For Sonos har uansett eARC åpnet for Dolby Atmos på Beam Gen 2, selv om det er «lightversjonen» som genererer 3D-lyd ved hjelp av HRTF og DSP. Og i tillegg er Beam nå kompatibel med DTS Surround, selv om DTS HD-Master eller DTS-X ikke støttes.

Sonos Ray

Den aller ferskeste lydplanken er altså Ray, og er samtidig den desidert minste lydplanken Sonos noen gang har laget. Og også den absolutt rimeligste, og når sant skal sies er det mer pris enn størrelse som skiller Ray fra Beam. Og en del andre egenskaper, selvfølgelig.

For i tillegg til at Ray har en prislapp på 60% av prisen til Beam Gen 2, er det også noen ganske markante nedskaleringer på utstyrslisten her. Vi starter med bestykningen, og det faktum at dette er et 2.0-oppsett, som maksimalt kan utvides til et 4.1-system. Driverne i Ray består av to diskanter som er vinklet utover, samt to mellomtone/bass-elementer konsentrert i midten. I tillegg er det et litt kreativt dobbelt bassreflekssystem, der portene er to 180-graders rør. Ingen oppover-vendte drivere her altså, og det ville vel egentlig uansett ikke gitt mening uten Atmos. Hver enkelt driver har en egen klasse D-forsterker.

På Ray har Sonos gått tilbake til det som var gjeldende latin på de to første lydplankene. HDMI ARC/eARC er erstattet av en optisk inngang. Det fungerer for så vidt greit nok når jeg har fått gjort nødvendige justeringer i Philips-TVens innstillinger for lyd ut, bortsett fra at Dolby Atmos ikke er tilgjengelig. Og siden Ray uansett ikke er kompatibel med Atmos er det fort gjort å tilgi akkurat det. Men jeg er uansett litt usikker på om Sonos sitt grep med å droppe HDMI var et lønnsomt valg.

Design

Designet er egentlig ganske likt på både Beam og Ray, og de har begge den samme grillkonstruksjonen i perforert polykarbonat. Som alltid ellers er det enkle former på Sonos sine produkter. Det har blitt et slags varemerke som har tjent dem bra. Grunnformen på både Beam og Ray er en slags über-lang skøytebane, men med den forskjellen at den på Ray har blitt veltet over på siden, og grillen har selvfølgelig fulgt med. I tillegg er sideveggene skrådd bakover. Personlig syns jeg vel at Beam tar seg litt bedre ut. Og så er jeg glad for at begge testeksemplarene kom i hvit, men de er også tilgjengelig i sort utførelse.

Det sedvanlige minimalistiske touch-panelet er på plass på begge lydplankene, og bidrar til et velkjent grensesnitt.

System og setup

Sonos sitt økosystem har ikke fått en tetplassering på pallen for ingenting. Det er fremdeles den mest gjennomarbeidede strømmeplattformen som dekker alt du har behov for av strømmetjenester, i tillegg til et ekstremt utall du ikke har behov for – i hvert fall ikke i Norge. Og system for multirom og andre tilleggstjenester som alarmer har blitt finpusset og perfeksjonert i løpet av de to årtiene selskapet har eksistert. Det var vel kanskje Sonos som i sin tid kunne ta æren for at forbrukernes fokus ble flyttet fra piratkopiering av MP3-filer og over på en langt mer bærekraftig strømming.

Og denne raffineringen av økosystemet vises også når man skal installere de to lydplankene vi har på testbenken denne gangen. Mye av forbedringene har vi allerede erfart og skrevet om i forbindelse med andre Sonos-produkter, men siden det er en god stund siden vi har testet et hjemmekinosystem fra Sonos er noen av nyvinningene nye i forbindelse med denne testen.

Som alltid er det en fornøyelse å konfigurere en enhet fra Sonos. Det hele er intuitivt, og selv det er på grensen til overflødig siden vi blir ledet til det aller meste. Som når vi blir spurt om vi ønsker å koble til surroundhøyttalere eller subwoofer, og menyen finner allerede konfigurerte komponenter i systemet som kan egne seg til oppgaven. Eller når vi har valgt de to surroundhøyttalerne, og Sonos spiller en lyd fra den ene, og spør om det er den som er venstre surroundhøyttaler.

Også den effektive Trueplay-funksjonen er forbedret på en måte som er tillitvekkende ved at vi innledningsvis blir henvist til å sitte i ro med mobilen i Sweetspot i en periode med testtoner, før vi må gå rund på gulvet med veivende mobil på sedvanlig vis. Og resultatet later til å bli bedre enn noen gang, og vi kan prise oss lykkelig over å fremdeles være eier av en iPhone – Android er fortsatt ikke en mulighet.

Jeg ble også mildt henrykt over den nyttige «Now Playing»-skjermen i mobilappen, som viser hvilket lydformat som mottas via eARC på Beam, eller optisk inngang på Ray. Videre er det direkteikoner for å aktivere/deaktivere taleforbedring og nattlyd (redusert dynamikk). I setupmenyen har du også mulighet for å justere nivå på surroundhøyttalere individuelt for musikk og film/TV. Veldig bra, selv om jeg også skulle ønske at det var mulig å slå av surroundhøyttalere for stereomusikk, uten at det har innvirkning på konfigurasjonen for film/TV-lyd. Og for den Atmos-kompatible Beam er det også mulig å foreta en simulert høydejustering.

 

TESTEN

Som en del av testoppsettet har det vært benyttet et par Play:1 plassert på stativ i ca. 110-graders vinkel fra synsretningen som surroundhøyttalere, samt en Sonos Sub (gen 2). Play:1 er har en lydgjengivelse som er identisk med dagens Sonos One, og er utmerkede makkere som surroundhøyttalere. Avhengig av plassering kunne det også ha vært benyttet Ikea Symfonisk Bilderamme, som vi testet for et år siden. Og forventet resultat ville vært ganske likeverdig, men litt annerledes.

Disse supplerende surroundhøyttalerne har ikke vært benyttet under hele testen. I innledende runde ble det spilt musikk i stereo, og da spilte både Beam og Ray alene, uten tilknyttede periferhøyttalere.

Under testen av hhv musikk og film i Dolby Atmos har det i utgangspunktet vært benyttet fullt oppsett, selv om vi også har kjørt en runde med surround og sub utkoblet, og også med begge deler utkoblet – med andre ord fire ulike varianter for hver soundbar. Og så må det presiseres at selv om det bare er Beam som er kompatibel med Dolby Atmos, ble det selvfølgelig en gjengivelse i 4.1 surround også på Sonos Ray.

Musikk i stereo

Avspillingsoppsett:

  • 1: Beam Gen. 2 - konfigurert alene
  • 2; Ray - konfigurert alene
  • Lytterposisjon i sweetspot

Testløype

  1. Odin Staveland. Parade – Sillajass
    Beam: Det låter mer lukket enn vanlig. Mellombassen er litt oppsvulmet
    Ray: Omtrent som Beam

  2. Erik Friedlander. Bohemia After Dark – Oscalypso
    Beam: Krever en del volum for å våkne. Men da fungerer klangen ganske bra
    Ray: Låter overraskende likt Beam.
  3. Arild Andersen. Patch of Light – Hyperborean
    Beam: Varm klang. Ikke veldig detaljfokusert, men dette går det godt an å lytte til
    Ray: Litt mer åpen i toppen?

  4. Arild Andersen. Hyperborean – Hyperborean
    Beam: Bassen til Arild Andersen klinger fint, men ruller selvfølgelig av lenger opp enn man kunne ønske.
    Ray: Litt lysere i klangen, og det er ikke nødvendigvis en ulempe. Brukbar mikrodynamikk

  5. Frank Zappa. Rubber Shirt – Sheik Yerbouti
    Beam: Denne Zappa-klassikeren fungerer bra.
    Ray: Her er klangbalansen ikke like bra som på Beam.

  6. David og Susanna Wallumrød. Chelsea Hotel – Chelsea Hotel (Live)
    Beam: Susanna sin vokal gjengis bra, el-pianoet ikke fullt så bra.
    Ray: Her foretrekker jeg den litt åpnere klangen i Ray. Ray oppleves også å ha en renere gjengivelse av vokalen.

  7. Helene Grimaud. Silvestrov: Bagatelles I – XIII: Bagatelle I – Memory
    Beam: Dette er ganske flott gjengitt, og med god rominformasjon
    Ray: Låter litt slankere, her foretrekkes Beam

  8. Kleive, Reiersrud, Dissing. Kimer I Klokker – Den signede dag
    Beam: Overraskende flott intro, med masse detaljer, rom og luft.
    Ray: Litt overraskende er det mindre rom og luft her. Og litt mer farging i Dissing sin vokal. Kanskje avslører litt resonans i Beam, som ikke er til stede på samme måte i Ray?

  9. Reiersrud, Kleive. Spor 12 – Himmelskip
    Beam: Veldig fin intro. Og til tross for veldig begrensninger i bassresponsen, aner vi konturene av noe dypbass fra trafikken i omgivelsene i Odense
    Ray: Igjen litt mindre luft og rom – litt mer tørt. Og kanskje litt renere enn Beam? Likevel er det nok Beam som trekker det lengste strået her.

  10. Jan Garbarek. Mission: To Be Where I Am – It`s OK To Listen To The Grey Voice
    Beam: Dette fungerer overraskende bra, med fin klangbalanse.
    Ray: Litt slankere og tørrere.

  11. John Abercrombie. Red And Orange – Timeless
    Beam: Livlig gjengivelse, men kanskje litt ullen bass.
    Ray: Overraskende distinkt og presis synthbass fra Jan Hammer. Men selvfølgelig ikke veldig dyp.

  12. Joni Mitchell. Overture / Cotton Avenue – Don Juan`s Reckless Daughter
    Beam: Grei gjengivelse av introen. Jaco sitt anslag på bassen ved 1:45 er overkommelig. Her savnes selvfølgelig dybde, og det er som forventet.
    Ray: Egentlig ikke særlig mindre dybde i bassen, bare litt annen totalbalanse. Og faktisk litt mer distinkt. Behagelig balanse når vi er ferdig med Overturen, betydelig bedre enn på Beam.

  13. Kari Bremnes. Kanskje – Det Vi Har
    Beam: Litt betoning i vokalen, som på en god del andre oppsett.
    Ray: Vokalen til Kari fungerer bedre her. Hele lydbildet oppleves mer kontrollert.

  14. Kari Bremnes. Like før dagen går ned – Og så kom resten av livet.
    Beam: Litt resonans i bassen? Vokalen til Kari fungerer bra, det er det ikke alltid den gjør på dette sporet.
    Ray: Kari sin vokal mangler litt kropp. Klart bedre på Beam, og litt overraskende også renere.

  15. Kari Bremnes. Barn Av Blå Krukke – Blå Krukke
    Beam: Litt tydelig V-profil i klangen.
    Ray: Mer tørr gjengivelse med mindre rom og klang. Kanskje mer korrekt, men ikke nødvendigvis bedre?

  16. Kari Bremnes. A Lover In Berlin – Norwegian Moods
    Beam: Et åpenbart dykk i volum 1- sek. Inn i låten. Eller litt betoning i Kari sin vokal.
    Ray: Dette dykket oppleves ikke i Beam. Merkelig fenomen. Ellers fin klang. Klart best på Ray.

  17. Kari Bremnes. Du Har Sett Dem – Månestein
    Beam: Her fungerer Beam godt. Fin klang i vokalen.
    Ray: Klart slankere klang på Ray, og det kler ikke denne låten og miksen.

  18. Keith Jarrett. For Miles – Bye Bye Blackbird
    Beam: Dette fungerer overraskende bra. Jeg liker det snevet av varme som oppleves i Beam
    Ray: Litt slankere i klangen.

  19. Sigmund Groven, Knut Buen. The Sound of Telemark – Myllargutens Bruremarsj
    Beam: Den voldsomme klangen i maskinhallen på Rjukan gjengis greit, men andre oppsett har klart bedre kontroll.
    Ray: Litt mindre klang på Ray, og kanskje fungerer det bedre. Eller kanskje er det minst like bra med den litt varmere klangen i Beam.

  20. Ketil Bjørnstad. Land – Odyssey
    Beam: Dette gjengis egentlig veldig bra (til å være soundbar i forsiktig mellomklasse)
    Ray: Dette er ikke et spor som skiller de to lydplankene veldig mye.

  21. Ketil Bjørnstad. Sylvelines Hus – Berget Det Blå
    Beam: Slank klang som alltid ellers på dette sporet.
    Ray: Her foretrekker jeg den litt mer nøkterne gjengivelsen til Ray. Ikke minst er pianoklangen mer behagelig, selv om den savner kropp.

  22. Leonard Cohen. Happens To The Heart – Thanks For The Dance
    Beam: Overraskende, og med rasp i Cohen sin vokal
    Ray: Et litt nytt fenomen – vokalen virker litt fjernere på Ray enn på Beam.

  23. Lynni Treekrem. Sjalu Type – Storm
    Beam: Dette sporet fungerer veldig bra, selv om jeg savner mer dybde og punch i bassen.
    Ray: Litt mer tørt her. Men ikke nødvendigvis dårligere. Mer kontroll over vokalen.

  24. Lynni Treekrem. Veslemøy – Haugtussa
    Beam: Musikalsk gjengitt, uten å fokusere på detaljer. Fin varme i klangen på Lynni sin vokal.
    Ray: Mindre rom og klang.

  25. Mari Boine. Chasing Myself Into Reality – See The Woman
    Beam: Fungerer stort sett greit, men dette er et veldig krevende spor som langt fra takles av alle oppsett. Og det er litt rasling i bassområdet enkelte steder.
    Ray: Her er ikke klangbalansen like bra, og vokalen blir litt slank.

  26. Marianne Baudouin Lie. Many Thousands Gone – Atlantis, Utopia And Ulvedrømmer
    Beam: Fin klang både fra cello og vokal
    Ray: Åpenbart mindre kropp i gjengivelsen av Celloen fra Ray.

  27. Mats Eilertsen. Endless – Reveries and Revelations
    Beam: God gjengivelse av detaljer, selv om det er enda bedre på gode HiFI-oppsett.
    Ray: Står ikke tilbake for Beam på dette sporet, bortsett fra at Beam har litt mer å fare med i mellombassen.

  28. Siri Svale Band. Don`t Explain – Blackbird
    Beam: Overraskende god bassgjengivelse, og også Siri sin vokal har godt nærvær.
    Ray: Igjen dette fenomenet med mindre rom og klang fra Ray. Her er det ok, men Beam gir et mer voksent lydbilde.

  29. Beyoncè. DONT HURT YOURSELF – LEMONADE
    Beam: Hardt og rått, som det skal være.
    Ray: Litt snillere og fjernere fra Ray.

  30. Øyvind Kristiansen, Jonas Kilmork Vemøy. Forsaken – Hymns of Compassion
    Beam: Litt rasling i bassen, igjen. Men et stort og fint lydbilde, selv om det er et trangt stereobilde.
    Ray: Igjen litt tørrere gjengivelse.

  31. Radka Toneff. The Moon Is a Harsh Mistress - Fairytailes
    Beam: Jeg hadde ventet en nedtur med Radka, men den kom ikke. Det betyr selvfølgelig ikke at det ikke er bedre på gode HiFi-oppsett.
    Ray: Litt mindre rom

  32. Angermanlandsmorgon – Past Present Future
    Beam: Dette fungerer overraskende bra.
    Ray: Fungerer også med Ray, og faktisk litt mer presist.

  33. Maria Joao – Mario Laginha. Horn Please – Cor.
    Beam: Jeg blir alltid glad når jeg får servert dette stemningsbildet. Også fra en lydplanke i forsiktig mellomklasse.
    Ray: Og i Budsjettklasse

  34. Maria Joao. We`ll Be Just Begining – Undercovers.
    Beam: Refrenget på dette sporet låter hardt og forvrengt også med Beam, som på alle andre oppsett.
    Ray: Også på Ray. Men musikken og teksten er fantastisk.

  35. Marc Johnson. Freedom Jazz Dance – Overpass
    Beam: Det blir ikke den samme heftige bassopplevelsen som på mer basstunge oppsett.
    Ray: Og det får selvfølgelig heller ikke Ray gjort noe med.

  36. Billie Eilish. Your Power – Happier Than Ever
    Beam: Fungerer brukbart, selv om jeg ønsker meg noe dypere bass
    Ray: Her også selvfølgelig, men Billie sin vokal fungerer godt.

  37. Jeff Reily og Peter Anthony Togni. Ave Verum – Blackwood
    Beam: Denne bassklarinetten låter stort og flott også på Beam.
    Ray: En anelse tørrere på Ray, men det er mye å gå på.

  38. Chiaroscuro Quartet. String Quartet No. 1 – Beethoven: String Quartets
    Beam: Ikke all verdens presisjon i detaljer og geometri, med det klinger godt.
    Ray: Det låter klart slankere fra Ray

 

Oppsummering stereo

Oppsummert gir lytteinntrykkene av musikk i stereo en aldri så liten overraskelse. For selv om helhetsinntrykket er at Beam presterer bedre enn Ray i denne øvelsen, gjelder ikke det på alle sporene. Ray låter gjennomgående litt tørrere og også litt mer presist på en del spor. Men samtidig klart slankere, så her er det stort rom for personlige synsinger.

Den største overraskelsen er nok likevel at begge lydplankene greier seg overraskende godt som en stereogjengiver, selv om lydbildet selvfølgelig er smalt. Og lyden bærer preg av at dette tross alt er en bigeskjeft for en soundbar. Men for Audiophile.no sin lesergruppe vil det trolig være aktuelt å benytte en Beam eller Ray også til musikk, selv om de fleste trolig har et hovedanlegg- eller to som de benytter til konsentrert lytting.

Gjengivelse i Surround

Avspillingsoppsett:

  • 1: Beam Gen. 2 - konfigurert alene
  • 2: Ray - konfigurert alene
  • Supplerende sett med Sonos Play:1 som surroundhøyttalere
  • Sonos Sub
  • Lytterposisjon i sweetspot
  • Referanseoppsett:
    • Onkyo TX-NR696
    • Frontkanaler gjengitt med Linn Chakra 6-kanals effektforsterker med aktive delefilter for Linn Ninka
    • Linn høyttalersett

 

Musikk i Dolby Atmos

Vi tar med noen musikkeksempler for å finne ut hvordan dette oppsettet mestrer avspilling av musikk i Dolby Atmos. Musikken er hentet fra TIDAL via Apple TV og Chromecast med Google TV, og er dermed en versjon av Dolby Atmos som gjengis i Dolby Digital+, ikke i HD som vi får når musikken er avspilt fra Blu-Ray. Og her er det komplette oppsett med både Sonos One som surroundhøyttalere og Sonos Sub i de respektive Beam- og Ray-oppsettene.

Og så gjentar vi for ordens skyld at selv om Ray ikke er Atmos-kompatibel blir musikken gjengitt i Dolby Digital 4.1 surround, mens den i Beam-opppsettet blir gjengitt i Dolby Atmos 5.1 (ikke 5.1.2, siden høydekanalene er DSP-simulerte)

Jan Gunnar Hoff - Home

Først ut er Jan Gunnar Hoff sin vakre utgivelse Home som var med på Platesmakingen i slutten av mai i år, og der den fikk topp terningkast. I likhet med alle utgivelser fra 2L har denne en fantastisk lyd, og fallhøyden er derfor ekstra stor for dette Sonos-oppsettet med Beam Gen. 2 dersom det ikke leverer.

Og Sonos Beam leverer over all forventning, med et veldig stort lydbilde i bredde og litt i høyde. Riktignok er det noe mer presist lydbilde fra mitt referanseoppsett, spesielt i form av større bredde og mer presis definisjon av rommet. Men dette er likevel uforskammet bra levert av en lydplanke.

Med Sonos Ray er differansen til referanseoppsettet klart større, men mest gjelder dette for klangbalansen. Dette er en litt interessant observasjon, som vi kommer tilbake til i oppsummeringen

Det Norske Jentekor – Stille Grender

På denne utgivelsen er det større forskjell på Sonos Beam- oppsettet og referanseoppsettet. Sistnevnte spiller renere og med større klarhet. Ikke minst gjelder det i den fantastiske introen av Carols of the Bells, med Tord Gustavsen sitt klaver og en enorm gjengivelse av rommet i Uranienborg Kirke. Og det er vel kanskje klaveret som er den aller største lakmustesten også på de etterfølgende sporene, for Det Norske Jentekor dirigert av Anne Karin Sundal gjengis overraskende bra også av Sonos Beam-oppsettet.

Også med Sonos Ray-oppsettet er dette klart godkjent. Kanskje spesielt gjengivelsen av koret er overraskede bra med Ray i front.

Kraftwerk – Der Katalog

Dette albumet er en perle både i stereo og Dolby Atmos, og det er selvfølgelig sistnevnte utgave vi tar for oss her.

Det låter stort og flott på Sonos Beam-oppsettet. Likevel er det noe med klangbalansen som stemmer bedre i Referanseoppsettet, sammen med en økt presisjon. Men veldig klart godkjent prestasjon av Sonos.

Med Sonos Ray-oppsettet er differansen i presisjon sammenlignet med referanseoppsettet ganske slående. Men det forhindrer ikke at det er en god gjengivelse også med Ray-oppsettet.

Oppsummering musikk i surround/3D

I denne øvelsen er forskjellen mellom de to Sonos-oppsettene og mitt referanseoppsett for surround klart mindre enn for gjengivelse av musikk i stereo, selv om forskjellene er mer enn påtakelige. Det er blant annet et veldig stort gap i presisjon og raffinement, men Sonos-oppsettene gjør likevel en overraskende god jobb her.

Ikke minst gjelder det for det Beam-baserte oppsettet. Og en bieffekt her er at de to surroundhøyttalerne som egentlig har en bedre klang en lydplankene bidrar til å løfte helheten i klangbalansen. Og så har selvfølgelig Sonos Sub sin inntreden en ganske formidabel betydning for lyden og klangbalansen. Bottom line er at det absolutt gir utbytte å lytte til musikk i Dolby Atmos med disse Sonos-oppsettene, selv om et dedikert multikanalsoppsett normalt gir bedre gjengivelse.

Vi snurrer Film

Against the Ice

Først filmen i utprøvingen av disse to lydplankene er den fascinerende filmen Against The Ice, som bygger på boken med den kanskje enda mer treffende tittelen Two Against The Ice. Et drama som ikke bare handler om kampen mot naturen og isen, men også det interne dramaet mellom kaptein Ejnar Mikkelsen (Nikolaj Coster-Waldau) og den uerfarne frivillige Iver Iversen (Joe Cole). Og en av styrkene til filmen er at den ikke er en orgie av stadig økende heftige kamper mot naturen, men i like stor grad et drama mellom de to motsatte personlighetene Mikkelsen og Iversen.

Beam Gen. 2

Filmen har et veldig bra lydspor i Dolby Atmos, og dette blir gjengitt overraskende godt av Sonos Beam Gen 2. Og så er det ikke til å stikke under en stol at en veldig betydelig forutsetning for det gode resultatet er at Beam har selskap av to Sonos Play:1 som surround-høyttalere og en Sonos Sub. I denne konfigurasjonen er det veldig lett å glemme at dette ikke er et fullblods surroundoppsett med receiver og et 5.1.2 høyttaleroppsett. Men med en direkte sammenligning med referanseoppsettet blir åpenbart at sistnevnte har en klart bedre klangbalanse og kontroll.

Ray

Against the Ice avspilles flott også på Ray-oppsettet, men det er en moderat forskjell fra Beam Gen. 2 med samme oppsett. Denne forskjellen går mest på klang og kontroll, og i mindre grad på 3D-egenskapene. Savnet av Atmos-kompatibilitet er veldig moderat

The Gray Man

Russo-brødrene har plukket opp at de mest toneangivende agentfilmene er CIA-basert med location Europa, gjerne med klassiske hovedsteder som bakteppe. Men det de later til å ha bommet litt på er at filmserier som Mission Impossible og Bourne-filmene i tillegg legger en del vekt på en story som engasjerer. The Gray Man forøker å kompensere for dette ved overgå begge de nevnte størrelsene ved å ha enda mer omfang av hektiske actionscener, i en så stor grad at det hele står i fare for å bli kjedelig. Filmen berges likevel av et par vanligvis sterke skuespillere. Ikke minst gjelder det for karismatiske Ryan Gosling i den ultimate hovedrollen som agenten «Six», selv om hans prestasjoner i diverse filmer er litt en-fasettert. Billy Bob Thornton er ofte en like god skuespiller, men i denne er han litt middels – trolig på grunne av rollefiguren han er satt til å spille. Men skuespillerprestasjonene til disse to på den ene skalaen må vektes mot en lite overbevisende sekundær hovedrollefigur i Lloyd Hansen, spilt av Chris Evans. De andre skuespillerprestasjonene befinner seg et sted mellom disse to ytterpunktene.

Beam Gen. 2

Men alle disse hektiske actionscenene gjør filmen til et velegnet element i en testløype for hjemmekinolyd. Lydsporet er veldig bra, og tilbys i Dolby Atmos. Og også på denne filmen overrasker Sonos-oppsettet bestående av Beam Gen. 2, 2x Play:1 og en Sub. Ikke minst er 3D-gjengivelsen god, og viser at Beam Gen. 2 egner seg godt i et Premium Sonos-oppsett for film, selv om det nok hadde blitt enda bedre med fullblods Atmos

Ray

Med Ray er vi altså nede på Dolby Digital 4.1, og går glipp av høydeinformasjonen som Dolby Atmos kan gi oss i et Atmos-oppsett. Kanskje litt overraskende er det ikke så dramatisk forskjell mellom Beam Gen. 2 og Ray når det gjelder surroundopplevelsen, og det har delvis sammenheng med at Beam Gen. 2 tross alt bare har en HRTF DSP-basert Atmos-dekoding. Men selv ved en direkte sammenligning med referanseoppsettet er det i større grad klang-forskjeller som dominerer enn forskjell i surroundopplevelse. Sagt med andre ord de det en uforskammet god surroundopplevelse også med Sonos Ray. I den øvelsen er det en mye mer dramatisk forskjell med- eller uten Sonos One som surroundhøyttalere enn mellom Ray og Beam. Faktisk også enn mellom Ray og referanseoppsettet. Men vi snakker fremdeles altså om surroundopplevelsen, ikke hele lydopplevelsen.

Oppsummering film i surround / 3D

Denne øvelsen demonstrerer at det er film disse lydplankene primært er laget for selv om de gjør en god jobb i stereo, og en enda bedre jobb i musikk i surround. Med filmtitting i Dolby Atmos på menyen er det en flott forestilling fra disse to Sonos-oppsettene, og selvfølgelig aller best fra Beam, som er Atmos-kompatibel

Nedstripping av oppsettene

Her tar vi en kjapp runde der vi tester hva som skjer ved avspilling av film dersom de komplette oppsettene i hhv. 5.1 og 4.1 strippes ned. Og da må vi ha i mente at de perifere høyttalerne utgjør en verdi på ca. fire tusenlapper for surround høyttalerne, og åtte og et halvt tusen for Suben. Disse totaloppsettene har med andre ord en verdi på hhv 3,5x Beam og drøyt 5x Ray. Det gir et viktig perspektiv.

Uten Sonos Sub

Klangbalansen for begge oppsettene lider åpenbart i bunnen av at subben utgår, og det gjelder i enda litt større grad for Ray enn for Beam selv om forskjellen på disse ikke er så veldig stor. Sonos Sub er en vesentlig forutsetning for en troverdig og full bassgjengivelse.

Uten Sub og Surroundhøyttalere

Dybden i lydbildet kollapser, og litt overraskende lider også klangbalansen av dette. Dette har nok sammenheng med at Play:1 bidrar til å forbedre klangbalansen i hele oppsettet.

Med Sub, men uten surroundhøyttalere

Dypbassen er selvfølgelig tilbake, men jeg savner dybden i lydbilde kanskje enda mer enn jeg savnet dypbassen.

Beam eller Ray?

Som du sikkert allerede har regnet ut finnes det ikke noe fasitsvar på hva som er det beste kjøpet av Beam Gen 2 eller Ray. Det hele kommer an på mange faktorer, som personlige preferanser, og hvilket totaloppsett du sikter mot dersom du har tenkt å investere i mer Sonos med det samme eller etter hvert.

Hvis vi starter med det fundamentale, er mitt syn at lydforskjellen i stereo kanskje er mindre enn jeg hadde regnet med på forhånd. Det er en del forskjeller på de to lydplankene, men ikke alt går entydig i Beam sin favør. I surround er forskjellen litt større, men ikke dramatisk mye. Og en registrering som ble notert lenger oppe var at forskjell i klangbalanser i mine ører er langt viktigere enn surroundgjengivelsen av lydplankene i en solokonfigurasjon. Det er viktig å ta med seg – Atmos i DSP-versjon er bokstavelig talt et lite løft, men ikke det samme som en HW-versjon.

Så valget mellom Beam og Ray i en solokonfigurasjon gir grobunn for søvnløse netter – forskjellene er klare, men er de verd prisdifferansen der du får en Ray til 60% av prisen for en Beam, hvis du ikke har tenkt å utvide oppsettet etter hvert?

Det som for meg fremstår som soleklart er at Ray + 2x Sonos One SL helt åpenbart er verd differansen opp fra en Beam i solokonfigurasjon, og vel så det. Dette oppsettet koster ca. sju tusenlapper, og spiller surround fantastisk mye bedre enn en enslig Beam. Det gir rett og slett en veldig mye bedre lydopplevelse. Og så kommer du selvfølgelig ikke unna det nye dilemmaet – hva med en Beam + 2x Sonos One SL til 9k? Mitt svar er «go for it!», i hvert fall hvis du har pengene, blant annet med begrunnelsen at den prosentvise prisdifferansen er mindre enn mellom Beam og Ray i solokonfigurasjon. Og dessuten er du nærmere et litt fullverdig oppsett dersom du senere skal utvide til et komplett oppsett med Sub.

Og så har vi selvfølgelig kommet til den store elefanten i rommet. For en Sonos Sub koster i skrivende stund 8.499,-, og det er en veldig høy pris for en sub i oppsett som strekker seg fra budsjettklassen til nedre mellomklasse prismessig. Og da er det litt interessant å vite at det verserer heftige rykter om at Sonos har planer om en Sub Mini. Disse ryktene er blant annet utløst av Sonos selv, som har lekket begrepet på noen tekniske sider. Og substansen i ryktene blir selvfølgelig forsterket av at det gir mening i å lansere en rimeligere sub, selv om kvaliteten selvfølgelig må forventes å være noe mindre. Jeg vil kanskje gå så langt som å si at det er helt påkrevd at en mindre- og rimeligere sub kommer, en sub som kan matche den lavere enden av soundbar-sektoren til Sonos. Forutsatt at den blir betydelig rimeligere enn dagens Sub, kan det plutselig gi mening i å kombinere Ray med en Sub, mens det i dag blir for stor kvalitetsforskjell til at det fremstår som et riktig valg.

Konklusjon

I denne testen har det vært veldig mye fokus på forskjellene på Beam og Ray. Det har vært min primære agenda, men det har samtidig kanskje skygget litt for det faktum at både Beam og Ray er uforskammet gode lydplanker i sine respektive prisklasser.

Beam Gen. 2 har en overraskende og gjengivelse både stereo og surround, og gir et utmerket brukergrensesnitt og en god valuta for de fem tusenlappene du å ut med. Det samme gode brukergrensesnittet får du også med den enklere Ray, og valget blir til syvende og sist om du vil velge denne enklere versjonen som koster 40% mindre enn Beam. Begge disse lydplankene gir god uttelling for pengene, og Ray kanskje i enda større grad enn Beam. Og Sonos sitt suverene økosystem får du på kjøpet uansett hva du velger.

 

Veil pris for Sonos Beam er kr. 4.999,-
Veil pris for Sonos Ray er kr. 2.999,-

 

Les mer om Beam Gen 2 hos Sonos
Les mer om Ray hos Sonos

Lest 3127 ganger
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.