I alle disse bandene var trommeslageren Jon Hiseman frontfigur. Det opprinnelige Colosseum er vel det aller mest profilert av disse, og jeg vet at jeg har mange med meg i mitt lidenskapelige forhold til det doble Livealbumet der Chris Farlowe var en dominerende vokalist. For øvrig et album jeg fremdeles har til gode å få fatt i på vinyl, etter at jeg lånte det (og tok det opp på tape en gang på 70-tallet). Dette albumet skiller seg ganske betydelig fra de øvrige albumene til Colosseum, nettopp på grunn av Farlowe.
Etter Colosseum dannet Jon Hiseman bandet Tempest, et band som var temmelig annerledes enn det mer Prog-rock pregede Colosseum. Tempest kan vel mer karakteriseres som myk hardrock, og i mitt smaksdiktatur utga de et fantastisk album, og et litt mer moderat. Vi fokuserer på det fantastiske, som het Tempest. Dette har en veldig spennende lineup, der vokalisten Paul Williams overraskende ikke har satt veldig dype spor etter seg ellers i musikkhistorien. Men her er han en gigant bak mikrofonen. Og i tillegg finner vi den veldig særpregede gitaristen Alan Holdsworth, som senere dukker opp blant annet i Gong, og har i tillegg en svært omfattende solokarriere. Holdsworth har en helt unik spillestil på gitaren, noe som er enda mer eksponert senere enn på albumet Tempest.
Etter Tempest ble etterfulgt av bandet Colosseum II, også startet av Jon Hiseman. Til tross for navnet, hadde det egentlig svært lite til felles med det opprinnelige Colosseum. Da er det mer naturlig å se på det som en videreføring av Tempest, selv om det også blir feil. Her er det helt nytt personell, og ny musikk.
Den kanskje mest interessante observasjonen er at Gary More er med på gitar. Egentlig litt interessant, for hans gitarspill her er ganske annerledes enn det vi kjenner fra hans solokarriere med mer rock-blues.
Strange New Flesh
For Colosseum II er mer over mot Prog-rock. I hvert fall gjelder det for det første albumet Strange New Flesh, som også er det desidert beste i mine ører. Jeg kommer ikke unna å navne mitt spesielle fohold til nettopp dette albumet. Det ble innkjøpt våren 1976, under mitt opphold i Trondheim på opptaksprøven til arkitektstudiet på NTH. Og siden albumet ble utgitt i april 1976, må det ha vært ganske blodferskt da jeg kjøpte det under disse maidagene i `76. Og Gary More setter tonen på Strange New FLesh, men det gjør også Don Airey, som trakterer tangentene.
Side A
Åpningssporet Dark Side of the Moog er et åpenbart ordspill på kombinasjonen av Pink Floyd sitt album som var utgitt få år tidligere, og Moog, som var en dominerende synth midt på 70-tallet. Låten er temmelig nyskapende på den tiden, og er veldig åpenbar prog-rock med en nesten symfonisk oppbygging. Veldig bra gitarspill, og kreativ bruk av syntesizere.
Det neste sporet Down to You er en komposisjon av Joni Mitchell, fra Court and Spark. En nydelig versjon her, der åpningen domineres av Gary Moore, men der arenaen etter hvert blir overtatt av Don Airey. Teksten er også interessant, med den usminkede brodden vi så ofte finner hos Joni Mitchell.
Sluttsporet på side A er også det kanskje minst interessante på denne LPen. Gemini and Leo funker rett og slett ikke helt på det samme høye nivået som resten av denne fantastiske LPen.
Side B
Secret Places er en knallstart på side B, og her er vi i betraktelig letter landskap enn størstedelen av side A. Og jeg fascineres stadig vekk av denne tekstlinjen i dag, som for nokså nøyaktig 40 år siden: “Could you pick yourself out from a crowd? Would you know what to look for?”
Det påfølgende sporet On second thoughts er utrolig vakkert, og det klart mest lyriske på denne platen. Og samtidig med mørke undertoner, som blir fantastisk målbåret av Gary Moore sin gitar. Og av teksten. Kanskje platens beste låt?
Eller kanskje det likevel er avslutningslåten Winds som er albumets beste? I hvert fall er det en veldig fascinerende kreasjon som er signert Gary Moore og Jon Hiseman. Og det er en veldig kreativ låt, med sterke innslag fra både vokal og gitar. Og samtidig veldig Engelsk – det må det være på sin plass å fremheve på en dag som i dag…
Strange New Flesh er et fyrtårn i rockehistorien, et album du absolutt bør ha i samlingen ved siden av albumet Tempest. I hvert fall hvis du er ute etter det aller beste i arven etter det opprinnelige Colosseum.
