tirsdag, 19 november 2019 06:38

Cymbalar og jolaøl - Stig Arne si dagbok oktober 2019 Spesial

Skrevet av

Grunna diverse spesial-artiklar, som t.d. reportasjar fra Horten-messa, er eg komen ut av tellinga på dagbøkene. Men sidan me no er i november kallar eg dette “dagboka oktober”.  Då seier me at me er “a jour”, som franskmennene seier (du får ikke ein franskmann til å snakka engelsk).

I ein freistnad på å auka publiseringsfrekvensen, eller få ut ei dagbok før er reiser på ein liten ferie, har eg her juksa litt og presenterer eit stykke som eldste son min har skrive, han er trommeslagar for ei metallgruppe kalla Bismarck. Ingen jazz der i garden, diverre, men han er uansett lidenskapleg oppteken av trommer. Her kjem artikkelen, og til slutt ølspalten. Den har eg i alle fall skrive sjølv.  

 

Kort om Zildjian sin historie

Av Tore Lyngstad

 

I denne litt spontane artikkelen tenkte jeg å skrive litt om historien til cymbalprodusenten Zildjian, på oppfordring av min audiofile far.

I takt med innkjøp og oppgradering av trommesett og tilhørende utstyr har interessen for utstyret økt, og særlig produksjonen av cymbaler er et fascinerende håndverk, helt fra råemnet av bronse smeltes i ovnen, via hamring og «finpuss» på dreiebenken, til logo og kjennemerke blir påført med stempel og laser. Zildjian er såpass dominerende at selv de som ikke verken spiller trommer eller går på konsert, kjenner igjen logoen.

Cymbaler generelt har jeg oppfattet som en tyrkisk «oppfinnelse», og flere av dagens produsenter spiller på denne assosiasjonen for å framstå som historisk, eksotisk, eksklusiv, osv. Eksempelvis har vi cymbalmerket Istanbul, Paiste sin logo med stjerne og halvmåne, og Meinl sin Byzance-serie (Bysants blir brukt om Østromerriket og Konstantinopel før byen fikk navnet Istanbul). Jeg har inntrykk av at Zildjian er blant verdens eldste bedrifter som fortsatt fins i dag, og fakta er at Zildjian ble grunnlagt i 1623. En interessant film jeg kom over på YouTube, tilsynelatende fra 90-tallet, tar for seg historikken til Zildjian fra opprinnelsen på 1600-tallet og fram til i dag. Det følgende blir hovedsakelig basert på denne filmen.

Minst en av Zildjian sine tradisjonelle cymbalserier er oppkalt etter grunnleggeren Avedis Zildjian, en armener som levde i Istanbul i det som var det osmanske riket på 1600-tallet (dette oppstod på 1300-tallet og gikk i oppløsning etter første verdenskrig). Avedis fant en måte å lage cymbaler som var tynnere og ga en rikere lyd. Dette ble oppdaget ikke minst av sultanen, som tok Avedis i sin tjeneste, og så vidt jeg forstod var det Avedis selv som tok tilnavnet Zildjian eller fikk dette av sultanen. Navnet er satt sammen av zil (cymbal), dj (maker), og den typisk armenske endingen -ian (sønn av). Cymbalene ble brukt av janitsjarene, de osmanske militærkorpsene (yeniceri betyr «ny soldat»).

Gjør vi et stort hopp fram til 1900-tallet, er det kjent for mange av armenerne ble forfulgt av tyrkerne i økende grad fram mot første verdenskrig, til den grad at det fortsatt diskuteres om det kan defineres som folkemord (mange armenere vil nok mene det, historikere har strides om det, mens tyrkiske myndigheter har gått langt i å benekte det). Dette virker som hovedgrunnen til at den tidens Avedis, grunnleggerens navnebror, utvandret til USA.  

Utover 1900-tallet brukte Zildjian berømte trommeslagere som Gene Krupa, Buddy Rich og Ringo Starr til å utvikle cymbaler og tilpasse cymbaler til mer moderne slagverk og spillestiler. I dag er Zildjian basert i Massachusetts, og et annet kjent cymbalmerke, Sabian, er et «utskudd» fra Zildjian-familien. På et tidspunkt havnet nemlig to brødre Zildjian i konflikt om hvem som skulle arve familiebedriften, og den tapende part grunnla Sabian, som siden har etablert seg i Canada og blitt en av «de fire store» (sammen med europeiske Meinl og Paiste og selvsagt Zildjian). Navnet er satt sammen av forbokstavene til grunnleggeren sine tre barn, så det virker dermed tilfeldig at navnet kan virke armensk pga. endingen -ian.

Jeg vurderer å lese meg opp på andre cymbal- og trommemerker og skrive mer om det etter hvert, eventuelt også prosessen med å produsere cymbaler. Jeg ble nylig overrasket over å lese at den Sveitsiske cymbalprodusenten Paiste opprinnelig er estisk, det vil si oppkalt etter en estisk grunnlegger. Istedenfor en armener som laget cymbaler for sultanen, har vi altså en ester i tjeneste for den russiske tsaren. Her kan det bli mer snadder å fordype seg i.

 

Kilde: 

 

 

Ølspalten julespesial 

Alt i oktober kom jolaølet til Polet, og no er det sannelig kome til butikkane og. Både eg og nabo Lars har kjøpt påsevis og har alt starta prøvesmakinga. Her har me verkeleg jobba. Lat oss gå rett på smak:

Voss Bryggeri Jolabrygg 6,5%: Smakar nesten som heimabrygg, og det er ein god start. Aning sursøt seier Lars, og gjev minus for kolsyrestrukturen, noko eg overhovudet ikke har peiling på. Anar ikke kva han snakkar om. Vert betre etter mogning. Terningkast 4. 

Voss Fellesbryggeri Jolagåva 6,5%: Tydeleg lukt og smak av “jolatre”, som synte seg å vera nellik, i fylgje etiketten. Kanel og vanilje (framleis i fylgje etiketten) var mindre framtredande. Terningkast 4. 

Balder Julebukk 7%: Frå Leikangen i Sogn kjem denne, kan hende betre balansert enn dei føregåande og med god munnkjensle, lettdrikkelig, men litt kort i ettersmaken. Terningkast 4+

Ægir Fimafeng Julebrygg 9%: Ein kraftig, svakt syrlig øl fra Ægir i Flåm. Karakterisert som ein belgisk Blonde Ale. Me er oppe i terningkast 5. 

Ægir Fimbul 11,5%: Karakterisert som ein “Barley wine”, ekstremt søt og kraftig; typeriktig. Til kraftige ostar, seier Lars. Han har vit på ost. Du drikk ikke mange av denne. Men eit eventyr av ein munnfull. 

Etter desse mindre produsentane/mikrobryggeria gjekk me over til dei store. Men det trur eg var eit par kvelder seinare, for etter 5 slike øl, som over, er dømekrafta synkande. 

Hansa Juleøl 6,5%: Eit all-round juleøl, balansert og lett å lika. Terningkast 4.

Dahls Juleøl: Alltid aromatisk og god, om enn noko ljosare enn konkurrentane. Litt tam ettersmak, litt for svakt humla kan hende. Terningkast 4, men + for aroma. 

Mack God Jul 2019, 6,5%: Som vanleg med eit lett kaffipreg, som ein stout, men elles balansert. Ein smule anonym, kunne vore kraftigare humla. Terningkast 4. 

CB Juleøl 6,5%: Fra verdas nordlegaste bryggeri til eit sydleg: Cristiansands Bryggeri gjorde det skarpt i fjor og er godt i år og. Dette er betre humla og noko rikare på smak enn Mack, det sit litt lengre i munnen, snev av kaffi også her. Terningkast 5-. Me kan ta “bølgen”, men det er ei lita bylgje seier Lars. Litt lite å surfa på seier eg. 

Aass vellagra juleøl 9%: Denne var eg spent på. Denne og Ringnes Julebukk brukar alltid vera millom dei beste. Nydeleg øl dette, med kraftig maltsmak, som har eit preg som er vanskeleg å forklara. Det både luktar og smakar fruktigt, som av sviske, rosiner, dadler, eit eller anna slikt. Eg kunne sagt “med et hint av sviske”, men du høyrer sjølv kor dumt det høyrest ut. Denslags blødmer overlet me til adjektivsprengde vinmeldarar. Sødmen og styrken grensar mot “barley wine”, du drikk ikke mange av denne i slengen. Han kan fungera både som aperitif og dessertvin. Som vanleg ein av dei aller, aller beste. Eg gjev han terningkast 6 utan å stussa, medan resten av panelet (Lars og trommisen) gjev han 5. Idiotar.

Etter denne opna me ved eit feiltak Ringnes Juleøl Sterk 6,3% i staden for Ringnes Julebokk 9%. Det vart sjølvsagt ein nedtur, men det er ein god øl.

Sjå lenger nede for Julebokk. 

Lervig Hipster 11% var litt av eit sjokk. Tydeleg lukt og smak av kaffi og svakt bitter kokesjokolade, so søt og kraftig at du kan bruka han som Tia Maria til kaffien. Heller ikkje denne kan du drikka mange av før spya tek deg. Panelet gav han diverre berre terningkast 5 avdi han kanhende var litt for mykje av det gode.  

7Fjell (Bergen) 7 sorter Christmas Ale 6,5%: Burde vore 7% for tal-leiken sin del. Kunne minna om Ringnes sin 6,5%, men litt søtare. Fekk  terningkast 4+ av panelet. 

Då me endeleg kom fram til Ringnes Julebokk var humøret godt og vurderingane noko flytande, so me gjorde ein ny test dagen etter. Bokken er rasande god som vanleg, men litt annleis balansert enn Aass. Han er litt mindre vinøs og søt, litt meir allhøveleg (all round). Eg opna ein Aass i tillegg for å dobbeltsjekka, og desse to øla er såpass ulike at det er berre tull å peika ut ein vinnar. Drikk den du likar best. Terningkast 6 frå meg. 

Og me slutta ikke der. 200 days of Juleøl 9,5% fra Lindheim ølkompani er ein stout som er lagra 200 dagar på sherryfat. Ei verkeleg god øl, blandt dei beste. Terningkast 5+.

Kinn Advent med eit tilskot av kveitemalt. Allhøveleg og god, men ein tanke anonym. Terningkast 4. 

Butikkølet (4,7%) er vel strengt teke ikke so mykje å testa eller kommentera. Det er meir som lesk etter eit par sterke gode. Dei fire eg har prøvd er Ringnes, Hansa, Mack og Tuborg, og førebels er Tuborg favoritten. Relativt smaksrik og med god snert.

 

Lest 570 ganger Sist redigert tirsdag, 19 november 2019 07:03
Stig Arne Skilbrei

Seniorskribent i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.