lørdag, 10 desember 2016 22:09

TEST: MySonicLab Signature Gold Spesial

Skrevet av

Så har jeg kommet frem til test pickup no 352 i min karriere som pickup tester, og da trår jeg til med en skikkelig high-end pickup til oppunder ca 90.000 blanke norske kroner.

Jeg har frem til nå kun testet en håndfull såpass dyre pickuper, og har vel vært sådær fornøyd med perfomancen.

Til priser rundt 100.000 kroner forventer jeg noe alldeles ekstraordinært, og den følelsen synes jeg har uteblitt litt frem til nå. Faktisk spiller flere av 60.000 kroners pickupene så bra at hoppet opp til nesten 100.000 kroner har syntes ekstremt ekstravagant, og mer vært forbundet med prestisje knyttet til å eie noe svindyrt enn pga performancen fra pickupen. Men denne gangen skal jeg la utfordreren MySonicLab Gold Signature få prøve seg, og se om den kan få meg til å forandre mening om en pickup virkelig kan være verd så høye summer med penger.

Jeg må få legge til at Signature Gold IKKE er topp modellen til MySonicLab, det er derimot modellen Signature Platinum til ennå 15.000 kroner mer. Denne kommer jeg for øvrig tilbake med test av I løpet av første halvdel av 2017.

MySonicLab som firma er det kanskje ikke så mange som har hørt om. Og faktisk så er MySonicLab et relativt ferskt firma som kun har eksistert siden 2003. Men la deg ikke forlede til å tro at grunderen Y. Matsudaira eller Matsudaira-san er noen nybegynner. Neida, han hadde solide 45 års erfaring før han startet for seg selv som bla mesterbygger, og har vært involvert i mange kjente firmaer opp gjennom årene. Deriblant i Tokyo Sound, hvor han startet i sin karriere i 1959.

Tokyo Sound var på en måte der det hele startet eller "vuggen" hvor mange i dag kjente guruer hadde sin læretid. Matsudaira-san har hatt en finger med i spillet i firmaer som bla: Supex, Entre, Haniva, Miyabi, Audio-Craft og han har laget pickuper for flere meget kjente produsenter som bla Air Tight, og ikke minst Koetsu.

Men så altså i 2003 var det på tide å sette sitt eget navn på produktene, og ikke bare la andre skinne i glansen over produkter som han selv hadde produsert (og i flere tilfelle også konstruert).

Man kan dra kjensel på historiene og lett trekke paraleller fra andre produsenter, som f.eks Air-Tight og ikke minst Miyajima, som også ville ha litt heder og ære for eget arbeid. Og eneste måten å få til det i Japan er å starte for seg selv.

Overalt blir Matsudaira-san benevnt med Y. Matsudaira. Selve den hemmelige "Y"'en står for Yoshio. Matsudaira-san's fornavn er altså Yoshio - det var det ikke mange som visste før nå.

 

 

Men altså, MySonicLab Signature Gold:

En MC pickup med svært lav intern impedanse, uten at man egentlig merker noe til det i praktisk bruk.

Litt kalde data tar vi med før vi går videre med oppsett og lytte erfaringer:

  • Vekt 10 gram.
  • Frekvensområde 10 - 50000 hz
  • Intern impedanse 1,4 ohm
  • Stift trykk ca 1.9 - 2.2 gram
  • Utgangsnivå 0,5 mw.

Jeg har forsøkt en del forskjellige impedanser, og vil påstå at denne pickupen ikke er vanskelig å ha med å gjøre i så måte. Hos meg har alt mellom 80 og 400 ohm fungert utmerket. Jeg har dog lastet med ca 125 ohm, og vært såpass fornøyd med den innstillingen at den har blitt stående der.

Compliance data finnes ikke, men den oppleves ikke som veldig stiv og jeg tenker at den ligger i området rundt ca 12-16. Den har i allfall ikke en compliance som gjør at den på noe tidspunkt sporer dårlig hos meg, enten jeg bruker DaVince, Graham eller SME sine armer. Videre sporer den ALLE mine plater perfekt ved 2 grams stifttrykk uten nykker av noe slag.

Test utsyret har som vanlig vært :

Riaa:

  • EAR 324
  • Einstein The turntables choice
  • DP 2.2R modifisert og full ballansert.
  • Trilogy 907

Høytalere:

  • Rockport Mira Grand II
  • B&W 802 Diamond (2013 mod)

og kryss testing med bla Graham, Usher, Audio Note AN-E og ProAc høytalere.

Kabling

  • Paradox Audio
  • Hovland Reference serien.

Strømrens

  • Isol 8
  • Istoek
  • T+A.

Platespillere og armer:

  • Nottingham Anna log med Graham 2.0
  • Montegiro Dupplo med SME V12 og DaVinci Nobile.
  • Dr Feickert Blackbird med SME V12 og SME Serie V
  • Simply Black 330 med SME serie V

Forsterkeri fra:

  • Einstein
  • Audio Research
  • Usher
  • Hegel
  • Hovland.

Som man forstår har pickupen (som vanlig i mine tester) blitt kryss testet og blitt prøvd i alle mulige konfigurationer. Det er kanskje derfor testene mine tar så mye tid som de gjør. Jo mer erfaring jeg får, jo lenger tid tar testene. Og jeg håper også at testene mine gjenspeiler det.

 

 

 

LYD:

Endelig over til lyden - det er den som er det viktige.

Jeg går som vanlig gjennom hele mine utvalgte test plater. Og denne gangen vil jeg kun plukke ut erfaringene fra noen få plater, fordi det er vanskelig å beskrive lyden fra denne pickupen. Den går nemelig utenpå alt jeg tidligere har testet. Den er på en måte lett å beskrive, men også svært vanskelig. Lett, fordi den kan beskrives som "Lyden av storhet". Vanskelig på en måte, fordi den gjør egentlig "alt" så bra.

Jeg nevnte innledningsvis at en dyr pickup må la meg høre noe ekstraordinært. Den må få gåsehuden til å komme frem ofte. Den må hente frem og la selv de sarteste detaljer stå frem og formelig skinne uten noen form for maskering. Den må låte naturlig og levende, men samtidig være fullstendig nådeløs i sin presentasjon uten å bli anemisk i lyden. Den må ikke ha primadonna-nykker hvor den leverer glittrende lyd på en plate, mens den låter som den gamle utslitte Shure pickupen fra 1968 på andre plater. Den må "VOOO" meg. Og faktisk, tro det eller ei så er Signature Gold den første pickupen av over 350 pickuper som har klart dette på alle områder.

Hørt med mine ører er det den første pickupen jeg ikke har funnet noen minuser hos, selv ikke typen små feil som jeg vanligvis ikke gidder å nevne.

Hjemme hos meg har Koetsu Onyx fått trekk, Lyra Atlas har fått trekk, DaVinci Grandezza har fått trekk, Soundsmith Hyperion har fått trekk, alle pickuper som ligger prisklassen over og under MySonicLab Signature Gold. Ingen av de fire nevnte kombatanter er på noen måte dårlige og kan på enkeltvise områder beskrives som nær ultimate, men det kan være at en låter mer anemisk, og ikke klarer og tilføre noen sødme i lydbildet (hvem vil ha topp cd lyd fra vinyl ?) , mens en annen kanskje ikke klarer å få frem hva som skjer bakover i lydbildet så godt, og det hele fremstår som litt maskert. For en pickup som gjør sådant, vil aldri få topp score hos meg uansett hvor anerkjent pickup merket er eller hvor innbitte og fanatiske fans merket måtte ha.

Så går vi litt mer over til konkrete opplevelser med Signature Gold, og jeg får med en gang litt lyst til å nevne klokkespillet på Pink Floyd's klassiker "Dark side of the moon". Dette er jo som kjent en bra og spesiell innspilling hvor dynamikk, oppløsning og sporingsevnen til en pickup blir satt på ytterste test. Og nå skal jeg gå så langt som å hevde at jeg faktisk aldri tidligere har hørt denne plata skikkelig. Det vet jeg nå etter at jeg har avspilt den med Signature Gold. Dynamikken, luften og ikke minst kraften og trykket i hele lydbildet er bare formidabel. Man får krystallklart også med seg alle de små klokkene i bakgrunnen, og alle klokkene i lydbildet hver og en har sin egen lille atmosfære. Så før jeg tar fullstendig av i mine tafatte forsøk på å beskrive "storhet" skal jeg innrømme at dette skal nok kanskje oppleves selv. For uansett hva jeg skriver så er det ikke engang i nærheten av å beskrive gåsehud faktoren som kommer frem både titt og ofte når jeg bruker denne pickupen som avtaster.

På andre plater beviser Signature Gold hvor innsmigrende den kan være, og hvordan den får små, små sarte detaljer til å komme frem i lydbildet og presentere seg. For i neste øyeblikk å smelle til med en dynamikk og kraft som formelig får deg til å falle ut av lyttestolen i rent sjokk

Jeg bruker å kommentere dybde og bredde i lydbildet, men denne gangen blir det bare: referanse kvalitet, hverken mer eller mindre, det er luft og "rom" i hele lydbildet, alt presenteres med den største selvfølgelighet.

Jeg skal forsøke å forklare litt om forskjellene denne pickupen gjør kontra pickuper som koster "bare" halvparten. Det er selvfølgelig ikke snakk og om store forskjeller, men alikevel forskjeller som blir store når man har spilt på den dyre pickupen en stund og man går tilbake til den "rimelige" pickupen til kanskje “bare” 45000 kroner.

Det hele går på dette med den siste lille prikken over "i"'en hele tiden. Det å kunne pensle utover et enormt hvitt lerret og få frem selv de svakeste skygger, og det og servere alt fra opptaket på den mest naturlige måten. Når sant skal sies er Signature Gold neppe helt ufarget, den har nok en klangkarakter som dras svakt mot det litt varme, og således får man en levende innsmigrende mellomtone. Ikke av "bamse" karakter, men nok til at det hele blir en organisk opplevelse, og liksom ikke at man bare lytter til en intetsigende plate.

Harry Bellafonte's Carnegie hall innspilling er en klassiker og når den finner veien opp på platetallerkenen måtte alle 4 sider spilles....... to ganger, selv om dette er en innspilling viden kjent for sin atmosfære må jeg alikevel nevne akkurat dette med å få platene og innspillingene til å bli levende. Vinyl vekker opp noe i oss som det digitale mediet ikke synes å klare å vekke opp. Med denne pickupen og denne innspillingen blir akkurat DET veldig lett å sette fingeren på. Jeg testet meg selv med samme innspilling via topp modellen til Cary av cd spillere, en hva jeg vil kalle meget habil cd spiller, men av en eller annen grunn klarer jeg aldri mer enn et par - tre låter før jeg slår av og setter på noe vinyl i stedet. Og når jeg sammenligner cd lyd versus lyd/plater avspilt via Siganture Gold pickupen blir det klart for meg - hvorfor i alleste dager skal jeg ville meg selv noe så vondt når jeg har muligheten til å ha lyd som er så bra som via vinylplatene mine. Digital-forkjempere skal med glede få ha sin sterile robot lyd for min del.

Når jeg testet Air Tight Pc-7 pickupen kom jeg over Eiji Kitamura's "Swing session", en gammel super innspilling fra 1978 med sangerinnen Judy Anton, det er en plate som har blitt flittig brukt den senere tiden og en plate jeg anbefaler deg å høre på, her er det snakk om hva jeg kaller "glad" musikk og hver gang jeg setter på denne platen tar det ikke lange tiden før gåsehuden er et faktum. Når jeg lukker øynene har jeg besøk av artistene i rommet hos meg. En dag jeg spilte som værst kom kona forbi utenfor lytterommet mitt hvorpå hun først kom innenfor døren. Deretter satte hun seg ned og lyttet på et par kutt, hvorpå hun utbrøt: “det er det mest levende jeg har hørt fra noe stereoanlegg”. Det har aldri skjedd tidligere, og jeg skriver det som nok en stjerne i boken for Signature Gold.    

 

 

Konklusjon:

Oppunder 90.000 kroner for en pickup er mange penger og noe desverre kun noen få har mulighet til å ta seg råd til. Det er jo ikke bare pickupen som koster penger, men det øvrige utstyret må jo også stå i stil og da løper hundretusene fort. Men likevel....

Av over 350 testede pickuper er MySonicLab Signature Gold den pickupen som har kommer mitt hjerte og min smak nærmest, den har alt jeg ønsker fra en pickup, og er slett ikke så vanskelig å beskrive som jeg tidligere ga uttrykk for. MySonicLab Signature Gold er: "Lyden av storhet", enkelt og greit.

Rudi

Desember 2016

 

Takk for utlån til Exotic Audio.

Forhandlere i Norge er daCapo hifi, Moss og Audioaktøren i Horten.

Lest 9823 ganger
Rudi

Vinylguru

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.