lørdag, 13 mai 2017 06:10

EVIG EIES KUN EN LP. Elton John – Goodbye Yellow Brick Road

Skrevet av

 

Vanligvis bruker jeg en god del spalteplass på å beskrive musikeren før jeg skriver om selve plata. I dette tilfellet tro jeg at det vil være feil å skrive veldig mye om Elton John. Både fordi han er veldig godt kjent blant folk, og fordi det er veldig mange som vet utrolig mye mer om denne profilerte sangeren og låtskriveren.

 

For når rett skal være rett hører han egentlig ikke til blant mine helt store favoritter. Jeg har alltid likt hans musikk, men det har liksom ikke helt løftet seg se veldig mye forbi et solid terningkast fire. Eller til nød en svært vaklevoren femmer.

 

Goodbye Yellow Brick Road

Men da ser jeg helt bort fra dette albumet. «Good Bye Yellow Brick Road» er kanskje minst like mye kjent for en av Elton John sine store hits med samme navn, men for meg er dobbelt-LPen med samme navn et skikkelig fyrtårn både i pop-rockens historie og ikke minst i denne musikerens merittliste. Elton John har nesten alltid hatt en eller flere store låter i sine album, men dette albumet fra 1973 er en parademarsj i fantastiske låter.

Lyden på Goodbye Yellow Brick Road er ganske bra, selv på mitt referansealbum som er originalt fra 70-tallet med et levd liv. Et ankepunkt er likevel at klangen på noen av låtene er mikset litt tynt, men det mistenkes å være tilsiktet.

 

 

Side A

Vi starter med begynnelsen, og hva er vel da mer naturlig enn en begravelse. Funeral for a Friend er en utrolig sterk låt, selv om arrangementet blir litt klisjeaktig med dagens ører. Det gjorde uansett stort inntrykk på en sent tenåring, såpass sterkt at jeg børstet støvet av min barndoms pianoferdigheter og forsøkte å spille dette selv. Omtrent samtidig med Ketil Børnstad sin Berget Det Blå.

Funeral for a Friend glir over i den påfølgende Love Lies Bleeding, og utgjør en slags medley. Og jeg er usikker på om det er tilfeldig fra E.J sin side. Uansett, sammen er de magi.

Candle in the wind er kjent for alle, ikke minst etter at denne sangen som opprinnelig ble skrevet for Marilyn Monroe ble fremført i Lady Diana sin begravelse. Men også den siste låten på side A – Benny and the jets - er veldig sterk, men da mer musikalsk som en rockelåt. Til sammen gjør disse fire låtene side A til den aller sterkeste på dette dobbeltalbumet.

 

Side B

Tittellåten Goodbye Yellow Brick Road er en bra låt. Men strengt tatt en av de minst interessante i dette smykkeskrinet av et dobbeltalbum. Det er derimot ikke den påfølgende låten med en selvmotsigende tittelen This song has not title Veldig bra!

Grey Seal er også en veldig bra låt, og har en tekst som fremstår som litt underfundig. Aner vi en personlig beretning fra EJ her? Jamaica Jerk-off har jeg aldri likt, og har ingen planer om å gjøre det heller de kommende tiårene. Når det er sagt, må jeg i rettferdighetens navn nevne at dagens gjenhør løfter inntrykket fra et sterkt terningkast 1 på 70-tallet, til en svak toer i dag. Vi forandrer oss med årene…

Den påfølgende sangen er derimot en av albumets høydepunkt. I`ve seen that moovie too har en fantastisk melodi, og en tekst som kan settes inn i veldig mange settinger…

 

Side C

Sweet panted Lady var sikkert ganske provoserende i 1973, men neppe i dag. På en annen side er teksten en vekker både i dag og i 73. Og en bra låt er det uansett.

The Ballad of Danny Bailey er kandidat til albumets sterkeste låt, og det sier ikke så lite. Og det er noe barnslig i meg som får det til å ile nedover ryggraden over strofen «….so mark his grave well, `cause Kentucky loved him». Man får lyst til å høre hele historien om Danny Bailey fra Kentucky en gang litt tidlig i forrige århundre?

Dirty little girl er også en av mine favoritter, og har en nokså harsk tekst innen noenlunde samme gate som åpningslåten på denne siden. Men likevel med en helt annen karakter.

All the Young Girls love Alice er enda en bra låt, og med en tekst som sikker også var veldig provoserende i 1973. Mer interessant er det at den forteller om et menneske det ikke gikk så bra med. Ok, så side C er der skandalene er samlet?

 

Side D

Your sister Can`t twist er rett og slett en umusikalsk låt fra Elton John, et regelrett vådeskudd. And thats all there is to say about that… Saturday night`s all right for fighting derimot er en utrolig bra, hardbarka rockelåt, selv om jeg ikke helt liker budskapet I tittelen

Roy Rogers er akkurat så koselig som tittelen høres ut til, og har vel en god porsjon ironi. Uansett, en veldig velskapt, countryinspirert låt. Social desease gir en stemningskontrast, men er også en bra låt. Og understreker EJ sitt behov for sosialpornografiske beskrivelser på denne tiden. Og på dette albumet.

Marmony er en flott avslutningslåt. Og en albumets høydepunkt.

Lest 7451 ganger Sist redigert onsdag, 01 april 2020 09:03
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.