Mitt første møte med helt trådløse øreplugger fra Bang & Olufsen var da jeg testet 1. generasjon av Beoplay E8. Det var litt i barndommen til True Wireless, eller i hvert fall i tidlig pubertet. Og Beoplay H8 imponerte stort, selv om de også hadde noen klare begrensninger.
I mellomtiden har B&O lansert 2 oppgraderinger i form av E2.0 og 3., og disse modellene har jeg ikke hatt mulighetene til å lytte til. Men jeg har registrert at noen av begrensningene fra debutmodellen ble eliminert med disse oppgraderingene. Et uhyre elegant lærtrukket etui har vært på plass hele tiden, og har vært en av signaturene til Beoplay E8 gjennom generasjonene.
Etter testen av E8 gikk jeg til anskaffelse av et sett Beoplay H5 til bruk under syklig til- og fra jobb, en modell som like etterpå ble erstattet av E6. Disse er også trådløse, men av typen med internkabel mellom de to pluggene. De utmerket seg med kombinasjonen av å ha en god og behagelig klangbalanse, samtidig som de hadde et robust konsept for fysisk aktivitet.
Beoplay EQ
Men i slutten av juli meldte Bang & Olufsen om en helt ny flaggskipmodell som overtar ledertrøya fra Beoplay E8 3.0 og E8 Sport. De nye modellene har modellnavnet EQ, noe som indikerer et linjeskifte på flere plan. Det viktigste for mange er kanskje at disse nye modellene har ANC, en egenskap som har vært etterlyst av mange, selv om det ikke tilhører min personlige topp-prioritet.
Design og finish
Designeren for de helt nye flaggskipene Beoplay EQ heter Thomas Bentzen, lederen av Thomas Bentzen Industrial Design. Dette designkontoret holder til i København, og ble startet i 2010. De har rukket å få en betydelig klientliste, med størrelser som B&O Play, HAY, Louis Poulsen, Menu, Muuto, Projectkin, RoomCPH, Royal Copenhagen og Takt.
Og et interessant trekk med de nye Beoplay EQ er at B&O med dette forlater designlinjen på etuiet. Den klart eksklusive linjen med skinntrukket etui er erstattet av nye linjer i et kabinett av eloksert aluminium. Dette fremstår som svært robust, og med en overflatebehandling som er svært slitesterk. Etuiet er også mer kompakt enn E8-etuiet, og gjør lite av seg i lommen. Spesielt sammenlignet med det som er fristende å betrakte som hovedrivalen – B&W PI7. Også materialkvaliteten er i en helt annen liga enn plastetuiet til PI7. På innsiden av aluminiumsetuiet er det et innerkabinett av et komposittmateriale.
Hodetelefonene ligger i denne komposittsengen, holdt på plass av ganske kraftige magneter og de hodes så godt fast at man slipper å bekymre seg for om de skal falle ut selv om lokket er ganske lett å åpne.
Fargevalget er i god B&O-tradisjon velvalgt, med den utpreget maskuline Black som et alternativ til den kanskje like feminint appellerende Sand. Og som en skjebnens ironi var det nettopp Sand som ble fargen på testeksemplaret, der de sandfargede ørepluggene med tilsvarende innerkabinett er supplert med et aluminiumsetui i en farge som er fristende å benevne som Rose Gold. Et morsomt sammentreff, siden jeg samtidig jobbet med en test av Triangle Comète 40th, som også har detaljer i Rose Gold. Viktig at testobjekter som er inne samtidig har matchende fargevalg, selv om jeg i utgangspunktet ser for meg at de sorte utgavene av Beoplay EQ – som kanskje er mer riktig å kalle antrasitt – er enda mer attraktive for lett aldrende herrer.
Selve ørepluggene skiller seg designmessig ikke så veldig mye fra tidligere TW-modeller fra B&O. En liten vinge har en plassering som gjør at den ikke bidrar til å være et ørefeste.
BATTERI OG LADING
Batteritiden på Beoplay EQ er ikke ekstrem, men likevel ganske klart over middels. 7,5 timer uten bruk av ANC reduseres litt udramatisk til 6,5 time hvis ANC aktiveres. Og denne spilletiden øker til 20 timer totalt hvis man benytter seg av to oppladinger fra ladeetuiet. Disse 20 timene er litt mer middels, og indikerer at selve ørepluggene har bedre batterikapasitet enn etuiet. B&O anbefaler at du lader opp etui og plugger hver 14 dag selv om de ikke er i bruk.
Den gode nyheten er at Beolay EQ har trådløs QI-lading. Du må holde deg med ladeplate selv, og du kan kjøpe en matchende plate fra Banq & Olufsen.
Full ladetid er oppgitt til drøyt 1,5 time. Det vil si 1 time og 40 minutt hvis du lader via den medfølgende USB-A til C-kabelen. Eller 1 time og 50 minutt hvis du benytter QI-lading
Drivere og mikrofoner
Driverne i Beoplay EQ er elektrodynamiske, med en diameter på 6,8 mm. Disse bidrar til en frekvensrespons på 20-22.000Hz.
Ørepluggene har totalt 6 mikrofoner, der to av disse har som formål å sørge for ANC.
Bluetooth
Bluetooth besørges av nyeste versjon – Bluetooth 5.2. Dette bekreftes i praksis ved at den har svært god stabilitet i blåtanndekningen. Og dette er et punkt der den skiller seg vesentlig fra B&W PI7, som nådde grensen litt tidligere enn jeg forventet. Der PI7 hadde problem når jeg gikk inn på kjøkkenet i motsatt ende av huset av der mobilen lå i samme etasje, hold Beoplay EQ ut selv i etasjen over, fremdeles i motsatt hjørne av huset.
Bluetooth-kodeker som støttes er SBC, AAC og aptX Adaptive. Det betyr at både iOS- og Androidbrukere blir tilgodesett. At de ikke støtter Sony sin smått suverene LDAC-kodek var ikke forventet – det er det stort sett bare Sony sine egne modeller som gjør.
Styring og App
B&O har gjort et litt smart grep når det gjelder styring. De har unngått de forrederiske enkelttrykkene, som i så mange andre sammenhenger fører til feilbetjeninger hvis du kommer i berøring med ørepluggen hvis du for eksempel skal trykke den litt bedre på plass. I stedet har de ulike berøringer for dobbeltrykk og dobbeltrykk+hold. Disse styrefunksjonene er tilgjengelig:
- Høyre øreplugg:
- Play / Pause (Double press)
- Volume up (Double press and hold)
- Incoming call (Double press)
- End call (Double press)
- Left earbud:
- Volume down (Double press and hold)
- ANC / Transparency (Double press)
- Own voice (Double press)
Det som savnes er forrige/neste spor. Dette kan styres i Beoplay-appen, eller på Apple Watch eller musikkappen.
Appen til Beoplay er en gammel kjenning, og styrer aller Beoplay-produkter. Øverst får du en status for batteri på venstre- og høyre øreplugg, og på etuiet. Her kan du også styre volum opp og ned, og neste-/ forrige spor.
Du kan også velge ANC av- eller på, men det er litt frustrerende at visningen i appen ikke er synkron med styringen på venstre øreplugg.
Det er også en funksjon for å slå av- og på automatisk standby, en funksjon som fungerer utmerket. Det er ellers mulig å benytte bare en øreplugg av gangen, og det gjelder for både høyre- og venstre plugg.
Det er fem ulike lyttemoduser, i tillegg til at du kan lage din egen ved B&O sin Beosonic EQ.
Øreadaptere
Det følger med 4 sett øreadaptere i silikon, i tillegg til en i memoryfoam. Eller COMPLY™ Isolation ear tips series 200, som den heter.
Etter å ha prøvd ut alle fant jeg ut at Comply var den som ga best tetting. Men etter å ha forsøkt mine favoritt tredjeparts øreadaptere på de kablede Sennheiser IE 300, SpinFit CP100-L foretrakk jeg dem. I hvert fall i en periode inntil jeg opplevde at de ikke bidro like godt til å holde ørepluggene på plass i øregangen, og dermed ikke ga en like stabil tetting over tid. I størstedelen av testperioden var det derfor memory-foam adapterne som ble benyttet og som ga det beste resultatet over tid.
Bruk i telefonsamtaler.
Lyden i telefonsamtaler er veldig bra, og oppfyller forventningene med god margin. Det er ellers intuitivt å motta en telefonsamtale ved hjelp av dobbeltapping på høyre øreplugg.
Støykansellering
Som nevnt tidligere kunne jeg ønsket meg at styringen ble synkronisert med visning i appen. Bortsett fra det punktet er det en god støykansellering i Beoplay EQ, men uten at den blir oppsiktsvekkende. Men det er også viktig å huske at den aktive støykanselleringen kommer i tillegg til den passive og den er veldig individuell, avhengig av hvor god tetting du greier å oppnå.
Testløype, men sammenligning mellom B&W PI7 og B&O Beoplay EQ
Tiden er kommet til at vi tar en skikkelig lytterunde. Og denne gangen har jeg valgt å sammenstille lytteintrykkene fra B&W PI/ og Beoplay EQ, siden disse to duellerer i tetsjiktet blant helt trådløse øreplugger. Det er ikke direkte AB-testing med korte intervall, men basert på notater ved kontinuerlig avspilling av hele testløypa på hver øreplugg.
PI7 Avspilt med AAC på iPhone 11
EQ avspilt med aptX Adaptive på Samsung Galaxy S10
Spilleliste
- Kari Bremnes. Syk Pike – Løsrivelse
B&W PI7: Det blir mye bass i denne rapporten, men selv om Syk Pike primært handler om alt annet enn bass er det uunngåelig å bli satt ut av den autoritære gjengivelsen av Bjørn Kjellemyr sin bass allerede i introen. Ellers fin og velbalansert gjengivelse av dette sporet.
Beoplay EQ: Ganske balansert klang, men med fokus på de perkussive detaljene - Keith Jarrett. For Miles – Bye Bye Blackbird
B&W PI7: Sporet åpner med en luftigere og mer detaljert gjengivelse av Jack DeJohnette sine fabuleringer enn jeg har opplevd på en god stund. Gary Peacock sin kontrabass holder seg behersket i bakgrunnen mens Jarrett sitt piano har en fin balanse i klangen.
Beoplay EQ: Veldig åpen gjengivelse av DeJohnette sin intro gjennom hele registeret, men med ekstra oppmerksomhet i diskanten. Fin pianoklang, mens Gary Peacock sin bass er litt slank. - Kolbjørn Falkeid. Alt – Solskinnsdypet
B&W PI7: På denne perlen av en utgivelse av Kolbjørn Falkeid som dessverre gikk bort tidligere i sommer, syns jeg Arve Henriksen sin fabulerende trompet i bakgrunnen kommer ekstra tydelig frem. Det illustrerer PI7 sin evne til å skille begivenhetene fra hverandre.
Beoplay EQ: Også på EQ er det ekstra mye oppmerksomhet rettet mot Arve Henriksen. Kolbjørn Falkeid sin stemme litt skarp i kanten - Leonard Cohen. Happens To The Heart – Thanks For The Dance
B&W PI7: Jeg kvepper nesten til når Leonard Cohen brått entrer lydbildet på denne utgivelsen som er produsert etter hans død. Autoritært og hudløst.
Beoplay EQ: Litt lysere klang på EQ enn på PI7, men samme grad av nærvær - Øyvind Kristiansen, Jonas Kilmork Vemøy. Forsaken – Hymns of Compassion
B&W PI7: Flott lydbilde. Ingen plagsomme sibilanter fra Bete S. Lech sin vokal, som jeg har opplevd med andre oppsett. Også veldig bra bassgjengivelse
Beoplay EQ: Veldig bra bass i introen. Litt mer sibilant vokal fra Beate S:Lech enn på PI7 - Siri Svale Band. Don`t Explain – Blackbird
B&W PI7: Kontrabassen til Bjørn Alerhaug står frem veldig distinkt, og med fon klangbalanse. Det samme gjelder for Carl Haakon Waadeland
Beoplay EQ: Veldig distinkt bass, og Siri sin vokal strå utrolig flott frem. - Frank Zappa. Rubber Shirt – Sheik Yerbouti
B&W PI7: Stadig imponerende bass, og en fantastisk transientvillighet.
Beoplay EQ: Her er det en voldsom mikrodynamikk, selv om bassen ikke er like dyp på EQ som på PI7 - Greatful Dead. Death Don`t Hace No Mercy – Live / Dead
B&W PI7: Dette sporet har bokstavelig tal litt variabel track record når det gjelder lydkvalitet. PI7 greier å gjengi dette litt krevende sporet utmerket, og vreng på PigPen sitt orgel fremstår som en naturlig ingrediens. Det samme gjelder tidvis på Jerry Garcia sin karakteristiske gitar.
Beoplay EQ: Her savnes litt mer fyldig mellomtone. - Odin Staveland. Parade – Sillajass
B&W PI7: Fin klangbalanse på et spor som ofte ellers blir preget av en litt spiss klang. Dette uten at det går på bekostning av åpenhet og perspektiv.
Beoplay EQ: Fin klangbalanse på dette sporet. En hudløs nærhet. - Erik Friedlander. Bohemia After Dark – Oscalypso
B&W PI7: En gjengivelse proppfull av detaljer og perspektiv.
Beoplay EQ: Utrolig god separasjon av instrumentene, kombinert med ekstrem dynamikk. - Nigel Kennedy. Vivaldi: The New Four Seasons: Summer: 8 Fear – Vivldi: The New Four Seasons
B&W PI7: Essensen med PI7 er at de greier å holde styr på begivenhetene også i Kennedy sine crescendoer. Og samtidig gjengis en fin og nesten romantisk klang i de mer autentiske passasjene i dette barokkstykket av mesteren fra Venezia.
Beoplay EQ: Savner litt varme i Vivaldi-partiene, mens Kennedy-kreasjonene gjengis veldig bra. - Louis Armstrong. St. James Infirmary – Satchmo Plays King Oliver
B&W PI7: Utrolig bra perspektiv, som få andre øreplugger er i nærheten av.
Beoplay EQ: Et ekstremt nærvær, som nesten overgår PI7. - Arild Andersen. Patch of Light – Hyperborean
B&W PI7: Fin og balansert varme i strykerpassasjene, samtidig som instrumentene adskilles bra.
Beoplay EQ: Strykerne separeres godt, men jeg ønsker litt mer varme. - Arild Andersen. Hyperborean – Hyperborean
B&W PI7: Veldig bra gjengivelse av både Arild Andersen sin bass, og av nå avdøde Paola Vinaccia sine trommer.
Beoplay EQ: Arild Andersen sin bass ikke fullt så dyp som på PI7, mens Vinaccia kommer enda bedre frem på EQ - Frank Zappa. Debra Kadabra – Bongo Fury
B&W PI7: Dette er litt som med Death Have No Mercy – et spor som ikke låter veldig bra på alle oppsett. Her briljerer PI7, og det må antas å være den flotte oppløsningen som har æren for det.
Beoplay EQ: Introen litt tynn, spesielt saksen. - Frank Zappa. The Purple Lagoon – Zappa In New York
B&W PI7: Allerede fra første note demonstreres den store klarheten og evnen til å skille instrumentene fra hverandre, sammen med en utpreget transientvillighet.
Beoplay EQ: Dette sporet blir ikke gjengitt like bra på EQ som på PI7. - David og Susanna Wallumrød. Chelsea Hotel – Chelsea Hotel (Live)
B&W PI7: Ingen problemer mer Susanna sin vokal, som noen andre oppsett har.
Beoplay EQ: Veldig bra luft rundt Susanna sin vokal. Og El-pianoet til David Wallumrød blir også veldig bra gjengitt, med god klangbalanse. Et spor der EQ spiller minst like bra som PI7 - Gyda Valtysdottir. Unfold – Epicycle II
B&W PI7: Her er det viktig at strykerne kan skilles fra hverandre for at disse musikalske vandringene skal fremstå som en litt grå masse. Det mestrer PI7 godt.
Beoplay EQ: En god detaljering og instrumentseparasjon går litt på bekostning av varme. - Helene Grimaud. Silvestrov: Bagatelles I – XIII: Bagatelle I – Memory
B&W PI7: Fin romformidling av dette flotte opptaket med Helene Grimaud.
Beoplay EQ: Også her er det god formidling av rommet. Men pianoklangen er bedre på PI7 - Kleive, Reiersrud, Dissing. Kimer I Klokker – Den signede dag
B&W PI7: I tillegg til alle de andre kvalitetene er det en flott tredimensjonal gjengivelse. Basstonene på Iver Kleive sitt orgelspill imponerer.
Beoplay EQ: God romgjengivelse fra Odense Domkirke. Povl Dissing sin vokal litt skarp. Fret noise fra Reiersrud sin gitar ekstra fremtredende. Klangbalansen for mye dominert av en pågående diskant. - Reiersrud, Kleive. Spor 12 – Himmelskip
B&W PI7: Veldig luftig og godt balansert gjengivelse, der detaljene kommer godt frem.
Beoplay EQ: Dette mester EQ langt bedre enn Kimer i Klokker - Jan Garbarek. Mission: To Be Where I Am – It`s OK To Listen To The Grey Voice
B&W PI7: Bassen til Eberhard Weber dominerer i et ellers veloppløst lydbilde
Beoplay EQ: Eberhard Weber langt mindre dominerende
Oppsummering lyden av Beoplay EQ
Hvis du har lest gjennom rapporten fra hele testløypa har sikkert registrert at Beoplay EQ har litt annen karakter enn B&W PI. De har begge sine styrker og svakheter som blir eksponert på de ulike sporene, men samtidig er det nok sånn at B&W PI trekker det lengste strået i minevurderinger på flertallet av låtene. Og samtidig må det nevnes at B&W PI er de helt trådløse ørepluggene jeg har prøvd som har den beste lyden etter mine preferanser, og kan måle seg med de kablede Sennheiser IE 300.
Hvis vi starter med bassen er denne veldig bra på Beoplay EQ, men mangler den imponerende dybden som PI har. Og så må jeg skynde meg å tilføye at dette lett kan fremstå som annerledes hos andre, siden tetting er den viktigste parameteren for dyp bass.
Mellomtonen er veldig bra både på PI7 og på EQ, og girt en veldig presis detaljering, og fin gjengivelse av stemmer og av strykere.
Iskanten er også veldig bra på begge modellene, og gir en god detaljering, og en fin klangbalanse totalt sett. Diskanten er veldig ren og uforvrengt, men også i den øvelsen foretrekker jeg den ekstremt åpne diskanten i PI7. Det er interessant å reflektere over at PI7 er en toveiskonstruksjon med separate diskantdrivere. Om det er disse som har æren for at diskanten i PI7 er i særklasse er det vanskelig å være sikker på, men det er fristende å gjette at det er en klar sammenheng.
Konklusjon
Bang & Olufsen har laget et svært godt sett med trådløse øreplugger i Beoplay EQ. De har en veldig god lyd, og konkurrerer med de best i klassen, som Sennheiser Momentum TW 2. Og selv om de må se seg forbigått av lydmesteren B&W PI7 på ren lydkvalitet, har de en del andre egenskaper som overgår PI7 med god margin. Som f.eks. et elegant og robust etui, og god og stabil blåtannforbindelse.
Beoplay går derfor inn på pallen som en av mine favoritter blant helt trådløse øreplugger, sammen med Sennheiser Momentum TW 2 og B&W PI7. Det veldig bra jobba, B&O!