Da James Bullough Lansing ble født for snart 120 år siden ante han lite om hvilke spor han skulle etterlate seg. Strengt tatt ante han vel fint lite om noe i det hele tatt på det tidspunktet, men like fullt er selskapene Altec Lansing og JBL er oppkalt etter James, begge selskapene høyt profilerte HiFi-produsenter med hovedvekt på høyttalere. Altec Lansing oppsto i 1927, og da James Bullough Lansing forlot dette selskapet i 1946, startet han James B. Lansing Sound Inc - etter hvert JBL blant venner. Lansing selv døde dessverre i relativt ung alder på tampen av 40-tallet, men JBL fortsatte å blomstre, og har utviklet legendariske modeller, ofte i det heller heftige segmentet.

I de siste to årene har det gjenoppstått et par klassikere med moderne innmat. Vi har omtalt L100 Classic et par ganger etter å ha støtt på disse spennende modellene både på Menn &Ting i Larvik 2019, og på Harman sitt flotte pressearrangement på Harman Luxury Experience Store Munich under HighEnd i Munchen samme år. Og nå i 2020 lanserte de en mer kompakt høyttaler med like klassisk design. JBL L82 Classic har også spesialutviklede stands, og et like retro utseende som L100 Classic

JBL Club-serien

Men nå er det selvfølgelig hodetelefoner vi skal snakke om. Etter hvert har JBL også blitt svært store på hodetelefoner, og lanserer ofte nye serier. De siste årene har vi fått Everest Elite i 2016, Tune-serien i 2018 og Live-serien i 2019.

Og nå er det Club-serien det handler om. Denne nye serien med hodetelefoner fra JBL har tre modeller, og alle tre har sterke designmessige fellestrekk. Lanseringsprisen strekker seg fra 1.800,- for den minste Club 700BT uten ANC, via Club 950 NC med veil. pris på 3.000,- til flaggskipmodellen som vi har på test, en modell som har veil. pris på kr. 4.200,-.

JBL Club One sitt jaktterreng

Det er åpenbart fra start at Club One er en Premium-modell som konkurrerer med andre trådløse ANC-hodetelefoner. I dette segmentet er Bose sin ganske nye 700 en selvskreven kandidat, en modell kollega Arve testet tidligere i år etter at den kom inn og overtok etter den gamle traveren QC35 II, en modell som tidligere har hatt status som ukronet mester i øvelsen støydemping. Og interessant nok hadde Bose 700 nøyaktig samme pris som JBL Club One på lanseringstidspunktet

Men også Sony sin WH-1000XM3 har meldt seg som en heftig konkurrent i denne øvelsen, en modell som er i ferd med å få en arvtaker som ryktene vil ha det til blir lansert i løpet av juni. Og også Beoplay sine ulike generasjoner av H9 må tas med i betraktningen selv om det ikke nødvendigvis er etappen ANC som er distansen der de setter inn Kupper`n sitt velkjente «to indre og vekk me`n»…

Under lyttetesten skal vi høre på hvordan JBL sitt flaggskip greier seg mot disse modellene, og også noen andre nærliggende konkurrenter, som Denon AH-GC30 som hadde introduksjonspris på kr. 3.498,-, men har i mellomtiden fått senket prisen med en tusenlapp, som gjør den ekstra konkurransedyktig.

I boksen

Det første som slår deg hvis du kommer i den situasjonen at du skal pakke ut en JBL Club One fra sin forseggjorte eske er et velskapt etui med en form som omslutter de sammenfoldede hodetelefonene ganske tight. Du får nok også plass til både en av de to avtakbare kablene og en Dragonfly lomme-DAC, men de må finne seg i å ligge i samme rom som hodetelefonene. JBL har prioritert at dette etuiet med en matt finish som underbygger Premiumfølelsen skal være kompakt og plassbesparende, heller enn å ha ekstrarom for tilleggsutstyr.

Du får med to kabler med 3.5mm mini Jack i den ene enden og en 2.5mm mikro Jack i den andre enden. Sistnevnte har en låsepatent som gjør at den sitter trygt fast i hodetelefonen. Den ene har en volumkontroll, mens den andre er en spiralkabel ala gamle dagers gitarkabel, selv om også denne har 3,5mm mini Jack og 2.5mm mikro Jack. Du får også med en 3.5 til 6.3mm adapter, og en airline adapter.

En fin detalj er at du kan plugge til kabelen i hvilken som helst av øreklokkene. Praktisk hvis du har en mobil med Dragonfly eller en hodetelefonforsterker ved siden av deg.

Materialbruk og design

Det er interessant å merke seg en profesjonell oppbygging av imaget til hodetelefonene i Club-serien. De bygger opp en eleganse, men en eleganse som spiller på svært andre strenger enn en av rivalene Beoplay H9 og H9i, som benytter helt andre virkemidler som føyer seg mer inne i et skandinavisk designspråk.

Vi starter med hodebøylene som domineres av en overdådig skinntrukket polstring, der skinntrekket har en synlig sammenhengende søm langs hele kanten. Dette gir en litt røff eleganse. 

I nedre del av bøylene slutter polstringen, og solide bøyler i sortlakkert aluminium overtar ned mot hengslingspunktet. Hengslene er toveis – det vil si at du i tillegg til å brette hodetelefonene samme for å for plass i etuiet under transport gir de rom for en viss sideveis bevegelse. I noen situasjoner savner jeg at denne sideveis vridningen ikke er større. Hvis du skal ha hodetelefonene i hvileposisjon med hodebøylen rundt nakken kan det være ok at hodeklokkene kan vris 90 grader sånn at klokkene tar mindre plass i denne posisjonen.

Et interessant trekk er at JBL har satset på eksponerte kabler på strekningen fra polstringen og ned til hodeklokkene. Produsenter flest velger å ha en lukket løsning på flertallet av modellene, men tro ikke et øyeblitt at det å ha synlige kabler er noe JBL har gjort for å spare penger. Dette grepet er et viktig designelement som er med på å underbygge den litt røffe Pro Premiumfølelsen med hodetelefonene. Det blir en del av Club One sin identitet. Jeg har et par H4 fra Beoplay som jeg har benyttet som squash-makkere, og de har akkurat det samme designelementet med synlige kabler på sjarmøretappen frem til øreklokkene. I wouldn`t miss it for the world…

Selv hodeklokkene har en del fellestrekk med mange andre klokker i dette segmentet. Kanskje aller mest med Bose 700, selv om Club One har både langt mer overdådig polstring av øreklokkene og et helt annet- og mer spinkelt uttrykk på bøylene. Det er en konkav sideprofil på klokkene som dominerer, sammen med en litt småskulpturell metallprofil som danner overgangen til «lokket» på hodeklokkene.

Rosinen i pølsa er det fare for at du ikke oppdager med en gang. Men driveren inne i klokka har et gitter i aluminium, og har i tillegg et transparent stoff som tillater at de oransje driverne i graphene blir eksponert.

Komfort

Komfort er en av de aller viktigste øvelsene for hodetelefoner. Det hjelper lite om de har kanonlyd hvis du ikke orker å gå med de mer enn kort periode.

Av samme grunn kan man i forkant bli litt bekymret når man leser at Club One har en vekt på 378,5 gram. Dette plasserer Club One markant over de konkurrentene jeg nevnte innledningsvis, der Bose 700 veier 252 gram mens forgjengeren QC35 II veide 309 gram. Sony WH-1000XM3 veier 255 gram, Beoplay H9i 285 gram og Denon AH-GC30 veier 287 gram. Med andre ord ligger Club One klart over alle disse konkurrentene i vekt, og er i samme vektklasse som Denon sine stasjonære HighEnd-modeller AH-D5200/7200/9200.

Men her har vi også den optimistiske vendingen. For jeg har testet alle tre av disse modellene, og til tross for en vekt på mellom 375 og 385 var de veldig komfortable.

Det er også Club One. Det er tre faktorer som bidrar til dette. For det første er det en veldig god polstring av hodebøylen. Her står de i klar kontrast til Beoplay H9i, som har for svak polstring på undersiden av bøylen, noe som for øvrig er forbedret på den nyeste generasjon H9.

Den andre faktoren som bidrar til en god brukskomfort er at JBL har vært omhyggelig med avstemmingen av strammingen mot øret. Her er de ikke like slappe og dermed komfortable som mine tidligere Beyer Dynamics DT880, men det ville heller ikke ha fungert for hodetelefoner som tross alt er laget for å være i bevegelse. Komfort handler også om følelsen av at noe sitter på plass.

Og den tredje og viktige faktoren for komfort er størrelse og form. Club One har 40mm drivere, og det er i kombinasjon med øreklokker som har en oval form. Det gir en passform som stemmer bedre med ørene enn f.eks. Beoplay sine runde klokker. I Koronatider med hjemmekontor har det ofte blitt lange perioder med H9i i Teamsmøter, med tilhørende behov for hodetelefonpauser med jevne mellomrom.

Jeg pleier også å ha en litt spesiell test på hodetelefoner: Funker de hvis du legger deg på siden under middagsluren? Litt ruvende øreklokker gir i utgangspunktet ikke grobunn for overdreven optimisme. Men her er det nok atter en gang den svært generøse polstringen som spiller inn, og gjør at JBL Club One faktisk puster Denon AH-GC30 i nakken i denne øvelsen.

Batteri og lading

JBL Club One lades via medfølgende USB-C kabel, og bruker under to timer på å lades helt opp fra tom tank. Dette er bra, og skulle du ikke ha tid til det vil den kunne gi deg to timer spilletid med et kvarters nødlading før spaserturen. Eller Teamsmøtet.

Har du først fått full tank er det hyggelig å vite at du kan spille musikk i inntil 45 timer uten bruk av ANC. Eller 23 timer via Bluetooth og ANC. Og velger du kablet avlytting via 3.5mm inngangene kan du likevel bruke ANC og ha en spilletid på 25 timer.

Selve batteriet er et Lithium-ION batteri på 730 mAh/3.7 V.

Tilkobling

JBL Club One har  Bluetooth 5.0, og støtter både AAC & SBC. Android-brukere kan tenkes å savne aptX, men for meg som har Iphone er ikke dette et tema.

Multi Point Connection innebærer at du kan være tilkoblet to kilder samtidig, som en mobil og en laptop. Og selv om det heldigvis bare er en av dem som kan spille ad gangen, innebærer det en god brukskomfort som sparer deg for mye bryderi.

Betjening

JBL har gjort et valg for den fysiske betjeningen som jeg setter stor pris på. Mange knapper med god avstand og tydelig taktil layout gir svært oversiktlig og enkel bruk som det er lett å lære, selv om dette er en av mange hodetelefoner man må tilvenne seg. Med tre knapper på hver side blir det lite behov for kryptiske multifunksjoner.

Øverste knapp på venstre side er powerknappen. Den sitter over Bluetoothknappen som er i midten, og på bunnen på venstre side har vi knappen som aktiverer/deaktiverer TalkThru eller Ambient Aware med et kort trykk. Holder du inne i 3 sek. Aktiverer eller deaktiverer du Adaptive støykansellering. Her kunne jeg foretrukket at Club One ikke starter med ANC på som default hver gang du slår på hodetelefonene i aktiv mode. Det hadde vært en fordel om de husket forrige innstilling. Dette er gjerne på plass ved neste større softwareoppdatering, gjerne med et eget valg i menyen der du velger mellom disse tre variante ved oppstart. Av/på/samme som forrige gang.

Hvis du ønsker å benytte Aktiv støykansellering uten at du spiller noe i hodetelefonene er det også mulig. Med hodetelefonene avslått kan du holde inne den nederste knappen i 5 minutter, og støykanselleringen fungerer alene.

VI tar knappene på høyre side også. Øverst har du volum opp med korte trykk. Eller neste spor hvis du holder den inne i mer enn 3 sekund. Midterst knapp er start / pause. Eller mottatt telefonsamtale og legg på. Nederst knapp er motstykket til den øverste. Det vil si volum ned med korte trykk, eller forrige spor hvis du holder knappen inne i mer enn 3 sekund. Høyre side:

Og så har vi det store lokket på venstre side. Her aktiverer du Google Assist eller Alexa ved å holde den inne. Du kan ikke bomme på den. Og se er det fantastiske befriende å slippe å si «Hey Google», mens du rødmer lett og flakker nervøst med blikket for å se om noen har observert deg.

Støykansellering

JBL har lagt ned mye energi i den aktive støykanselleringen. Med Adaptive Støykansellering blir omgivelsenes støy sjekket 50.000 ganger pr sekund, og JBL hevder at den kompenserer for lekkasje forårsaket av briller og hårstrå.

Og støykanselleringen fungerer riktig bra. Likevel må nok JBL her se seg forbigått av de aller beste innen aktiv støykansellering – Bose og Sony. Bose 700 er det kollega Arve som har testet, og selv har jeg hatt min kones sett med Sony WH-1000XM3 for hånden. Disse to befinner seg litt i en særklasse når det gjelder aktiv støykansellering, men JBL Club One befinner seg ikke langt bak disse. Ingen grunn til å fortvile av den grunn – vi har langt viktigere øvelser foran oss.

Ambient Aware er en modus der du slipper litt av omgivelsene inn, noe som kan være betryggende om du ferdes i trafikken. TalkThru gir senker musikken så mye at du kan føre en samtale uten å åpause musikken eller ta av hodetelefonene. Og også Silent Now har vi vært innom tidligere. Dette er en modus der du kan ha støykansellering selv uten musikk eller annen lyd i hodetelefonene. Den åpenbare bruken av Silent Now er hvis du må jobbe konsentrert i støyende omgivelser. Eller rett og slett skal ha deg en PowerNap.

Ellers er det også nyttig at du får og støykansellering under telefonsamtaler ved hjelp av to-mikrofonsteknologi. Og talelyden er god, skal jeg tro mine samtalepartnere.

App

Appen My JBL Headphones er vel noe av det beste jeg har vært borti av denne type apper, og overgår også Beoplay sin app. Det som dominerer er en uhyre vellykket kombinasjon av brukervennlighet og eleganse, samtidig som det er ganske avanserte funksjoner her.

Vi starter med grafikken, som er både tydelig og elegant. Sistnevnte element blir forsterket av at grafikken har glidende overganger i et omfang som balanserer med trygg margin innenfor punktet der den slags virkemidler blir plagsomt fancy.

Du kan konfigurere et utall ulike modeller med Bluetooth fra JBL, i hovedsak fra den ferske serien Club, fjorårets nykommere Live eller den fire år gamle serien Everest Elite. Og alle er presentert med stor og god grafikk

Du kan slå av og på ANC inne i appen, men dette vil du nok i praksis foretrekke å gjøre via den nederste knappen på venstre øreklokke. Denne knappen inne i appen har mer nytte som en visuell bekreftelse på at ANC er av/på.

Det du derimot ikke kan gjøre uten å gå inne i appen er å velge om et kort trykk på den samme knappen skal engasjere Ambient Aware, eller om den skal engasjere TalkThru. Dette er vel det eneste funksjonelle savnet jeg har i betjeningen av Club One, i tillegg til det tidligere omtalte ønsket om at ANC skal ha sist brukte status som defaultverdi når hodetelefonene slås på. I praksis er det fristende å tenke seg at folk flest da vil foretrekke at det er TalkThru som skal være knyttet til denne knappen, fordi den funksjonen dekker et behov som oppstår plutselig.

I Appen velger du også om det er Google Assist eller Alexa som skal være din utkårede samtalepartner, og får mulighet for å konfigurere de respektive assistentene. Du får også mulighet for å slå av/på Auto-off etter 10 minutter uten signal. Du blir ikke tilbudt å justere tidsintervallet, men jeg kan ikke helt se at det er et savn, spesielt siden du har tilgang på Silent Now mens hodetelefonene er avslått.

Equalizer

Så har vi kommet til den kanskje mest interessante avdelingen, en avdeling som i JBL sin terminologi heter Stage+.

Inne i Stage+ støter vi først på kjendisavdelingen, med 5 høyt profilerte DJer, der fire av dem har base i Amsterdam. Vi snakker om Armin van Buuren, Nicky Romero, samt parhestene Sunnery James og Ryan Marciano. I tillegg finner vi den australske JBL-ambassadøren Tigerlily i Stage+. Alle disse fem DJene har laget en egen EQ-kurve, som kan velges sammen med et utall ulike brukerdefinerte kurver inklusiv en del forhåndsdefinerte, editerbare kurver fra JBL. Personlig fant jeg ikke at de forhåndsdefinerte kurvene samsvarte med mine personlige preferanser. Derimot er det veldig nyttig å kunne gå inn og sette kurver etter egne preferanser. Og her er det en ganske imponerende fleksibilitet, med grafisk definerte kurver med nærmest en nærmest ubegrenset mengde angrepsfrekvenser. Og du kan lagre så mange kurver du måtte ha behov for.

Og en egen av/på funksjon for EQ gir en uhyre tydelig visuell tilbakemelding som underbygge det jeg sa innledningsvis om appen.

Drivere

De 40mm store driverne i orange graphene har svært lav vekt, høy ledeevne og stivhet, og har ifølge JBL blitt valgt for sin evne til å redusere forvrengning og øke presisjonen. Dette er et eksklusivt materiale som uten sammenligning ellers også er benyttet i en sandwichkonstruksjon i driverne til Magico sine helt ferske flaggskipmodeller som har en prislapp på 9,8 millioner for paret.

Vi spiller musikk

Det var umiddelbart to forhold som ble klart i løpet av ganske kort tid med musikklytting. For det første er det ingen tvil om at lyden bekrefter de andre fysiske inntrykkene – dette er Premium hodetelefoner også når det kommer til lydgjengivelse.

Og det andre forholdet som minst like kjapt ble klarlagt er at JBL Club One ikke er et par karakterløse hodetelefoner, der nøytral gjengivelse er den viktigste parameteren.

Vi kan start med toppen. Her er det litt forsiktighet ute og går, en forsiktighet jeg kjenner igjen fra Denon. Og det gjelder både de trådløse modellene Denon AH-GC30 som jeg testet for et år siden, men også de tre HighEnd kablede modellene AH-D5200, AH-D7200 og AH-D9200 som jeg har testet tidligere. HighEndmodellene til Denon greier på et nesten magisk vis å kombinere denne lette forsiktigheten med en topp gjennomsiktighet, noe som ikke var like åpenbart på AH-GC30. Her befinner Club One seg litt midt mellom. Det er betydelig mer luft og transparens enn i AH-GC30, men likevel ikke på høyde med de stasjonære HighEnd-modellene til Denon. Sistnevnte ligger da også delvis på et mye høyere prisnivå.

Jeg hadde ellers en runde innom EQen for å tilføre et løft i diskanten. Det funket godt, men etter hvert landet jeg på at jeg faktisk trivdes med den klangkarakteren som JBL Club One gir uten å modifisere den. Men for andre kan dette være et nyttig virkemiddel hvis man ønsker seg en mer nøytral klangkarakter.

Mellomtonen er flott, og gir et veldig bra nærvær til vokaler. Kari Bremnes stortrives i Club One sitt selskap, og det samme gjør Mari Boine i det suverene albumet See The Woman. Den betydelig dypere stemmen til Leonard Cohen i det magiske albumet Thanks for the Dance blir like flott gjengitt, selv om vi her delvis har krysset grensen over til bassområdet.

Som bringer oss over til det som er Club One sin virkelige hjemmebane. For bassen på disse hodetelefonene er det som for alvor skiller dem fra mengden, også i segmentet Premium hodetelefoner. Og da er det ikke først og fremst mengden bass jeg sikter til, selv om de unektelig har en slagside mot bassen i klangbalansen. Men det som skiller Club One fra resten av feltet er at bassen gjengis med en uanstrengt autoritet som gir assosiasjoner til det du eller får fra 10 eller 12-tommere på gulvstående høyttalere. Du får litt de samme følelsene som hvis du ligger i sjette gir rundt 1.000 omdreininger med en veldig kraftig dieselbil i den kraftige stigningen opp fra Borlaug opp Mørkedalen mot Hemsedalsfjellet, tråkker på gasspedalen, og turtallet til tross kjenner at overkroppen bli presset mot seteryggen. Som om motoren, eller i dette tilfellet hodetelefonene svarer «So What…?»

Det er nøyaktig denne So What følelsen du får hvis du lytter til Bjørn Kjellemyr sin kjellerdype bass på Sangen Om Ka Ho Anna Drømte Om, og opplever noe nesten naturstridig på JBL Club One når Kjellemyr sin bass går dypere enn man skulle tro at bass kunne gå. Eller på Arild Andersen sitt magiske album Hyperborean, fra omtrent samme periode rett før årtusenskiftet.

For JBL sine Club One er hodetelefonene som får det til å lette etter innspillinger med heftig bass. Og som jeg antydet innledningsvis i avsnittet om lyden av Club One er ikke dette nødvendigvis de hodetelefonene du vil plukke frem hvis du skal ha en mest mulig nøytral og analytisk lydgjengivelse. Her handler det om å ha det mest mulig moro. Og av samme grunn har jeg valgt vekk å nøytralisere Club One sine tendenser via den fleksible equalizeren. Jeg var innom den varianten, som består av en liten demping av bassen og et lite løft i diskanten. Og den er selvfølgelig lagret sånn at den kjapt kan hentes frem igjen.

Men samtidig forsvinner litt av poenget med JBL Club One hvis du nøytraliserer egenskapene. Det blir nesten som å kjøpe en Ferrari, få ettermontert automatgir og hengerfeste og dra rundt på en campingvogn. Moroa blir borte – du kunne like gjerne kjøpt en Toyota. Eller Sony, og JBL Club One handler om moro!

Club One med passiv drift

Med denne adapteren kan du lade samtidig med at du lytter til musikk via Dragonfly. Til rent transportabel bruk er det mer hendig med en enkel adapter.

Til nå har jeg beskrevet JBL Club One med aktiv drift via Bluetooth og de innebygde forsterkerne.  Og i en situasjon der stadig større andel av dagens smartmobiler dropper 3.5mm minijack lydutgang er det også den desidert vanligste måten å lytte til hodetelefoner på. Klart mest komfortabelt, eller i det minste mest hendig.

Men kobler du til en lomme-DAC er det enda mer å hente ut av Club One, og de fleste andre hodetelefonene på markedet. Jeg har tatt en runde i kombinasjon med alle tre varianter av AudioQuest sine hendige DACer – Dragonfly Black, Red og Cobalt. Og fordelen med alle disse er at du får MQA med på kjøpet, og det for en rimelig pris. En stadig økende- og etter hvert ganske stor del av TIDAL sin platesamling er tilgjengelig også som «Master», det vil si med MQA innkoding. Da trenger du en adapter mellom mobilen og Dragonfly, og så går det i kablet forbindelse videre til hodetelefonene.

Lyden ble klart bedre med Dragonfly tilkoblet mobilen, og selvfølgelig gjelder det spesielt for toppmodellen Cobalt. En annen side av dette er at oppgitt frekvensområdet for Club One blir utvidet fra 20Hz – 20.000 Hz med aktiv drift, til 10Hz – 40.000 Hz med passiv drift. Det er ikke oppgitt toleransene, eller frekvensavvik for dette frekvensområdet. Men rent subjektivt kan det bekreftes at bassen oppleves som enda dypere med passiv drift, i kombinasjon med Dragonfly Cobalt. Med en teoretisk avgrensing av hørselen rundt 20 Hz skulle det kanskje ikke ha noen betydning. Men hvis vi på en annen side legger inn en typisk avrulling som starter vesentlig høyere, begynner det å få betydning likevel.

JBL Club One mot resten av feltet

Ok, innledningsvis har jeg definert hva som er JBL Club One sine hovedkonkurrenter. Og jeg har allerede antydet at De ikke helt når opp til Bose 700 og Sony WH-1000XM3 i øvelsen støykansellering. For meg er ikke det primært – jeg er litt av den oppfatning at det vanligvis er ok å ha en viss kontakt med omgivelsene, selv om det selvfølgelig finnes situasjoner der maksimal støykansellering er kjekt å ha. Når det kommer til musikkgjengivelse er derimot Club One klart bedre enn Sony WH-1000XM3. Jeg opplever vel egentlig Sony-modellene som litt overvurdert. Litt flat og uengasjert gjengivelse med en ullen og upresis bass.

Sammenlignet vi med Beoplay H9i er situasjonen annerledes. I utgangspunktet er dette hodetelefoner med en veil. pris litt i overkant av Club One, selv om de nå er utgått og 3. generasjon H9 har overtatt. De har en utpreget nøytral klangbalanse, og hvis du vil ha en mer analytisk lyttesesjon er dette kanskje et bedre valg. Men samtidig går du glipp av utrolig mye moro hvis du velger vekk Club One. Designmessig ligger Beoplay og JBL også på hvert sitt ytterpunkt, der Beoplay spiller på skandinaviske designstrenger, mens JBL har et Proft Premumdesign. Selv setter jeg pris på begge to.

Sammenlignet med Denon sine toppmodeller av trådløse ANC-modeller AH-GC30 har vi en litt interessant situasjon. Klangbalansen har klare likhetstrekk, men samtidig er det en åpenbar kvalitetsforskjell i lydkvaliteten i JBL sin favør. Det er nesten sånn at JBL Club One strekker seg litt mot Denon sine stasjonære kablede modeller AH-D5200, men det er selvfølgelig en optimistisk ambisjon. Designmessig har AH-GC30 klart mer feminine trekk enn de nesten macho JBL Club One, ikke minst i den hvite inkarnasjonen av AH-GC30 som mine testeksemplar hadde.

Konklusjon

Med Club One har JBL lagd et par meget gode Premium-modeller av ANC hodetelefoner. De befinner prismessig seg i det øvre segmentet av denne klassen, men har overbevist meg OM at de forsvarer prisen, og vel så det. De kombinerer eksklusiv finish med god og karakterfull lydgjengivelse.

Club One er det opplagt valget hvis du er ute etter hodetelefoner som kombinerer høy lydkvalitet med en minst like høy morofaktor, og overgår toppmodellene fra erkerivalen Sony med god margin når det kommer til lydkvalitet, selv om Sony er hakket bedre på støykansellering.

Den eneste trådløse ANC-hodetelefonen jeg har lyttet til som jeg oppfatter som en reell konkurrent er Beoplay H9i (og H9). Her har du en hodetelefon som spiller på helt andre strenger, både i øvelsen lyd og design. Men hvilken som har høyest morofaktor er det ingen tvil om.

JBL Club One er et utmerket valg hvis du er ute etter et par Premium ANC hodetelefoner og setter kombinasjonen av god lydkvalitet, Pro-design og høy morofaktor med en bassgjengivelse som konkurrentene ikke når opp til!

Les mer om Club One hos JBL