onsdag, 14 september 2016 20:43

Air Tight Pc-7 Spesial

Skrevet av

 

Så har avløseren til den tidligere minstemannen i Air Tight serien Pc-3 ankommet til test. Det nye minstebarnet i familien heter altså Pc-7. Jeg ville kanskje trodd at nummerserien ville bli holdt, men her har Air Tight altså hoppet over både Pc5 og Pc6. Miura San tenker kanskje at Pc-7 er så fantastisk at den kunne "opphøyes" først som sist. Om den virkelig er så fantastisk skal jeg nå altså finne ut av.

 

Etter å ha testet både Air Tight Pc-3 og Pc-1s tidligere, begge to pickuper som gjorde meg smått lyrisk, så kan jeg ikke si annet enn at jeg var meget spent på hvordan Pc-7 ville være i forhold til sine to eminente eldre søsken.

Storbror Air Tight Pc-1s er blant mine absolutte favoritt-pickuper i prisklassen "price no object". Pc-3 var og er fremdeles en meget god pickup i sub 30k klassen, selv om denne må matches med omhu grunnet en frisk topp som ikke er alles "cup of tea", hjemme hos meg fikk jeg et fantastisk resultat med den.

Men altså, Pc-7 heter det nye barnet og 27,000 blanke kroner koster den.

For den som ønsker og lese litt mer om historien til Air Tight og om Miura-san, så ta en titt på testen av Air Tight Pc-3 og Pc-1s som ligger ute her på audiophile.no.

 

Oppsett og litt tekniske data:

Pc-7 har slanket seg litt i forhold til Pc-3 og veier kun 9.6 gram.

Internimpedansen ligger på rundt 7 ohm og en god belastnings-impedanse i en vanlig riaa bør ligge på rundt 100-150 ohm (men som alle vet bør det testes litt hjemme hos deg selv for å finne ut hva du liker best). Cantilever er laget av Boron, og det er Microridge-sliping på diamanten. Selve stift-trykket bør ligge på ca 2,0 gram. Testeksemplaret sporer i alle fall utmerket ved 2,0 gram. Ellers er ikke Pc-7 noen ultra low output pickup med sine 0.6mw utgangsnivå, så her er det duket for enkel matching mot de fleste riaa-trinn på markedet. Compliancemessig finnes det ingen konkrete data, men den oppleves ikke som noe problembarn og det vil forundre meg om ikke compliancen ligger på rundt 14-16. Som vi alle vet forandrer compliancen seg veldig i takt med romtemperaturen. Kaldt i rommet er lik lav compliance (lavere viskositet i gummiopphenget) og varmere temp i rommet les 23-25 grader gir høyere compliance (mykere gummi i opphenget). Uansett har ikke Pc7 gitt meg problemer, verken med sporing eller stivhet. Den sporer som sagt utmerket ved 2 grams stiftrykk selv på de groveste passasjene på orgelplater.

 

 

Testutstyret:

Som vanlig tester og krysstester jeg pickupene i flere armer og sammen med flere riaa'er og denne gangen har følgende utstyr vært i sving:

Forsterkere:

  • Hovland Stratos Reference
  • Eistein The tube
  • Hegel H20
  • Usher 1.5R
  • Audio Research LS26

Riaa:

  • EAR 324
  • Einstein The turntables choice
  • DP 2.2R
  • Trilogy 907

Høyttalere:

  • Rockport Mira Grand II
  • B&W 802 Diamond
  • krysstesting med bla Graham, Usher, Audio Note og ProAc høyttalere.

Kabling

  • Paradox Audio
  • Hovland Reference-serien.

Strømrens

  • Isotek
  • T+A.

Platespillere og armer:

  • Nottingham Anna log med Graham 2.0
  • Montegiro Dupplo med SME V12 og DaVinci Nobile.

 

 

 

 

LYD:

Ja den har da det også og faktisk masser av det. Etter ca 30 timers tilspilling begynte jeg lyttingen, men måtte raskt krype til korset og si at det nok ikke var nok, så den fikk ytterligere 10 timer, men jeg følte at den antageligvis hadde enda mer å komme med. Følgelig lånte jeg den ut til testkollega Morten her på audiophile.no for et par uker, slik at han fikk hørt og samtidig fikk spilt den inn ytterligere før jeg begynte på fin-lyttingen. Da jeg skred til verket for fullt hadde Pc-7 drøye 50 spilletimer på nakken og DET gjorde underverker. Pc7 låt langt mer rolig og balansert enn før "ferie turen".

En av de tingene jeg setter størst pris på med Air Tight-pickupene er den fantastiske oppløsningen oppover i frekvensområdet. "Alle" produsenter klarer å lage bra bass, de fleste klarer å lage en god mellomtone, men min påstand er faktisk at slett ikke alle klarer og lage en ren, uforvrengt og høyoppløst diskant. Til nå har dette vært en av Air Tight sine "forcer" hørt med mine ører i mitt anlegg. Flere besøkende har også vært snare med å kommentere den fantastiske oppløsningen oppover i frekvensområdet.

Testkollega Arve her på Audiophile gikk jo ganske i fistel for noen år siden over lyden Air Tight Pc-3 presterte her i huset, men også andre sier med en gang at "dette er noe spesielt". Jeg kalte jo selv Air Tight Pc-3 for 20 sekunders pickupen; fordi det tar omtrent 20 sekunder før haka detter ned på tredje knapphullet og WOW-faktoren slår til.

Jeg kan vel med en gang røpe at WOW-faktoren er der fremdeles også med Pc-7 i førersetet, men den er ikke så voldsomt fokusert på bare toppen av frekvensområdet slik jeg synes Pc-3 er, det virker som om Pc-7 er litt mer avslepen i hele frekvensområdet enn hva Pc-3 er. Den sistnevnte ble rent litt for mye for mange, spesielt for de som allerede hadde et anlegg av den litt mer "kjølige" karakter, der kunne Pc3 balansere på en knivsegg og lett falle over kanten.

Dette tror jeg ikke blir et like stort problem med Pc-7, selv om også denne har en god del energi i "toppen".

 

Testplater:

Jeg bruker jo en rekke faste testplater og en av gjengangerne er Susanne Vega-platene, jeg sier platene for det er flere av de med riktig god lyd, og som regel med et mylder av bakgrunnsdetaljer. Og nettopp bakgrunnsdetaljer og evnen til og hente ut alt som ligger dypt nede i rillene er noe Pc-7 klarer til gagns.

På "Tales from the Realm of the Queen of Pentacles" finnes det mange godbiter, og f'eks og kuttet "Fool's Complaint" får liksom en helt ny gjengivelse av mengden med detaljer som Pc7 henter frem, det hele står frem særdeles veloppløst og fritt for unoter.

Jeg varierer mye denne gangen i musikk og neste plate ut er "The King James Version" med "Harry James and his big band", en gammel men meget god Sheffield direktegravert plate. Her kommer sprøheten i trommeskinnet frem i mengder og med en sprudlende dynamikk, nesten så man blir litt skremt til tider når volumet er skrudd godt opp. Mitt favorittkutt "Blues stay away from me" og faktisk et av mine absolutte favoritt kutt av all jazz og storbandmusikk jeg noensinne har hørt gjengis med en saft og kraft som jeg ikke tror mine skriblerier klarer og gjengi en brøkdel av en gang. Igjen kommer den enorme oppløsningen og dynamikken fram og det hele står frem som om jeg har hele bandet på besøk i lytterommet, bare herlig!

Som sagt, jeg har gravd dypt i platesamlinga denne gangen og funnet fram noen skikkelige "rosiner" som blant annet Eiji Kitamura's "Swing session", nok en gammel super innspilling fra 1978 med sangerinnen Judy Anton som formelig kommer på besøk inn i lytterommet hjemme hos meg.

 

 

Igjen er oppløsningen og dynamikken hentet fra øverste hylle, det hele forekommer så lett og ledig og uanstrengt i sin gjengivelse.

For ikke mange uker siden kom jeg over en plate jeg aldri har visst at jeg virkelig manglet..... og det var en Sheffield Master recording fra 1977 av Wagners Valkyrie, denne utgaven med Erich Leinsdorf i førersetet for Los Angeles filharmoniske orkester, en innspilling som har gått meg hus forbi i nesten 40 år, men endelig er den på plass, og hildrande du for en innspilling.

Her opplever jeg virkelig atmosfæren og et enormt stort og bredt lydbilde for ikke og snakke om dybden og tredimensjonaliteten i lydbildet, dynamikken er selvsagt på plass. Det hele forekommer meg som bare så herlig at platen får gå 3 ganger på rad før Valkyrie-lysten har stagnert for denne gangen.

Jeg er glad i bass, ordentlig bass, den skal gå helt ned i kjelleren og den skal være presis og veloppløst. dermed fant jeg frem Virgil Fox's innspilling av Toccata, Adagio og Fugue også en innspilling fra 1977. Her beviser Air Tight Pc-7 at sporing selv i kraftige bass passasjer ikke er noe problem. Det går så til de grader ned i kjelleren at jeg er redd jeg må gå over gulvplankene oppe i stua en gang eller to med hammer. Det går dypt, dypt ned og jeg har på følelsen at skjelettet mitt til tider blir filleristet.

En annen plate jeg elsker å hate er Lucinda Williams sin "World without tears", en meget spesiell innspilling hvor vibrato og forvrengning blir brukt både titt og ofte, men lyden er meget bra. Eller sagt på en annen måte; hadde alle LP-innspillnger vært like gode som dette hadde det vært bare fryd og gammen.

Her får man i pose og sekk med råhet og usminkede opptak som står frem fra det man normalt anser som vanlig og igjen viser Pc-7 seg som en nærmest perfekt avtaster.

 

 

 

En slags konklusjon:

Hele poenget med en dyr pickup er jo at man skal oppleve noe ekstraordinært og det vil jeg påstå at man gjør med denne pickupen.

Dette er en meget analytisk lydende pickup, men uten at den mister naturligheten og kroppen i mellomtonen, Pc-7 har kanskje ikke fullt den fylden i mellomtonen som f.eks Miyajima Shilabe har, men denne har på sin side ikke den ultra-rene superoppløste diskanten som Pc-7 presenterer.

Hvis jeg sammenligner Pc-7 mot storebror Pc-1s som koster mer enn dobbelt så mye som Pc-7 så er det små, små detaljer som skiller. Pc-1s legger til den lille prikken over "i"en hele tiden, med litt ekstra dynamikk, litt ekstra luft i lydbildet, litt bredere og dypere perspektiv. MEN, det må i ærlighetens navn bemerkes at dette er over et velkomponert anlegg som passerte et syvsifret beløp for mange år siden. Så det kan meget vel hende at med disse pickuper plassert i et litt mer "normalt" anlegg så vil forskjellen være enda mindre.

Jeg vil gjerne sånn på tampen legge til at selv med B&W 802 Diamond av 2014 utgave (som er alt annet enn diskré i toppen) så faller ikke Air Tight Pc-7 av knivseggen hjemme hos meg, det låter til gjengjeld superrent og veloppløst, med nydelig utklinging oppover i frekvensene.

Kan nevne én liten ting; testkollega Morten lånte jo som nevnt Pc-7 et par uker av meg og han har tidligere prøvd Pc-1s Jeg spurte: Hvordan likte du Pc-7 'a? Morten svarte forsiktig: "Er det lov og si at, - jeg likte denne bedre enn Pc-1s??" Svaret mitt var et rungende "NEI"!!! Selvfølgelig tuller jeg litt, men Morten fokuserer ikke så voldsomt på de øvre frekvensene som jeg gjør og dermed er mye av forskjellene på Pc-1s og Pc-7 utlignet.

Har du et superoppløst high-end anlegg og er ute etter det absolutt ultimate i hele frekvensområdet er det nok ingen bønn; da må det bli Pc-1s. For alle andre holder Pc-7 i bøtter og spann.

Som jeg har gjort med de to andre Air Tight-pickuper jeg har testet, så kommer jeg med en klar anbefaling av Air Tight Pc-7, den puster de virkelige dyre pickupene i nakkehårene i performance til en langt mer betalbar pris. Anbefales på det varmeste fra undertegnede.

 

Rudi, September 2016.

Takk til Exotic Audio for utlån.

Forhandlere i Norge av Air Tight er daCapo hifi i Moss og Audioaktøren i Horten.

Lest 7661 ganger
Rudi

Vinylguru

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.