Aaron Copland ble født i 1900 i Brooklyn - New York, og rakk å bli en av de store amerikanske komponistene før han døde i 1990. Da hadde han opplevd noe motbør under McCarthyismen på 50-tallet for sin støtte til det amerikanske kommunistpartiet på 30-tallet. Hans verker besto bl.a. av filmmusikk, pianokonserter og en fløytekonsert.
Men den dominerende musikkformen var utvilsomt balletter. Seks stykker totalt og Rodeo er en av de mest spilte. Dette er svært amerikansk musikk, med westerninspirert landskap som nesten overtydelig bakteppe, om ikke tittelen skulle være nok hit. Komposisjonen er full av dynamikk, og dirigent Leonard Slatkin gjør ingen ting for å dempe på temperamentet.
Jeg greier ikke å la være å dvele ved Avslutningsdelen i Rodeo – Hoe Down, for meg en kjær kjenning fra oppveksten i 1972, lånt av Emerson Lake and Palmer på albumet Trilogy, og for så vidt også åpningsnummeret på den triple live-Lpen «Welcome Back my Friends to the Show that never ends» som kom et år eller to senere. En utrolig heftig utførelse i rocka drakt. Og likevel er det et tankekors at denne klassiske utførelsen av Detroit Symphony Orchestra på noen måter er enda mer heftig. Og enda et tankekors er det at det nå er større tidsforskjell mellom vår tid og ELP sin versjon, enn det var mellom ELP og originalkomposisjonen i 1942. Men så er det bare det at Copland også opererte med lånte fjær – for hovedtemaet er hentet fra en irsk folkemelodi fra 1800-tallet. Dermed har vi også stadfestet den umiskjennelig irske karakteren i stykket, som opprinnelig skapte et snev av vantro da jeg første gang ble oppmerksom på at Aaron Copland står bak Hoe Down. Hoedown er ellers en tradisjonell amerikansk festdans.
Balletten Dance Panels i syv deler utgjør en stor musikalsk kontrast til Rodeo, og er da også skrevet 17-20 år senere. Den er også i motsatt ende av skalaen når det gjeler popularitet, men bør ikke undervurderes av den grunn. De syv stykkene er innbyrdes ganske ulike, og er kanskje mer interessante musikalsk. Men dynamikken og temperamentet fra Rodeo er ikke til stede i samme grad.
El Salon in Mexico er det desidert tidligste verket av Copland på denne innspillingen, og ble opprinnelig skrevet i 1932. Verket består av bare en del og er nesten 12 minutter langt. Den spanskklingende atmosfæren er uomtvistelig, og dynamikkfylt melodiøs musikk er tilbake.
Avslutningsverket Danzon Cubano ble skrevet omtrent samtidig med Rodeo, og bygger på en tradisjonell cubansk og mexicansk dans, opprinnelig videreutviklet fra Habanera.
Leonard Slatin har lang fartstid når det gjelder innspilling av verker av Copland, og har fått Oscar for en tidligere CD-innspilling med Coplands musikk på Naxos. Her er det fremragende tolkinger av Copland, og Detroit Symphony Orchestra bidrar svært positivt til de engasjerende og dynamiske innspillingene av disse verkene.
Det samme gjør også en fremragende lydkvalitet på denne innspillingen. Med denne dynamiske kvaliteten er det veldig fristende å spille svært høyt, og det er en forrykende dynamikk som kan være krevende for avspillingsanlegget. Med såpass hyppig forekomst av kraftige crescendoer på dype slaginstrument, hadde det ikke vært av veien om LFE-kanalen ble brukt på multikanalsporet. I likhet med andre Blu-ray audio fra Naxos har utgivelsen et multikanals- og stereospor. Naxos har varierende praksis med hvorvidt det er 5.0 eller 5.1 som tilbys. Jeg er personlig av den oppfatningen at det kan være fornuftig å droppe LFE-kanalen dersom innspillingen ikke har spesielt krevende dypbass-signaler, siden bruk av LFE-kanalen kan gi feil nivå ved avvikende oppsett hos sluttbruker. Men på denne innspillingen kunne avlasting av en subwoofer vært nyttig.
Det er ikke bare dynamikken som er førsteklasses. Vi finner her en særlig offensiv surroundmiks, der vi kommer svært tett på orkesteret. Gjort riktig er dette en ubetinget kvalitet, og her fungerer det glimrende.
Denne innspillingen med musikk av Aaron Copland på Blu-ray Audio anbefales varmt.
