Anne Marte Eggen har vi lyttet til før i Audiophile.no. For et snaut års tid siden anmeldte jeg det Snåsabaserte bandet Ljom sin utgivelse Seterkauk, hvor vi finner Anne Marte på bass.
Denne gangen skal vi forflytte oss til søndre del av Sverige, der Anne Marte Eggen har dannet bandet We Float. Dette er et ungt band bestående av musikere i siste halvdel av tyveårene.
Linda Bergstrøm er vokalisten, og foruten We Float synger hun også i en rekke andre band. Trommeslageren Filip Bensefelt leder hiphopgruppen Oh`Fille!, i tillegg til at han er med i andre settinger. Fanny Gunnarsson spiller på tangenter, synger og komponerer, og har ellers sin egen kvartett.
Debutalbumet Silence er utgitt på det ganske ferske plateselskapet Havtorn Records, et plateselskap som eies av musikerne, og som formål å fungere som en kreativ platform.
Musikken på Silence er skrevet at Anne Marte Eggen. Sjangermessig sier bandet selv at vi befinner vi oss i et grenseland mellom jazz og pop. Det må likevel tilføyes at jazzinnslagene er heller få, og kanskje i hovedsak begrenset til låten Echolocation, som har et helt klart jazzpreg med svensk aksent til tross for at det altså er norsk komponist.
Da er det mer fristende å trekke inn et par andre sjangre som mulig fundament for musikken – vise og ambient. Kanskje spesielt sistnevnte, for vise strander gjerne på at teksten neppe er essensiell i disse låtene, annet enn som stemningsbærer.
Og det er nettopp stemningen jeg finner som det bærende elementet i denne utgivelsen. Og da er på en måte sjanger litt revnende likegyldig. Og dessuten har vi for lengst konkludert med at den mest interessante musikken befinner seg et eller annet sted mellom to- eller flere sjangere.
Allerede på introduksjonslåten Intro får vi denne litt drømmeaktige atmosfæren, som i varierende grad ligger litt som et bakteppe på albumet. Selv om musikken langt fra er veldig annerledes enn alt annet, sliter jeg litt med å finne en klar referanse til andre musikere eller band. Et litt morsomt innslag er ellers den analogstyle synthpatchen som kommer inn etter ca. to og et halvt minutt, og gir klare assosiasjoner til Rick Wakeman sin uttrykksform på 70-tallet sammen med Yes og som soloartist.
På det neste sporet My Bones har vi fremdeles en del ambient preg, men her dukker også min første assosiasjon til Seterkauk opp. Til tross for en veldig annerledes stil, er det spesielt noe i den korte overgangen som utføres første gang ved 0:51 som inneholder noen av de samme musikalske resonnementene som jeg husker fra dette Ljom-albumet.
Tittellåten Silence er et av albumets høydepunkt, og fungerer aller best når det er på det mest lavmælte med forsiktige tangentakkompagnement. Også de to siste låtene er blant albumets aller beste, og illustrerer samtidig at det er den forsiktige karakteren i mange av låtene jeg setter størst pris på. Farewell har en forsiktig melankolsk grunntone, mens Vinden gir meg litt assosiasjoner il Twin Peaks, trolig blant annet på grunn av sin spesielle klang.
Som helhet fungerer dette godt. Til tross for at det sjangermessig er et diffust- og litt fasettert landskap, gir låtene en god helhet. Man kan kanskje innvende at musikken ikke er grenseløst spennende, men den har en god dybde. Og ved mange gangers gjennomlytting dukker det opp nye lag. Det er alltid et kvalitetstegn.
Dette er som sagt We Float sitt debutalbum, og det er fristende å fornemme at bandet er søkende. Det blir spennende å følge utviklingen videre, og mitt håp er at det er det enkle- og tidvis lavmælte uttrykket med lette arrangementet i mange av låtene som får nye innfallsvinkler på veien videre.
Sound of Silence
Silence utgis både digitalt som download,og på vinyl, men foreløpig er det bare den digitale utgaven som har kommet. Vi kommer tilbake til en beskrivelse av Vinylutgaven når den er klar. Til denne ameldelsen er benyttet demo-CD, avspilt på Denon DCD-2000AE, og WiMP HiFI avspilt på Linn Akurate DS.
Det er noe med små, ukjente plateselskap som får alarmbjellene til å forhåndsringe når det gjelder lydkvalitet. Ikke minst på min forrige anmeldelse, av Ugler i Mosen sitt debutalbum på Mors Kjeller Records ga navnet på studioet bange anelser. Den gang viste det seg at bekymringen var totalt ubegrunnet - Lyd av en Fremmed har fremragende lydkvalitet. Og selv om Havtorn Records har vesentlig større merittliste enn Mors Kjeller Records, var noe av forhåndsbekymringen til stede også her. Og også denne gangen like ubegrunnet. Silence har fremragende lyd, og skårer godt på alle parametre. God dynamikk og flott perspektiv. Enkelte steder virkelig briljerer lyden, som når Filip Bensefelt leker med cymbaler på Echolocation. Det hele blir veldig visuelt.
Silence er et godt debutalbum fra We Float. Det er forsiktig nyskapende, samtidig som det tråkker varsomt i et interessant klanglandskap. Den meget gode lyden er med på å gjøre dette til et album som anbefales.
Les mer om We Float.
Les mer om Havtorn Records.
