tirsdag, 16 mai 2017 13:04

EVIG EIES KUN EN LP: Gino Vanelli – Storm at Sunup.

Skrevet av

 

For et år eller to siden spurte jeg min svært gode venn Stig Arne Skilbrei om han har lyttet noe til Gino Vanelli. Jeg tror det var på turen til- eller fra den årlige tradisjonsrike HiFi-messa i Horten. Og svaret hans vippet meg litt av pinnen: «Gino Vanelli – e ikkje det ein italiensk smørsangar?» (Stig Arne er etnisk Vossing…), svarte han med litt halvdårlig skjult forakt i stemmen. Og i beflippelsen greide jeg bare å svare noe sånn som «Jo, for så vidt, men han er veldig god!», mens jeg flakket litt med blikket. Ble ikke noe særlig schvung over det.

I ettertid har jeg selvfølgelig konstatert at Stig Arne sin påstand er fullstendig feil. Gino Vanelli er slett ingen italiensk smørsanger – han er en kanadisk smørsanger! Riktignok med italienske røtter, og med litt smør i kantene her og der.

Og nå begynner vi å nærme oss poenget. For hvis vi bare skal snakke i sjanger, så vil signalementet på Gino Vanelli lett falle litt på siden av både det jeg og mange andre pleier å trives med å lytte til. Men det er bare det at tilfellet Gino Vanelli er et glitrende eksempel på det som gjelder også så mange ganger ellers innen musikken – kvalitet trumfer sjanger, og det big time!

Gino Vanelli er en sanger og musikkskaper som egentlig er vanskelig å sette i en bås. Man kan alltids forsøke, og tenke at han er en slags krysning mellom Elton John og Frank Sinatra, eller en moderne variant av Tom Jones, og med inspirasjoner fra Eart Wind & Fire og Chicago (sistnevnte eventuelt mer Chicago 11-21 enn tidlig Chicago). Og likevel blir det håpløst – Gino Vanelli er rett og slett sin egen sjanger.

Gino Vanelli utga sin første LP i 1973, og hadde en veldig tett produksjonsrekke frem til det sjette albumet Brother to Brother i 1978. Kvaliteten på alle utgivelsene i denne perioden var også veldig jevnt høy, og sistnevnte holdes av mange som et av hans aller beste. Men ikke av meg. Jeg har tre klare favoritter, og det er albumene 2-4 i rekken, henholdsvis «Powerful People», «Storm at Sunup» og «The gist of the Gemini». Etter mye tvil landet jeg på det midterste for denne omtalen.

 

 

 

Storm at Sunup

Storm at Sunup ble utgitt i 1975, og i likhet med alle albumene til Gino Vanelli er også her broren Joe Vanelli svært aktiv. Han har vært en viktig musikalsk støttespiller for Gino, og kanskje har han ikke helt fått den kreditten han fortjener?

 

Side A

Åpningen er tittelsporet Storm at Sunup, og det er en litt lang og flott låt med stor dynamikk. Love me Now er kandidat til beste låt på Side A, og er ganske hardtslående, men Vanelli sin særpregede vokal dominerer hele låten. Her som ellers.

Mama Coco er en småfunky, og veldig særpreget låt med glimt i øyet, mens avslutningssporet Father and Son er en utpreget laidback ballade. Gino Vanelli behersker hele spekteret.

 

Side B

Denne siden åpner med Where Am I Going. Jeg tror nok denne låten er en ganske klar favoritt som albumets beste. Også her er det stor dynamisk kontrast, og nettopp dette behersker Gino Vanelli fantastisk!

Det neste sporet er Keep on Walking, en down-beat låt som tenderer mot taffel-jazz, med et stenk av Broadway i krokene. Og innslag av munnspill slik Quincy Jones ville ha bestilt det. Må for all del ikke forveksles med Dylan sin ide om bruk av munnspill. Og nå fristes jeg selvfølgelig til å spore av med Zappa sin vanvittige Dylan-parodi Flakes, men jeg skal la det ligge…

Love is a Night er vi tilbake i planingsfart (Gino Vanelli har slett ikke høy planingsterskel). Ellers kanskje litt på det jevne, og noen låter må jo være det også.

På avslutningslåten Gettin` High vender vi litt tilbake til et snev av myk taffeljazz. En flott avslutningslåt som understreker den store musikalske spennvidden til denne fantastiske musikeren Gino Vanelli.

Lest 7615 ganger Sist redigert onsdag, 01 april 2020 09:02
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.