Det er ikke til å komme forbi at Verdi og Mozart sine dødsmesser er de aller mest spilte. Jeg har tidligere anmeldt to ulike innspilinger av Mozart sitt Requiem på multikanals SACD fra Linn Records – den ti år gamle innspillingen med Scottish Chamber Orchestra dirigert av den nå døde Sir Charles Mackerras, og den helt ferske innspillingen med Dunedin Consort, dirigert av John Butt. Et fascinerende requiem, som preges at Wolfgang aldri fullførte det.
Verdi sitt requiem har selvfølgelig en helt annen karakter enn Mozart sin dødsmesse, skrevet rundt 77 år senere. Og nesten samtidig med Brahms sin, selv om Verdi sitt Requiem først ble fremført 20 år senere. Det er da også mulig å finne noen likhetstrekk mellom Brahms og Verdi sitt requiem. Åpningen har en del felles stemningsleie, med sin varsomme, men samtidig mektige introduksjon.
Det er likevel et markant skille i Brahms sitt Requiem med de tradisjonelle dødsmessene som har vært komponert tidligere, ved at den ikke følger liturgien, i tillegg til at teksten da er på tysk, og ikke på latin.
Når man lytter til denne innspillingen fremført av Warsaw Philharmonic Orchestra and Choir, er det fristende å i et svakt øyeblikk tenke at det ikke er noen grunn til at Brahms sitt requiem skal være noe mindre spilt enn Verdi sitt. Det er helt til man kommer på at de spektaulære skiftingen hos Verdi selvfølgelig gjør dette verket til en publikumsmagnet, selvfølgelig ikke minst på grunn av den rystende Dies Irae. For Verdi har unektelig større dynamiske skiftninger enn Brahms, mens Brahms har en mer konstant mektig tyngde. Men du verden hvor flott, kraftfull og gigantisk denne dødsmessen er, ikke minst i denne tapningen dirigert av Antoni Vit.
Jeg kan ikke la være å trekke frem sopranen Christiane Libor sin fantastiske soloprestasjon på del 5 – Ihr habt nur Traurigkeit. Dette blir for meg samtidig utgivelsens desiderte musikalske høydepunkt. Christiane Libor har ellers en lang rekke innspillinger på Naxos.
Dette er en av etter hvert noen titalls utgivelser på Blu-ray Audio fra Naxos. Naxos har fra starten av dette århundret gjort opptak av klassisk musikk i multikanal, og utga en periode noen produksjoner i DVD-Audio og SACD. Dette stoppet en periode opp i 2006, til de utga sin første utgivelse i Blu-ray Audio få år senere. Men giganten Naxos hele tiden har drevet med multikanals innspillinger, er tallet på utgivelser egentlig svært beskjedent sett i forhold til Naxos sin gigantiske produksjon totalt sett.
Personlig tilhører jeg den delen av den audiofile befolknngen som gjerne hadde sett at både Naxos og andre plateselskap hadde en langt større andel av utgivelsen i multikanal, men vi får glede oss over de som er. Og totalt sett i markedet er det faktisk etter hvert et svært godt utvalg i klassisk musikk, der hovedtyngden er utgitt på SACD.
Naxos har valgt å brande sine rene lydutgivelser på Blu-ray som Blu-ray Audio – et av totalt tre samlebegrep sammen med Pure Audio Blu-ray og Universal sitt High Fidelity Pure Audio. Jeg har tidligere etterlatt meg noen hjertesukk over at markedet gjerne kunne hatt glede av en felles branding, men slik er det altså ikke.
Naxos har gått et lite steg lengre i den grafiske delen enn de andre BD-A utgivelsene jeg har hatt befatning med, men uten at det går på bekostning av den svært viktige muligheten for skjermløs betjening og manøvrering. Vi snakker om en forsiktig animasjon på skjermbildet under avspilling, samt en mulighet for å få opp ekstra informasjon ved å trykke på «Credits». Sistnevnte er prisverdig, og så lenge det er en ren opsjon kan andre gjerne ta etter dette. De avviker ellers fra andre sin fargestandard, ved at tokanalssporet velges med grønn knapp, og ikke gul.
Lyden på Ein Deutches Requiem er av høy kvalitet. Vi får en litt uvanlig kombinasjon av en ganske bred scene, samtidig med at det høres ut til å være holdt en relativt stor avstand til hele orkesteret og kor. Dette gjør at vi får et lydbilde som ikke er detaljfokusert eller fokuserer på enkelte instrumenter, men til gjengjeld har en veldig flott og homogen helhet. Det er en krevende oppgave å lage en god gjengivelse av såpass store kor med orkester som vi har her, men det er mesterlig ivaretatt.
Denne innspillingen av Brahms sitt Ein Deutches Requiem har fått meg til å oppdage den svært høye kvaliteten på denne komposisjonen, en kvalitet jeg har har oversett tidligere. Anbefales varmt!
