tirsdag, 07 november 2006 23:00

Barb Jungr – Walking in the Sun

Skrevet av

Albumet Walking in the Sun er det sjette for Linn Records av Barb Jungr, medregnet trioutgivelsen Girl Talk sammen med Mari Wilson og Claire Martin. Denne kvinnelige sangeren er en av mine favorittartister på dette plateselskapet. Hvor plasserer så denne utgivelsen seg i terrenget?

 

 

Skrevet av Karl Erik Sylthe, den 8.november 2006


For min egen del må jeg medgi at den forrige soloutgivelsen var et absolutt

Musikk:

****

Lyd:

*****

Plateselskap:

Linn Records

Kjøp SA-CDen her

høydepunkt. Vi snakker om platen Love me tender, som i sin helhet var tolkinger av Elvis-låter. For det meste dristige og til dels geniale tolkinger, supplert av gnistrende lydkvalitet på Hybrid SA-CD.

På Walking in the Sun er det en annen tilnærming, ved at materialet består av en blanding av egne sanger og coverlåter fra terrenget rundt blues og gospel. Og Barb Jungr får også på denne utgivelsen demonstrert at det er en svært stor spennvidde i hennes uttrykk. Og samtidig demonstrerer hun også at det er noen uttrykk som passer henne enda bedre enn andre.

Rainy day er en av mine favoritter på denne platen. En lavmælt bluesinspirert låt der med minimalistisk akopagnement der Barb får vist sine aller beste sider som vokalist. Også Dylan-låten Trouble in mind er av de som tiltaler meg aller mest på denne SA-CDen. Sammen med Blind Willie McTell er dette nok en tilbakevending til Dylan-tolkinger, som later til å være en av Barb sine spesialiteter.

Jeg syns også det er grunn til å trekke frem hennes egen komposisjon Beautiful Life som en av de bedre på denne skiven. 

På introen til Drinke Me Up slo lynet ned i meg et kort sekund første gang jeg hørte den – ”nå har hun jaggu laget en tolking av Frank Zappa sin Stinkfoot!”  Men falsk alarm…

Alt i alt syns jeg ikke at Barb Jungr helt har greid å overgå høydepunktet Love me tender med denne platen. Men det er likevel ikke tvil om at Walking in the Sun er en av de bedre utgivelsene rent musikalsk.

Lydgjengivelsen er derimot om mulig enda et hakk bedre på denne skiven enn på Love me tender, og til tross for at også sistnevnte er en plate som har lydkvalitet i særklasse. Det er svært veloppløst, og multikanalsporet gir et nesten skremmende nærvær. Jeg syns det er interessant å legge merke til at multikanals-utgivelsene til Linn Records greier å fange opp et individuelt uttrykk som passer så godt til hver enkelt innspilling.

Lest 4162 ganger Sist redigert tirsdag, 12 november 2013 20:26
Karl Erik Sylthe

Webredaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.