fredag november 24 , 2017
onsdag, 04 juni 2014 11:47

HRT Stage - Underholdningsverdi De-luxe!

Skrevet av
 «You must hear it to belive it»! Fritt oversatt skulle det bli noe sånt som: «Du må høre det for å tro det!». Vel, la oss like godt stupe i det...

«Du tror det ikke før du hører det!» Hvor ofte har ikke dette blitt sagt? Og hvor ofte har vi ikke blitt skuffet? Med HRT STAGE stiller det seg noe annerledes; jeg har sett folk tappe munn og mele i det de får høre Stage for første gang. Det er sant! 

 

 

Naturstridig

På fjorårets messe i Horten så jeg den ene audiofile etter den andre entre rommet hvor STAGE sto. De satt seg ned i en stol ganske kloss på systemet, og jeg overdriver neppe når jeg sier at 70-80 % av gutta ble sittende med et bredt audiofilt smil. Bredere kunne det ikke bli. En så pass jevn reaksjon fra folk som vet hva det dreier seg om har jeg aldri sett før - uansett hvor mye et system har kostet. STAGE er naturstridig, og førsteinntrykket STAGE avler er ikke annet enn ekstraordinært!  STAGE koster kr. 11.000, - og systemet både fortjener og tåler en smule kritikk.

 

HRT

Norskættede Kevin Halvorson sitter som sjef for HRT, pr. i dag verdens største produsent av DA-konvertere - om opplysningen stemmer. På samme måte som med konverterne er Kevin hjernen bak STAGE. Denne hjernen er antagelig svært så velfungerende; etter sigende inn på universitet som 12 åring (...!). Importøren påstår det i alle fall, og så vidt jeg vet er de to kompiser - så særlig langt fra sannheten kan det vel ikke være.

 

HRT holder til i California, og produserer DA-konverterne selv. Det samme er det med STAGE - made in California.

 

 

 

 

Stiler høyt

Om STAGE kan konkurrere med Hifi-system til fem ganger prisen? Eller ti ganger for den saks skyld? Blir man skeptisk eller full av forventinger? Tøff markedsføring, men dette har jeg hørt før.

Tror ikke det før..osv.

 

HRT nevner at STAGE kan brukes i profesjonell sammenheng (mix). Hva annet skal man tro enn at systemet kan tjene som studiomonitorer? Vel, både PSI A17-M og Genelec 8030A står allerede klar og venter på enhver utfordring. 

 

 

I kartongene

Alltid spennende å åpne kartonger med HiFi. Hos STAGE kommer anlegget i to kartonger, fordelt på «kontrollenhet» i en kartong og høyttalerne i den andre. Av løse ting finner du nettkabel, og selvsagt; høyttalerkabler. 

 

Kontrollsenteret (heretter «boksen») inneholder analog forforsterker og like analog effektforsterker på 2x70 watt. I tillegg får du med DA-konverter (192kHz). Tre komponenter i en og samme boks.

 

Høyttalerne er bestykket med et stk. 25mm dome i tekstil. Ganske så vanlig altså. Mindre vanlig er det å se 3 elementer - hver på 70mm - som skal stå for det meste av moroen. Teknologien bak elementene kan du lese om på HRT sine nettsider. For meg er det mer interessant å vite at systemet er konstruert fra bunnen av, og ut i fra Kevin sitt lyse hode. Musicstreamer HD er konstruert av samme mann - og jeg har etterhvert fått respekt for karen...

Fysikken er noenlunde slik; høyttalerne er som tre,fire  CD-cover i høyden. Ett cover i bredden og ett i dybden. Noe dypere i bunn. «Boksen» har en fysikk på ett til to CD-cover sånn noenlunde i alle retninger. Vi snakker altså om beskjedne gjenstander - lyden tatt i betraktning.

 

 

Tenner ikke på kompositt...

Jeg har aldri helt vendt meg til plastikk hverken i HiFi-sammenheng eller i foto-verden - for den saks skyld. Jeg er oppvokst med en gamme Leica i hånden, og har båret på fullt Hasselblad-utstyr i 42 graders varme. Det kan være så varmt det bare vil; fornemmelsen av messing, krom og glass er på linje med solide sjassis i stål. Eller solide høyttalere for den saks skyld. Kompositt kan støpes nær sagt i den form du behøver. Således har høyttalerne fått en temmelig organisk form. Baffelen er lett bøyd – den heller noen grader bakover, og man har klart å unngå parallelle sider. Slik får stående bølger litt å bakse med. Med avrundede kanter går man så til angrep på det som måtte finnes av diffraksjon.

 

Diskanten er trukket tilbake i forhold til bass/mellomtone elementer, så man fikser på fysisk vis det delefilteret ikke gjør på elektrisk vis. Regner jeg med. Materialet er rimelig dødt - omtrent like dødt som plastjollen min er. 

 

Design

Jeg mistenker at HRT ikke helt har forstått hva man mener med (industri) design. Det er vel noe stygt sagt, så jeg begrenser meg til å si at man muligens kan - men ikke helt vil. Min Musicstreamer HD ser ikke ut som om den har vært innom en designer i det hele tatt. 

 

Jeg liker «no-nonsense» produkter, hvor glitter og stas er som blåst bort. Men jeg liker mindre forsøk på å designe et musikksystem bestående av tre bokser, hvor den ene - visuelt sett - overhodet ikke har noe med de to andre og gjøre. Visuell identitet er ikke alltid så lett å forstå, men når HRT ikke en gang prøver på å få det til, så...

 

 

Ergonomi 

Framme på kontrollsenteret finner du noen ørsmå knapper; mute, inngangsvelger og volum. Ja det vil si; om du finner dem da...? Noen enda mindre dioder angir samplingsfrekvens.  Sitter du på 2 meters avstand ser du absolutt ingenting. Teksten som skal fortelle deg hvilken av de fem knappene du skal trykke på er ikke leselig uten forstørrelsesglass. Jeg mener det! Knappene som er ment til å trykke på er så pass små og sitter så tett at du fyrer opp volumet når det du egentlig skulle trykke var «Mute». 

 

Kontrollsenteret - eller «boksen» - er ikke annet enn en ergonomisk tragedie! Punktum.

 

På baksiden av «boksen» står det heldigvis noe bedre til. Her finner du analog RCA inn, USB inn, utgang for høyttalerne samt to utganger for subwoofer. Ja, og så ser du noen kjølefinner stikke ut. Thats it. Og for mange er jo dette mer enn nok. Om du synes dette var nedslående lesning hjelper det og høre på dette Kronprins Olavs Honnørmarsch

 

 

UTSTYR

Det synes rettferdig å velge en DAC fra HRT. Musicstreamer 2 får duge. HD-varianten min er på utlån. For ikke å la HRT stjele hele showet lurer vi inn en FOSTEX HPA8 - kombinert DAC, hodetelefon- og forforsterker. Denne har jeg ikke testet ferdig ennå men den virker grei. PSI A17-M benytter jeg som hovedmonitor. Genelec 8030 A tjener som litt ekstra forsikring. 

 

ECKO SE55 integrert rørforsterker, Spendor SP100, Knight 5 og Castle Richmond høyttalere fungerer som varmt korrektiv der transistorbasert utstyr ikke nødvendigvis forteller oss «hele sannheten». En Lindemann 852 effektforsterker sørger for kvalitet der ECKO må gi opp. 

 

 

KLIMATISERING

STAGE og PSI A17-M lyder så ulikt at om det ene systemet er «riktig» så er det andre «feil». Det tar imidlertid bare noen minutters lytting og du er klimatisert i forhold til det system du hører på. I samme øyeblikket jeg kobler over fra ene system til det andr, stritter mine audiofile værhår mer enn det katten på hjørnet presterer. To minutter etter - og jeg har i stedet «ståpels» opp etter underarmene. Det er som om ørene mine er utsatt for et komplott! Det er sikkert mulig for en med fagkunnskap innen psykoakustikk å si noe vettugt om et slikt fenomen. Her begrenser meg til å beskrive mine «fornemmelser».  

 

 

 

 

Hvilken subwoofer da?

Jeg har sett folk snu og vende på «boksen» (kontrollenheten) i troen på at de skal finne en slags subwoofer. I forhold til størrelsen på selve høyttalerne er bassen naturstridig. Jeg har til og med sett de som har løftet høyttalerne opp fra høyttalerstativet, glodd oppe i det av ren mistro; hvor i alle dager er subwooferen? Jeg har søren ikke vært noe særlig bedre. Da jeg for tiende gang kalte boksen for en subwoofer ga importøren opp. Han ba meg i alle fall om å gå inn på HRT sine websider og «... gjøre hjemmeleksen min...». 

 

Jeg tenkte lenge at HRT hadde utnyttet en interessant fenomen; «Missing fundamental» til fulle og at det jeg hørte rett og slett var generert i mitt eget hode. Missing Fundamental er forsåvidt ikke vanskeligere å forstå enn at vi «hører» bass (lyd) uten at det virkelig er bass vi hører. På finurlig vis klarer jo hjernen vår og fremkalle bass helt på egenhånd; om ikke så ville lyden fra en transistorradio vært komplett uforståelig. 

 

Jeg måtte ta aberet med å lese de tekniske dataene, og der står det svart på hvitt; 20Hz (!) - 20.000 Khz. Og da innenfor + 0dB/-2dB. Min Genelec 7050B subbwoofer følger med ned til 25 Hz, + 3dB/-3dB. Tatt «på øret» faller STAGE av langt tidligere enn Genelec. 

 

Uansett frekvensrespons; definisjonen er utmerket. Liker du å høre innsvinget av strengene på en kontrabass vil du bli mer enn fornøyd. Skal bassen kritiseres må det være at det er mer av den enn det det pleier å være - og til tider kryper den noe ubestemt oppover i frekvensområdet; litt ekstra der «litt ekstra» er litt for mye. 

 

Jeg må stadig minne meg selv på at prisen av STAGE er kr. 10.000. Deler vi systemet i tre; forsterkere, DAC og høyttalere blir dette kr. 3300,- pr. enhet. Eller noe der omkring. Likedan bass i høyttalere til slik pris? Neppe.

 

 

 

 

 

Mellomtone

PSI er knusende nøytral. Det skal vel i grunnen også STAGE være. I alle fall om STAGE skal kunne anvendes i profesjonell sammenheng. Plasserer du PSI og STAGE side om side er lyden når Lisitsa spiller dette stykket Valentina Lisitsa – 3 Nocturnes Op. 9: No.2 in B Flat Major - Live At The Royal Albert Hall/2012 så pass ulik at ordet «nøytral» blir noe problematisk å bruke. Flygelet klinger definert, nærmest krystallklart med PSI. Når STAGE reproduserer samme stykke virker lyden langt mer tilbaketrukket. Mer diskret. STAGE mangler ikke artikulasjon; taletydeligheten er god. Det kan man for eksempel høre i; Vi ere en nasjon, vi med. Men PSI er mer på plass her. Fumio Yasuda benytter lydopptak fra mennesker som passere på et fortau som tablå for instrumentene i innspillingen. Lukk øynene, og hør på dette stykket Novellette av Yasuda. STAGE og PSI presenterer dette på ulikt vis; det første systemet oppleves som en tanke mer diskre en det siste systemet. PSI har en «tørr» klang, STAGE en «fuktig» klang. 

 

I nedre delen av en barytons register synes det å oppstå en liten fortykning i lyden - hørbart når Diescau synger her;  Franz Schubert – Franz Schubert: Du bist die Ruh', D. 776 (Op. 59/3)

 

Diescau ´s stemme har riktignok fylde (nedover), men ikke fullt så mye som det STAGE vil ha det til. Husk; du skal nesten være vant til å høre Dieskau synge - før du merker dette. 

 

PSI gjør det motsatte; her blir stemmen slankere - men ikke slankere enn det som synes troverdig. Spiller du piano tror jeg du kunne observere at venstehåndspillet ditt får noe mer vekt enn det du er vant med. Og høyrehånd noe mindre. Spiller man ikke selv vil man kunne danne seg en forestilling av fenomenet av fenomenet i Spring Rain av Yasuda.    

Spiller du musikk av Young Blod for eksempel; Lifestyle er de poengene jeg nettopp har nevnt noe meningsløse; dynamikk og volum er langt viktigere.

 

 

Diskant

STAGE reproduserer de svært fine detaljer som er å finne i en konsertsituasjon når akustiske instrumenter troner scenen. Som når et symfoniorkester spiller. Dvs; I forhold til PSI er diskantgjengivelsen en smule ivrig. Direkte sibilant blir den ikke - men ettersom informasjonen i frekvensområdet like nedenfor kan være noe tilbaketrukket er det lett for at oppmerksomheten blir værende ved lyden oppe i frekvensområdet.   

 

Applaus hører jo vi sånn inne i mellom;  I det folk klapper med hendene opplever aldri  diskanten som et noe løsrevet fenomen. PSI er dønn nøytral i denne sammenheng. STAGE, på vei men når ikke helt frem. Spendor/Lindmann..et sted der midt i mellom.

 

 

Dynamikk 

Når Norsk kunstnerkarneval «smeller til» setter stykket ett hvert system på prøve. PSI svært tydelige transienter. Dette er ikke til å komme forbi. Ved mer massive påtrykk har også PSI mer å gi. Ved langsomme endringer av tonestyrke (crescendo) er STAGE og PSI temmelig jevn. Igjen; for 10.000,-? Spendor/Ecko gir nok en mer forsiktig presentasjon av musikken, men på langsomme endringer av tonestyrke og på beskrivelsen av lydlig masse - er siste system temmelig så realistisk. Totalt sett er både STAGE og PSI mer dynamiske enn det rørbaserte systemet. Dette kan vi vel forvente, med nå har vi i hvert fall sagt.

 

Vurderer du STAGE opp mot systemer i samme prisklasse kan jeg ikke tro noe annet enn at du vil bli meget fornøyd med dynamikken. Mulig at du også blir overrasket, slik audiofile ble det i Horten... 

 

 

Lydbilde

Så lenge man passer på hvor man plasserer seg i i et trekantforhold til høyttalerne er fremstillingen av høyde, bredde og dyp imponerende. Det stritter imidlertid noe i mot når STAGE trekker solistene for langt innover i lydbildet. Her blir jeg sittende og undre på hvor de tar veien. De forsvinner ikke fra kartet men hovedrollen som er tiltenkt dem blir ikke lenger selvsagt. PSI løfter solistene fram - men ikke for langt fram. Denne stokkingen av musikeres plassering er noe av det jeg liker minst ved STAGE. 

 

Man kan høre dette her;  Symphony No. 5 in E Minor, Op. 64: I. Andante - Allegro con anima – RFCM Symphony Orchestra  hvor blåserne trekkes for langt tilbake. MEN igjen; Når Yong Blod spiller  Lifestyle har jo tingene jeg har nevnt svært, svært liten betydning....

 

 

Sa du høyttalerkabler...?

Det er ikke sjeldent man finner kabler med samme diameter som en pekefinger. De kablene du både får se og ta på i STAGE er tynne som skolisser. Og det «verste»; kontaktene er av samme type man finner på en alminnelig transformator til mobiltelefonen din. Om du har en Nokia altså. Bare noe større diameter. Mitt «audiofile jeg» settes på prøve. Av en eller annen grunn fornemmer jeg at det bare er sunt. Eller? 

 

 

 

 

KONKLUSJON

PSI er mindre sibilant, og har en mer påtagelig fremstilling av instrumenter og sangere i solistrollen. I klassisk henseende er slikt av betydning - hvor jo scenerommet huser svært delikate akustiske instrumenter. «Delikate» i betydningen at du finner en drøss musikalske poenger omtrent i hver minste lille lydlige detalj. Dessuten er en operasangers plassering på en scene av dramaturgisk betydning. 

 

Opptak av elektrisk/forsterkede instrumenter i studio er mer motstandsdyktig overfor variasjon i finere nyanser - la oss si i klangfargene - enn det som er tilfelle ved reproduksjon av f.eks. stemmen til en klassisk skolert sanger. Young Blod tar ikke skade av noe lydlig rusk - dynamikk og volum er langt viktigere. Og STAGE er både slagkraftig - og spiller øredøvende høyt i et middels stort rom. Spiller du mye Metal vil du kunne savne mildt sagt det «harde» musikken. Har du interesse for Jazz skal du så absolutt låne ditt øre til STAGE, mindre besetninger blir svært overbevisende reprodusert. Populærmusikk muligens musikken som kommer best ut med STAGE plugget i stikkontakten. Maria Cary lyder etter min mening utmerket.

 

Trolig vil ikke audiofile reagere særlig annerledes på STAGE nå enn det man gjorde på messen i Horten. Det betyr hakeslepp for ganske mange av oss! For drevne audiofile med ubegrensede budsjett kan STAGE være et godt anlegg nummer to. For audiofile med et mer et mer fornuftsorientert budsjett kan egne erfaringer med HRT STAGE gjøre at et utopiske HiFi-anlegget ikke blir så nødvendig allikevel. 

 

Der STAGE skårer som høyest er på underholdningsverdi. Mulig HRT hadde nådd flere av oss om de hadde markedsført seg slik; «Du tror det ikke før du opplever det selv!»...?

 

HRT STAGE er rene vekkerklokken om HiFi-anlegget ditt har «sovnet inn». Og slike anlegg finnes det vel noen av i alle prisklasser! Gjør det ikke? 

 

 

Pris kr. 11.000,-

 

Importør: Audiofreaks

 

 

Lest 3606 ganger
Ole-Petter Langfeldt Steen

Seniorskribent

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Mer i denne kategorien Denon DRA-F102 / DCD-F102 »

Les det digitale tidsskriftet AUDIOphile No.1:

Annonser

Nyeste tråder på Hifisentralen